Anita Høyvik i stua si. Foto: Olav Iroko Høyvik-Woode

Plateprat med Anita Høyvik

Musikkbibliotekar Olav Nilsen tar en prat med Anita Høyvik, musikkviter og sykepleier, om musikken og livet.

Hei Anita!

Du har blitt omtalt som musikkguru med et hjerte av av gull og en inderlig følelse for ny musikk . Du har jobbet for Platekompaniet, Numusic-festivalen, arrangerte musikk-quiz, studerte musikk/antropologi ved Columbia University, jobbet for intitutt for musikkvitenskap ved UIO, holdt foredrag her på Sølvberget om musikkterapi (om jeg ikke husker helt feil). Nå passer du på syke mennesker og blomstene i Botanisk hage i Oslo.

Tar du musikken med deg på jobb i en eller annen sammenheng?

Jeg er definitivt ingen musikkguru, men ja, musikken er med. Og jeg bruker fortsatt musikkterapimetoden jeg studerte, GIM (Guided Imagery and Music), for eksempel på Aksept, senter for hiv i Oslo. Som sykepleier i hjemmesykepleien bruker jeg ikke musikk direkte, men jeg er veldig interessert i brukernes (pasientenes) musikksmak, og elsker å høre musikk sammen med dem i hverdagen. Og, ikke minst, når de forteller meg om hva de liker og om deres musikk-minner. Første gang jeg hørte The Weekends Sacrifice, som jeg liker kjempegodt, for eksempel, var hjemme hos ei dame på over hundre år. Hun elsker radiokanaler med ny pop-musikk, og finner frem til de kanalene helt selv. Hun kaller det for «bråket mitt», men spiller det hver dag og blir helt tydelig glad av det. I sykepleie er det noe som heter personsentrert sykepleie, og i min erfaring er det å ha studert musikk og musikklytting sammen med andre i årevis en bakgrunn som sklir rett inn i personsentrert sykepleie.

Om du hadde bar med alle rettigheter på sykehuset, hva hadde du servert pasientene en varm sommerdag?

I Vegg, Vegg, Vegg, dokumentaren om Karpe som kom i år, er det en kjempefin seanse der bandet har invitert tilfeldige Karpe-fans inn i Karpe- huset i Skien. Bandet lærer seg å uttale både fornavn og etternavn til hver enkelt fan helt perfekt, uansett hvor i verden de kommer fra, og så spør de hva som er yndlingsretten deres. Denne retten får så hver enkelt fan servert mens Magdi eller Chirag uttaler navnet deres helt perfekt. Jeg hadde villet gjøre det samme i min bar på sykehuset. Lært meg å uttale navnet på hver pasient sånn som de ønsker å høre det, spurt dem om deres yndlingsdrikke for en varm sommerdag, og servert dem den drikken akkurat slik de ville ha den, mens jeg sa navnet riktig. Det høres litt strengt ut det med korrekt uttale av navnet, jeg har ingen pasienter som er så veldig strenge på sånt, men ja, tror de hadde blitt glad for det og at det hadde blitt en helt herlig pubkveld.

Beskriv deg selv med noen få ord.

Jeg synes det er vanskelig å beskrive meg selv! Men kan i hvert fall helt klart si om meg selv at vennene mine og familien min betyr veldig mye for meg. Å være en trygg og varm mor for Olav, sønnen min, er nok det som er viktigst for meg akkurat nå. Frihet og omsorg er viktig for meg.

Her på biblå ønsker vi å løfte frem bra musikk og inspirere til nye lytteopplevelser. Hva hører du på for tiden?

Alt mulig. Hele sommeren har jeg hørt om igjen og om igjen på en sang av Big Thief som heter Dragon New Warm Mountain I Believe in You.

Jeg synes den er så vakker, og hører på den ofte når jeg luker i Botanisk. Akkurat denne helgen har jeg hørt en del på Jeshi,

en sang av Edu Lobo som heter Viola fora de Moda,

Dick Gaughan - Now Westlin Winds, som er ekstra fin nå i august,

og Hudson Mohawke- Some Buzz.

En ny artist (for meg i hvert fall) som jeg har hørt en del på i sommer er Nourished by Time. Særlig en låt han har som heter «Wild Thang, Sweet thang (demo)». Nourished by Time er en svart artist fra Baltimore, USA, men det er ett eller annet i den sangen som minner meg om The Blue Nile, et band jeg er stor fan av.

Og så har jeg hørt Miles Davis/John ColtraneOn Green Dolphin Street på repeat etter at vi var på cruise i sommer. Har akkurat begynt å høre mye på korverkene til Charpentier fordi vi skal synge musikkens hans med KORET i desember.

Om du må velge:

Stones vs. Beatles? Stones for kroppen, Beatles for sjelen, begge for hjertet. Det er en klisjé, men det stemmer for meg.

Linda Ronstadt vs. Emmylou Harris: Emmylou Harris, men de gitarbroene i «You’re no good» (Linda Ronstadt) er noe av det beste jeg vet å høre på radio.

Warren Zevon vs. Tom Petty: Tom Petty.

Aretha Franklin vs. Nina Simone: Vanskelig. Den ene tar over der den andre begynner.

Elvis Presley vs. Jerry Lee Lewis: Elvis Presley.

Duran Duran vs. Eagles: Begge.

Bruce Springsteen vs. Townes Van Zandt? Bruce Springsteen.

Favorittalbum?

Veldig vanskelig. Det skifter ofte. Men for meg som er født i 1977 vil jeg si at Radiohead sine plater Kid A og Amnesiac som kom ut nesten som et tospann står som monumenter fra «min» tid, så langt i livet i hvert fall. På Columbia hadde jeg en fantastisk antropologiprofessor som heter Mick (Michael) Taussig. Da vi studerte antropologiske dokumenter om sjamanisme på nordvest-kysten av USA fra ca. 100 år siden spurte han oss en gang et test-spørsmål: Hva var det sjamanen brukte i seansen i den og den teksten? Ingen av oss husket akkurat det, men svaret var et stykke cedar-tre med menstruasjonsblod på, og Mick ble så oppgitt og liksom tordnet ut i klasserommet: «Dere MÅ pugge sånne ting! Dere må huske det!» Og det han mente var ikke pugging for puggingens skyld, men at vi i livet, generelt, må være oppmerksomme på magiske objekter, og magiske lyder for den saks skyld, for ellers blir jo alt likt alt annet og da blir verden helt flat og klaustrofobisk å være i. Og når jeg hørte på Radiohead igjen nå, kom jeg til å tenke på Mick, for er det ett band i verden som vet at et stykke cedar-tre med menstruasjonsblod på er noe helt annet enn en hvilken som helst pinne man finner på bakken, så er det de.

En plate som ikke har fått den oppmerksomheten som den burde?

Joan Shelley sine første plater er veldig fine, og de fikk en del oppmerksomhet i USA og England, men er ikke så kjent i Norge.

Jeg synes stort sett alt Bullion produserer er bra, feks Orlando Weeks-låten «Silver» som ble utgitt i år er nydelig pop, men den bare forsvinner i mengden ser det ut til.

L’Rain sin plate Fatigue fra i fjor er helt rå synes jeg. Den ble kritikerrost, men tror ikke så mange andre enn kritikere hørte på den, så vidt jeg vet.

Overvurdert plate? Vet ikke. De som overvurderer plater liker de vel så godt?

Favorittlåt? Bruce Springsteen - Tunnel of Love og Chaka Khan - Aint Nobody.

De to låtene er egentlig veldig forskjellige, men det som er likt med begge for meg er at begge låtene har noe som glitrer i seg. Og når jeg hører på de sangene så føler jeg at verden rundt meg begynner å glitre.

Den låten som gir meg den sterkeste kroppslige reaksjonen tror jeg er Rolling Stones - Gimme Shelter, men det er vel cirka alle sin favorittlåt. Da jeg jobbet på gamlehjem, spilte vi ofte musikk for pasientene på ettermiddagen. De fleste på min avdeling var demente, men jeg så at hvis vi skiftet til Frank Sinatra, feks fra Best of Jim Reeves til Best of Frank Sinatra, så skjedde det noe i rommet. Frank Sinatra, han er fantastisk. Han bringer frem verdighet og kroppslighet i folk. Seksualitet og ro, egentlig, samtidig. En mannlig pasient jeg hadde på Sofienberghjemmet for eksempel, han strammet seg alltid opp og fikk et helt annet blikk mens han beveget seg til Sinatras musikk, selv om han var dement og satt i rullestol. Jeg så det samme på pleiehjemmet jeg jobbet på i New York. Sånt er så viktig for selvfølelsen og selvfølelsen er ikke mindre viktig for en som er dement. Jeg har tenkt at om jeg blir dement og havner på sykehjem til slutt så håper jeg de spiller Rolling Stones - Gimme Shelter for meg der, så finner jeg tilbake til noe av den samme kjernen i meg, tror jeg, selv om jeg ikke husker hvor jeg bor eller hva jeg heter lenger.

Hvilke 5 plater har du spilt mest de siste 5 årene?

Sufjan Stevens- Carrie & Lowell, Joan ShelleyJoan Shelley og Over and Even, The War on Drugs- A Deeper Understanding, Big Thief- Dragon New Warm Mountain I Believe in You. Pluss hele Boards of Canada katalogen.

Men da legger jeg trykk på «spilt mest». For, for eksempel når Kendrick Lamar gir ut ny plate så setter jeg meg ned og hører på den omtrent som noe hellig, men jeg spiller den ikke masse, om igjen og om igjen, hjemme i huset. Husplatene mine som jeg har spilt mest de siste 25 årene, sikkert, er Nancy Griffith Other Voices, Other Rooms og Bonnie Raitt- Nick of Time og en drøss med Gordon Lightfoot -LP-plater.

Vinyl, CD, kassett eller strømming?

Hører omtrent aldri på cd lenger, men har mange gode cd-minner og enda sterkere minner til kassett. Hører mest via strømming, og vinyl som nr 2. Liker aller best, uten tvil, å oppdage ny musikk på radio.

Du har en ung sønn, er det musikk som dere begge liker like mye?

Han liker rap, grime og alt mulig ny topp-40-musikk. Jeg har aldri hørt noe han har hørt på som jeg ikke har likt, men nå for tiden synes han det er flaut og litt irriterende når jeg spør han hva han hører på. Det er dumt for meg fordi det med musikk har vært helt åpent mellom oss frem til nå og jeg elsker å oppdage ny musikk gjennom han, men jeg skjønner så godt at han trenger å ha sin egen musikk helt fri fra mamma sitt innsyn når han er 13 år. Han snapper opp mye musikk fra min generasjon gjennom Tik Tok. For eksempel hørte jeg han nynne på Nirvana- Smells like teen spirit fra noe Tik Tok-greier i fjor, og da jeg spilte hele plata for han ble han helt gira. Det var herlig. Han elsker fotball og det gjør jeg og vi hører faktisk mye musikk sammen når vi ser fotball- og sportsdokumentarer. For eksempel hørte vi på Jimi Hendrix –«Are You Experienced?» sammen etter å ha sett Muhammad Ali-dokumentarserien til Ken Burns der den er en del av filmmusikken og det var veldig kult. Noe av det kuleste jeg vet er å være med Olav på Nike-butikker og høre på den nye musikken de spiller på anleggene der, men da må jeg ikke begynne å mase om at musikken er kul, bare gå rundt og gjøre som ingenting, ha ha. Vi har en veldig fin deal, som vi har hatt i over to år nå, og det er at vi en gang i uka legger oss ned på hver vår madrass og hører på klassisk musikk sammen i cirka en halvtime. (sånn som i GIM-metoden) Det var jeg som tvang det igjennom, og det er litt surrealistisk og komisk for oss begge, men han går med på det og det blir alltid veldig fint. Et rørende musikkøyeblikk sammen med Olav i år var da barnevakten hans Eivind, som nå har blitt mer venn enn barnevakt og som er hip hop artist (Ivan Ave), spilte en helt nydelig låt for oss i stua vår som han hadde laget til Olav, om Olav. Den heter Pre Season. Klump i halsen.

Noen ord om en spilleliste som du vil dele:

Hmm, kanskje en spilleliste jeg laget til bursdagen til min venninne Susie i fjor? Det er en time pianobasert musikk med sanger jeg knytter til henne eller fritt assosiert ut ifra vårt vennskap. Hun elsker Jackson Browne sin sang – Late for the Sky. Det gjør jeg og, og jeg tenkte på den sangen som en slags underliggende vibe for hele spillelista, selv om musikken i spillelista er fra alle mulige sjangere. Eller, jeg tror du må være Susie for å skjønne at de sangene har noe med Late for the Sky å gjøre, he he, men den lista er i hvert fall representativ for meg som musikklytter og tror den kan være fin å høre på også for andre.

En musikkbok du vil anbefale?

Jeg leser manuset til en bok som min venn og tidligere professor John Szwed har sendt meg. Den handler om Harry Smith, (han som ga ut for eksempel Harry Smith’s Anthology of Folk Music) og er utrolig fascinerende.

John er et nydelig menneske og den perfekte forfatter til å skrive om Harry Smith. Jeg vil anbefale alle John sine musikkbøker og vet dere har de på musikkbiblioteket i Stavanger. Jeg synes dere har et utrolig bra utvalg, generelt.

Jeg kom også til å tenke på en musikkbok som gjorde sterkt inntrykk på meg i mitt første år på Columbia University og det er Eric Lott sin bok Love and Theft: Blackface Minstrelsy and the American Working Class. Jeg var 26 år da og det er var nesten magisk å lese den. Den åpnet øyene mine for så mye angående hvordan musikk virker i kulturer, i samfunn. Og Kim Larsen sin selvbiografi- Mine Unge År. Har dere den på musikkbiblioteket? Den er kjempefin


En roman som gjorde inntrykk på deg?

Veldig mange, men den som sist gjorde sterkt inntrykk på meg var Tarjei Vesaas' Isslottetsom jeg leste i vinter. Jeg vet ikke om jeg er i ferd med å bli en gammel grinebiter, men jeg synes det kreves at vi tenker mer og mer likt i samfunnet nå. Vi blir mer og mer konforme. Det er uhyggelig synes jeg. Det stemmer at mange nåtidige forfattere tar tak i «nye» og tabubelagte tema, men selve tenkingen som foregår i romanen er ofte konform selv om det er nye tema som behandles. Men Isslottet. Wow. Der møter man en helt annen tankemåte og det er vidunderlig. I høst skal jeg lese Agnes Henningsen sine erindringsromaner som min venninne Loa i Danmark sier hun tror kommer til å ha litt samme effekt på meg som Isslottet og det gleder jeg meg til. Loa kjenner meg inn og ut og alle hennes tidligere anbefalinger har slått an 100%. Vet du spurte om roman, men akkurat nå leser jeg en novellesamling som så langt er utrolig fin så jeg tar med den og, om det er ok? Det er Morgan Talty – Night of the Living Rez. Veldig fine situasjonsbeskrivelser og så vender han hele tiden tilbake til det å prøve og feile i å vise omsorg i vanskelige relasjoner, for eksempel ved rusavhengighet i familien, og det er noe jeg selv bryr meg sterkt om. Naturen og årstidene er hele veien til stede i tekstene hans. Det er noe varmt i måten han skriver på.

Beste konsertopplevelse? Det klarer jeg ikke å svare på for det er så utrolig mange, men kan jeg svare med min første konsertopplevelse og min siste? Den første konserten jeg husker, der jeg opplevde at «nå er jeg på konsert», var Wenche Myhre-konsert ved Siddishallen i Stavanger. Jeg var 6-7 år. Det var mor som tok meg med for jeg var stor Wenche Myhre-fan. Men før konserten hørte jeg at mor sa til tanten min at vi bare skulle være på konserten en halvtime, og da begynte jeg å gråte for jeg trodde at hver sang varte i en halvtime og at jeg da bare fikk høre én Wenche Myhre sang! Ble derfor veldig glad da jeg fikk høre både «Når jeg blir 66» og «Vi lever». Den siste konserten jeg var på var Big Thief her i Oslo i juni og det var helt fantastisk. Adrianne Lenker er en stor inspirasjon for meg.

Favorittfestival? Natur og Kultur festivalen i Ryfylke, men det har mye å gjøre med Johanne Fjelde som er med på å lede den. Strålende festivalledelse. Quartfestivalen i 1994 sammen med mine venninner Torill og Silje tror jeg fortsatt er den kuleste musikkfestival opplevelsen i livet mitt

Drømmejobb om du måtte forlate kallet som sykepleier? Å undervise i ett eller annet herlig musikk- eller antropologi seminar. Vi så Dead Poets Society her under lockdown i forfjor. Det var så fint. Og det minnet meg om hva det var jeg egentlig ville med å være så lenge i akademia: Å være med og skape sånne undervisningsrom som de lager sammen i den filmen. Da jeg studerte på Columbia var det omtrent sånn som i den filmen, og det var en gave.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?

Føler jeg nesten kan bli interessert i alt, men for å velge noen: Jeg elsker å reise, å være ute i naturen, å svømme ute, men også i svømmehaller. Å trene. Liker godt å lese. Å lære om blomster og trær og se naturdokumentarer. Koret. Noe av det jeg liker aller best er å lage mat og bake brød for familie og venner. Nye oppskrifter som tar lang tid når jeg har god tid. Jeg elsker å komme hjem etter jobb og holde på med ting hjemme. Vaske hele leiligheten for eksempel mens jeg hører på musikk det blir jeg glad av, men det er vel kanskje ikke en interesse? Å se fotballkamp på pub. Å se Olav og laget hans spille fotballkamp. Få ting slår det. Å se god film på kino i kinosaler der man kan ta med øl inn i kinosalen.

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak?

Ingen anelse. All over the place tipper jeg.

Når «oppdaget» du musikken og hva gjorde at du ble hekta?

Mange av mine første sterke minner i livet er av musikk. Musikk som ble spilt hjemme, musikk jeg hørte fra TV eller radio, musikk ut av et bilvindu på bensinstasjonen der vi bodde etc og følelsen var alltid at jeg ble forandret i kroppen mens musikken varte. For eksempel så har jeg et minne av at jeg hørte en sang som jeg ble helt hypnotisert av da jeg var med en venninne på turntrening i turnhallen i Stavanger, men jeg torde ikke spørre hva den het og så, noen måneder senere, hørte jeg den igjen i ut fra et bilvindu på bensinstasjonen på Randabergveien der vi bodde og følte meg helt rusa, men ante ikke navn på artist eller sang. Det gikk mange år før jeg fikk vite det: Harold Faltemeyer- Axel F. Jeg kan ikke huske et liv uten musikk og har alltid elsket musikk.

Hvilken type musikk preget deg når du var liten? Hva likte dine foreldre?

Foreldrene mine likte/liker masse forskjellig Classic Rock, STONES. Yes, fra far, og synthesizer-musikk, som vi kalte det, fra mor. Hun spilte Vangelis og Mike Oldfield, men også filmusikk, for eksempel filmmusikken til Rain Man av Hans Zimmer. Et tidlig, herlig minne er at mor danser for meg til T. Rex- Get It On i stua vår. Jeg var tidlig orientert mot populærmusikk på radio, men ei barneplate jeg hadde som heter Eventyrhagen (Arild Nyquist, Terje Wiik, Inger Lise Larsen) gjorde sterkt inntrykk på meg, samme med musikken og tekstene i Ivar Dyrhaug sin musikal «Hvorfor nettopp meg?» Jeg var livredd for en sang av Ryfylke Visegruppe om ei jente som het Anita som ble narkoman så når far spilte den plata stakk jeg av. Far har alltid spilt all mulig musikk for meg og fortalt alle mulige herlige musikk-anekdoter. Søsteren min Iselin har blitt DJ og spiller ute i Stavanger nå i en alder av 41 og det er jeg utrolig stolt av.

Første plate som du kjøpte for egne penger?

Wham! - Make It Big (kassett) på sommerferie i Jugoslavia

Har musikksmaken din endret seg?

Ja. Jeg får all mulig inspirasjon og nye veier inn i ny og gammel musikk av folk jeg møter så den er i forandring hele tiden synes jeg. Jeg fikk ikke et nært forhold til klassisk musikk før langt ut i 20-årene for eksempel. Samme med forskjellige typer jazz. John (Szwed) spilte hele Ornette Coleman Skies of America for oss på et loft på Columbia og, boom, da var det som om noe helt nytt åpnet seg. Fantastisk. Bob Dylan: Når jeg setter på Blonde on Blonde nå så er det som om min beste venn er i rommet, hans plater betyr så mye for meg, men da jeg hørte noen spille den plata da jeg var ungdom så sa den meg omtrent ingenting.

Noen personer som har betydd mye for deg når det gjelder din musikksmak?

Venner og kjærester. Hele familien min, inkludert tanter og onkler. Musikklærere. Masse forskjellige radio- djs. Fra Tony Burton i Stavanger da jeg var barn til Benji B på radio 1 de siste 15 årene. Så og si alle dj-ene på klubben Plastic People i London før den la ned. Mange av de har gått over til NTS radio nå.

Om du må velge for resten av livet:

Akustisk eller elektrisk? Akustisk.

Falskt eller Auto-Tune? Falskt

Favorittinstrument?

Hardangerfele eller sekkepipe. Hjemme: Lyden av akustisk gitar. Og det fineste instrumentet jeg vet i verden er lyden av pianoet vårt hjemme når Olav gidder å spille piano for meg.

Favorittmusikkby?

New York fra morgen til kveld, London fra kveld til morgen

Favorittplateselskap?

Sun Studios, men det er fordi at jeg synes det var helt vidunderlig å besøke det lille rommet der i Memphis.

Favorittprodusent?

Jeg har tenkt på det, men kan ikke si at jeg har noen klare favoritter akkurat nå. Jeg hører på det meste nye som Bullion og Jai og A.K Paul (Paul Institute) produserer og finner mye gull der, men vet ikke om jeg vil kalle de for favorittprodusenter. Sist gang jeg tenkte: «Wow, hvem har produsert denne plata?!» var da jeg hørte Sturgill Simpson sin plate Metamodern Sounds in Country music i 2014 og produksjonen traff meg rett i hjertet da. Jeg fant ut at det var Dave Cobb som hadde produsert den og at hans favoritt produsent igjen var Jimmy Miller, så det var litt sånn keeping the circle unbroken kanskje.

Er det en musiker, band, musikkpersonlighet eller DJ i Stavanger som har fått altfor lite oppmerksomhet?

Kan jeg svare med «et konsertøyeblikk med musikk fra Stavanger som burde ha fått mer oppmerksomhet»? Det var da Elektrofant spilte sangen sin Beverly på Numusic festivalen i . Jeg kom inn på Tou scene fra pøsregn ute og var sliten etter å ha jobbet på festivalen i flere dager da konserten startet, men nettopp derfor tror jeg gikk den gikk rett i fletta på meg. Jeg elsker den låten og Knut Jonas og Klaus er bare helt nydelige på scenen begge to. Jeg spilte ofte den sangen for amerikanske venner da jeg bodde i Harlem og hver gang var de sånn: «WHAT is this?! This is amazing!” Og jeg bare: «This is Elektrofant- Beverly.” Den kunne ha blitt en hit fra Stavanger i USA det er jeg sikker på

Har du noe du vil spørre deg selv om? Likte du spørsmålene fra Olav Nilsen? Ja, veldig godt

Er det noe som jeg har glemt men burde spurt deg om? Nei. Nå har jeg helt sikkert svart alt for langt på alle spørsmål allerede

Hvem vil du sende stafett pinnen videre til? Knut Jonas Sellevold fra Sauda som nettopp har flyttet til Norge igjen etter mange år i London

An unhandled exception has occurred, see browser dev tools for details. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙