Plateprat med Guttorm Andreasen

Aller først, kjære Biblå, kan jeg få si massevis av tusen takk for å få være med her, det er en stor ære og supergøy! Dette er en flott spalte som jeg alltid leser med stor spenning.

Og så hvis jeg kan få være så frekk å få anbefale deg en låt som du kan høre på mens du leser her i begynnelsen? Gå på Spotify eller din favorittstrømmetjeneste og finn fram «Propriété privé» med Sammy Massamba. Det er en helt fantastisk deilig hjemmelaget fransk-kongolesisk 80-talls afro-synth-funk-soukouss-disco-låt som bør komme på anlegget på de fleste gode utekvelder. Jeg fant den først på den strålende samleplate-serien «France Chebrán» som har fokus spesielt på multikulturell arabisk og afrikansk innflytelse på fransk 80-talls popmusikk. Perle på perle. Og et fint bilde på hvorfor jeg synes det er verdt å bruke så innmari mange timer på å finne fram til musikk jeg ikke har hørt. Sånn, har du funnet den? Da begynner vi.

Beskriv deg selv med minst 5 ord. Pappa, musikknerd- og formidler, småfisker, fotballkortsamler, fjellbader, entusiast og radiot.

Du er også DJ, når liker du deg best bak platespillerne? Med et stappa dansegulv foran meg, med blide smilende mennesker som danser fritt med den kroppen de har. Tung bass og jubel og latter. Vuggende hofter, utagerende moves og kanskje litt forsiktig flørt med enten deg selv eller en som danser 4 kropper bortenfor deg. Jeg har fått mitt livs aller fineste kompliment etter akkurat en sånn kveld, en lys sommerkveld på en sommerfestival i innlands-Norge, som jeg har lagret innerst i hjertet mitt: «Når du spiller musikk blir gamle ekteskap som nye!». Tygg på den. Så vakkert.

Du er flink til å få folk til å danse, men hvilken låt får deg garantert ut på dansegulvet? Det er dessverre altfor sjelden jeg går ut og danser, jeg er som regel på jobb når jeg er på byen. Men jeg danser alltid bak spillerne. Og jeg danser massevis i stua hjemme, hver eneste dag, sammen med min kjære og/eller ungene. Har nettopp morradanset med fjortisen her hjemme, til Karl Densons herlige afrojazzfunklåt «Elephants».

Garanterte dansevinnere hos meg er det meste av ABBA, Underworld, Bob Marleys «Exodus», noe gammel Italo med fet melodilinje, James Brown, Patrik Hernandez «Born to be alive» eller Mel C «I turn to you», selvfølgelig. «Ashewo Ara» med Kabbala. Jeg spiller den nesten hver eneste spillejobb selv men aldri hørt noen andre gjøre det. Verdens aller feteste bassriff.

Her på biblå ønsker vi å løfte frem bra musikk og inspirere til nye lytteopplevelser. Hva hører du på for tiden? Akkurat nå når jeg skriver dette hører jeg på Karl Bartos «Without a trace of emotion», fra hans soloalbum fra 2013, «Off the record». Jeg leser hans meget grundige selvbiografi på senga hver kveld, så da må jeg gå litt inn i solomusikken hans også, ikke bare Kraftwerk. Selv om jeg nok fortsatt hører på Kraftwerk hver eneste dag.

Jeg hører som alltid på alt, hele tiden. Det er et skikkelig teit klisjésvar, jeg veit, men det er jo helt sant. Det har vel blitt min «profil», i den grad jeg har det. Jeg hører på ny og gammel musikk fra hele verden og alle genre og tider hver eneste dag. Har hørt på minst 7 forskjellige spillelister på Spotify i dag med musikk jeg ikke har hørt før. Jeg oppdaget for eksempel Ashnikko i morges, til frokosten, fra en spilleliste med ny hip hop. Der var Baby Tate og da søkte jeg meg videre og veien var kort til Ashnikko. «Daisy» er ganske stilig. På toget inn til byen hørte blant annet jeg på The Stranglers og The Unthanks. «Flutter». Sukk, så nydelig…

En dag hvor jeg ikke har hørt minst 25 låter jeg aldri har hørt før er ikke en god dag. Jeg skal holde musikkforedrag om min favorittby Londons musikkhistorie i helgen så i dag har jeg hørt kanskje litt ekstra mye på nye, unge, kvinnelige London-artister i grime/drill/dubstep-landskapet. Herremin så flinke de er!

5 favorittalbum? Hehe, nei slutt, sånt kan du ikke spørre om! Vil du ha 250, kanskje? Ikke så ofte jeg hører på album, jeg har alltid vært mye mere opptatt av låter. Men altså, akkurat her og nå blir det nok… Kraftwerk «Computerworld», Pixies «Doolittle», Underworld «Second toughest in the infants», Dead Kennedys «Fresh fruit for rotting vegetables» førsteskiva til the Ramones. Jeg er helt sykelig opptatt av Ramones, historien deres, lyden av dem, musikken de fant opp fra ingenting. Og så har jeg 246 kandidater til. Om en time er det kanskje noen andre. Talking Heads «Remain in light», den kommer jeg alltid tilbake til. Der er det fortsatt lyder som jeg lurer på hvordan de får til. Black Sabbath «Vol. 4». Noe Bob Hund. Nå er jeg i gang…

5 favorittlåter? Nei og nei (se over)! Det der går virkelig ikke. Du kan få, vent litt… 6147 låter? Jeg har en spilleliste på Spotify som heter «Guttorm-snadder», der har jeg nøye valgt ut ekstra spesielle enkeltlåter som gir meg energi, gråt, glede og utagering. Det er vel en slags favorittliste. Der er det 6147 låter akkurat nå. Jeg kan lage en spilleliste med de 50 beste til dere?

Da er nok i hvert fall disse med: Kraftwerk «It’s more fun to compute» (det er verdens vakreste låt, den får meg alltid til å grine), Pixies «This monkey’s gone to heaven», Bob Marley «Waiting in vain», Bob Hund «Ett fall och en lösning», Underworld «Born Slippy (Nuxx)». Kanskje Cracker «Dixie Babylon», Patti Smith «Till victory» Patsy Cline «I fall to pieces» eller Willie Nelson «Angel flying to close to the ground». Den spilte jeg på gitar til min kjære i bryllupet vårt. Sønnen min og jeg. Noe midtperiode Hüsker Dü. Sepultura, Black Sabbath eller Billie Holiday. Hank Williams, som fant opp poplåta! The Balanescu Quartet «No time before time”, den griner jeg også av. Fela til Gjermund Larsen, da griner jeg igjen. Noe av Fela Kuti og Tony Allen sammen. Trentemøllers egen remix av «Moan». Når stemmen hennes knekker på «…constantly thinking about you…” Da griner jeg igjen. Jeg er en gråter. Dead Kennedys «Too drunk to fuck». Man blir jo eldre men blodet mitt koker fortsatt innimellom. Det er min aller, aller siste form for subtilt utagerende opprør, jeg går med en Dead Kennedys-pin fra 80-tallet på jakka.

Overvurdert plate? Ingen. Jeg snakker alltid musikk opp, aldri ned.

Det tøffeste platecoveret du kjenner til? Ingen her heller, jeg bryr meg ikke så mye om hverken formater eller innpakning, musikken selv er det eneste som teller.

Samler du på plater? Hvorfor? Javisst. Tusener på tusener av dem. Jeg har tilbrakt mesteparten av livet i platebutikker. Jeg elsker lukten av platebutikker. Må ha dem, kjøper nye hele tiden.

Favoritt blant fysiske platebutikker? Sounds of the Universe, London. Sukk, for et sted. Jeg blir varm i hjertet bare av å skrive navnet. Jeg har en hemmelig drøm om å flytte til London og avslutte min yrkeskarriere bak disken der. Jeg kunne jo startet en butikk her men det er nok dessverre ikke mange nok som er interessert i en sånn spesialkuratert platesjappe. Jeg håper virkelig at Blåveis får det til, tenk at vi lenge var en by uten platesjappe!

Om du måtte velge:

Kraftwerk vs. Rolling Stones Haha, Kraftwerk hvert eneste sekund! Verdens viktigste band, verdens fineste og viktigste musikk, verdens… alt. Jeg er helt koko opptatt av Kraftwerk. Hører musikken deres kontinuerlig. Leser akkurat nå to Kraftwerk-bøker, samtidig. Jeg har aldri hatt en eneste plate med Stones, aldri skjønt greia. Her er jeg helt på linje med guru Paul McCartney, de er jo et blues coverband. Det er helt supert det, jeg startet min radiokarriere midt på 80-tallet med å lage bluesprogram på RadiOrakel på Blitz. Men det er jo veldig mange som gjør bluescovere bedre enn Stones. Totta’s Bluesband for eksempel. Noen av mine vakreste konsertminner fra et par år midt på 80-tallet var med Totta’s Bluesband, men det er en annen historie. RIP Totta Näslund. Men selvbiografien til Keith Richards var morsom da.

Raga Rockers vs. DumDum Boys Ingen tvil her heller. Raga. Rockepoesi og kraft og Norges aller beste rockeriff, uten konkurranse. The Aller Værste er mine aller største helter i norsk musikk, evigung musikk som fortsatt er like frisk, 45 år etter. Så kommer Alf Prøysen, selve. Raga kommer på en sterk delt 3. plass sammen med De Musikalske Dvergene, De Press, Mayhem, Kjøtt og Pompel and the Pilts. Og Gjermund Larsen. Vent, Biosphere og Áillohaš, Nils-Aslak Valkeapää, må også med. Og så Vazelina selvfølgelig.

Madonna vs. Dolly Parton Dolly, Dolly. Jeg elsker Dolly! Herremin for en artist og multikunstner. Plater, filmer, bøker, podcast, kvinnerettigheter… Hørte på henne senest i går.

Adele vs. Ed Sheeran Den er litt mere uklar. Jeg hører ikke så mye på Adele men jeg anerkjenner absolutt den kraften hun er. Ed Sheeran er tidenes mest strømmede artist, så vanskelig å ikke høre ham, men det treffer meg ikke veldig innerst i hjertet. Eller hofta. Selv om «Shape of you» alltid får folk til å danse, det er et av mange sånne «hemmelige» DJ-tricks.

Youssou N'Dour vs. Salif Keita Salif Keita i Les Ambasadeurs du Motel de Bamako. Musikk- og svingende livsglede på nivå 11. Jeg var 13 da jeg kjøpte min aller første samleplate (på kassett) med musikk fra Afrika. De siste årene har jeg gravd meg så dypt ned i afrikansk 60- og 70-tallsmusikk at jeg noen ganger egentlig bare har lyst til å bli værende der for alltid. Jeg har vel rundt 300 samleplater med pan-afrikansk musikk fra denne perioden. Jeg kjøper nesten bare samleplater nå, jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte et artistalbum. De kan jeg jo strømme. Men det er i det sterkt voksende samleplatealbum-miljøet at all godmusikken ligger. Hopp inn i Afrika du også!

Peter Tosh vs. Bunny Wailer Jeg har hørt totalt mye mer på Peter Tosh, han var en del av oppveksten, men Bunny Wailers «Blackheart man»-album er bedre enn det meste Peter Tosh gjorde. Det hører jeg på ganske ofte. En innadvendt og ekte mystiker, Bunny, som heller ville lage inderlig rastamusikk enn å være internasjonal popstjerne.

Vinyl, CD, kassett eller strømming når du spiller musikk hjemme? Om du skulle angi en omtrentlig% fordeling. 60 % strømming, 36 % CD, 4 % kassett. Jeg har aldri vært opptatt av formater, bare musikken. Kassetter var billigst da jeg var liten og jeg måtte ha så mye musikk som overhodet mulig så da ble det kassett. Jeg har 7-800 kassetter fortsatt, de må jeg høre på, spesielt alle mixtapene mine fra 80- og 90-tallet, og gamle opptak av svenske musikkradioprogrammer.

Du har unge mennesker i huset, hva hører de på? Vet du hva, de hører jo på alt, akkurat som meg! Og det gjør vennene deres også, det er dødsfascinerende. Da jeg var 14 i 1980, så var det så utrolig viktig hva man hørte på, hva man hadde på seg, hvilken klan du (mente du) tilhørte. Nå gir de fullstendig beng, kidsa, de driter i genre og hører på alt som finnes, om hverandre! 70-talls discohits og rykende fersk hip hop og gammel country og norske schlagere fra 90-tallet. Verden har virkelig blitt et bedre sted å være akkurat på grunn av dette, og det er strømmingens og sosiale mediers fortjeneste. Tusen takk!

Hvilke 5 plater har påvirket/inspirert deg mest de siste 5 årene? Som sagt så hører jeg ikke så mye på album, det er enkeltlåter som er viktig for meg. Albumet som konsept er ganske irrelevant for meg som lytter og oppdagelsesreisende. De gangene jeg hører på hele album er det fordi jeg vil noe. Under corona så ville jeg for eksempel teste om det var mulig for meg igjen, som 55-åring, i det hele tatt å knytte de samme sterke følelsene til et album som det jeg gjorde da jeg hørte for eksempel Cheap Tricks «Dream police» om igjen og om igjen og om igjen som 13-åring. Så da prøvde jeg meg på et fint album, som jeg hadde hørt en del, men ikke kunne helt utenat på millimeteren. Det ble Blue Öyster Cults litt glemte mesterverk «Spectres» fra 1977. Jeg hadde det på kassett i gamle dager men kjøpte det opp på cd og hørte det flere hundre ganger etter hverandre i løpet av noen uker, om igjen og om igjen, i kjelleren, i bilen, på jobben. Og vet du hva? Det funka! Jeg lærte meg albumet fullstendig utenat og nå er jeg helt på grensen av å grine til den flerstemte ølhall-introen til «The golden age of leather». Det var tøft å oppleve. Når det er sagt så har jeg hørt mye på Viagra Boys, Wet Leg og Molchat Doma de siste 5 årene. Det er jo albumband. Og The Chats! «Get this in ya” og “High risk behaviour”-albumene og for noen små uker siden kom deres nye album, herlige «Get fucked». The Chats er vel egentlig det beste som har skjedd musikken de siste 5 årene. Og at ABBA kom tilbake.

Noen ord om en spilleliste du vil dele? Jeg snakker gjerne varmt om en fantastisk spilleliste som noen har laget med musikk inspirert av og i landskapet til indiske Charanjit Singhs legendariske proto-acid house album «Ten ragas to a disco beat» fra 1982. Her er store mengder gull. Spillelisten heter rett og slett «ten ragas to a disco beat» (med små bokstaver, hvis det er viktig) på Spotify. 55 låter. Mindblowing.

En musikkbok du vil anbefale? Jeg leser så mange musikkbøker. Jeg har så lyst til å starte Norsk Musikkbokfestival og har også et foredrag om musikkbøker. Så hvor skal jeg begynne da? Jeg leser 4 forskjellige akkurat nå. Men jeg kan jo ta den jeg ble ferdig med forrige uke, en fantastisk og systematisk sosiokulturell, økonomisk, historisk og estetisk gjennomgang av discoens historie. Den heter «Turn the beat around, the secret history of disco” og starter i Nazi-Tyskland. Avhengighetsskapende og ekstremt dybdegående.

En roman som gjorde inntrykk på deg? Jeg leser enda flere romaner. Sist jeg gråt i hele meg og slukte en bok på 4 netter på senga, den fantastiske følelsen som dukker opp en gang hvert 5. år, var Douglas Stuarts grufulle oppveksthistorie fra Glasgow, «Shuggie Bain». Og siden hun døde denne uka så kan jeg jo si at Cromwell-trilogien til Hillary Mantel er noe av det aller beste jeg noen gang har lest.

Musiker/DJ som du har stor respekt for? Alle. Absolutt alle som driver musikk.

Minneverdig musikkøyeblikk? Jeg kan fortelle en liten historie om hvor viktig musikk er for oss og hvordan den noen ganger knyter oss sammen på tvers av alt vi kan forestille oss. For mange år siden sto jeg i kø i en barneklesbutikk for å betale. Jeg kjøpte en utedress til datteren min, som var 1 år gammel. Da jeg betalte så småpratet jeg vel litt med dem i kassen, slik jeg alltid gjør. Da sa hun bak meg, men er det deg, Guttorm? Hun hadde kjent igjen stemmen min, det er ganske koko i seg selv. Jada, det var det jo. Så sa hun at jeg måtte hilse på babyen i vogna. Hun og mannen var så glade i musikkprogrammet mitt på radio og de satt og hørte på meg hver eneste dag. Så da de skulle føde og det passet sånn så ba de om å få radioprogrammet mitt på lufta inne i fødestuen, og programmet og musikken kom på. Så fortalte hun at akkurat i det datteren deres ble født, det fantastiske, magiske øyeblikket, så spilte jeg Ella Fitzgerald. Så da kalte de datteren sin for Ella. Det var jo enormt gripende å høre, jeg har aldri hørt maken. Så jeg ga henne en god klem og spurte henne hva tror du datteren min heter da? Hun heter nemlig Ella, hun også. Så musikken er på så mange og uforklarlige vis det som knyter oss alle sammen hele tiden, i små og store sirkler. Musikk er magi.

Beste konsertopplevelse? The Cramps på Betong i 1985. Mala Rodriguez på Sonar i 2006. Sepultura på Kalvøya, Imperiet på Renegat, Tom Waits på Konserthuset, Gun Club på Betong, da jeg koret med Beat Farmers på Hulen, Les Negresses Vertes første gang på Roskilde, alle Bob Hund-konsertene, The Clash i Drammenshallen. Det var en bedriten konsert men jeg har i hvert fall sett The Clash. Pixies London 88, en haug med Hedvig Mollestad-konserter, hun er min favorittgitarist, Kraftwerk på Roskilde 94 eller så, Underworld på et lite teater i Paris, Prodigy på Hyperstate, The Specials i Nottingham, Rammstein på en liten klubb i Berlin i 97… noe sånt. Og hundre til.

Favorittfestival? Trænafestivalen. En unik drøm og em lukket boble og en glede fra en annen verden.

Drømmejobb om du ble tvunget til å slutte som freelancer og bare gjøre en ting? Ha direktesendt radioprogram igjen. Det savner jeg skikkelig ekte. Det ligger i blodet og pusten min. Jeg lager radio inne i hodet mitt hele dagen.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk? Massevis. Jeg går mye på tur, helst i fjellet. Jeg elsker fjellet. Lufta, lukten, steinen, å være alene. Sport og idrett, selv om jeg ikke kan gjøre så mye lenger, kroppen faller fra hverandre. Jeg har drevet aktivt med så mange idretter, på konkurransenivå. Jeg flyttet fra Oslo for noen år siden og savner mye derfra, folk og venner, konserter og spillejobber, å gå på ski... Det å ikke gå på ski gjør meg til et rart og rastløst menneske. Det er kanskje det jeg liker aller best i verden, å gå på ski. Ellers snekrer jeg en del. Gjerder og tørkestativ og vegger og sånt og så bygger jeg utemøbler for folk, på bestilling. Det er mitt zen. Jeg samler på engelske fotballkort fra 70-tallet og har 6 bokhyllevegger fulle av tegneserier og leser mye historiebøker. Produserer og redigerer podcaster. Jeg vet forresten altfor mye om engelsk fotball siden jeg ble hektet for livet i 1974. Jeg er ekstrem-anglofil og det er få ting jeg synes er bedre enn å reise rundt på fotballkamper i England, gjerne en hustrig novemberkveld i motvind litt nede i systemet, med varm, daff øl og glemte drømmer om opprykk. Jeg har vært på rett under 50 fotballbaner i England og gleder meg veldig til de 50 neste. For noen år siden var jeg i et 50-årslag fullt av fotballfriskuser og eks-spillere (jeg spilte aktivt selv i 40 år) hvor de hadde leid inn selveste Arne Scheie til å lage quiz fra engelsk fotball. Og jøsseball, ikke bare vant jeg og laget mitt quizen, men etterpå klarte jeg å sette Arne Ball fast på et Manchester United-spørsmål. Det hadde han aldri opplevd før, sa han, så han var minst like glad som meg. Et gyldent øyeblikk.

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak? Altoppslukende.

Første plate som du kjøpte for egne penger? Jeg fikk kassettspiller til jul i 1976. Det var billigere å gjøre opptak på egne kassetter så da fant jeg ut hvordan man gjorde det. Å kjøpe nye plater for egne penger var jo helt science fiction og uoppnåelig, plater var dyre og jeg hadde ikke noen penger. Jeg begynte å gå med avisen våren 1977, sparte penger et helt år, og kjøpte Blondies «Parallell Lines» da den kom ut i september -78 for de pengene. Jeg blir skjelven bare av å skrive dette. Sterke minner og følelser. Jeg hadde bilde av Debbie Harry over senga helt til jeg flyttet.

Du har en veldig variert musikksmak. Er det en musikksjanger som du hører veldig lite på? Lieder og opera. Det kan jeg overhodet ingenting om.

Noen musikksjangere som du gjerne skulle ønske å bruke mer tid på? Nei ikke egentlig, jeg hører på alt mulig hele tiden, det er jo bare å gjøre det, hvis man vil? Akkurat nå, for eksempel, hører jeg på en spilleliste med polsk polka. «Blue Star polka» med Jimmy Sturr and his Orchestra, han som har vunnet nesten alle Grammy-prisene som har blitt delt ut i polka-klassen. Jeg hører strengt tatt ikke så ofte på polka, men det er en spennende folkemusikk med en lang og på mange måter typisk vei inn i moderne popmusikk, så akkurat nå fikk jeg lyst.

Du har gitt ut plater og spiller selv innen en smal sjanger. Lytter du til dine egne album? Jada, absolutt. Jeg har vel 7-8 soloalbum ute på strømmetjenestene. Men denne typen musikk synes jeg er aller best live så jeg hører det mest da. Eller når jeg jobber og trenger et lydteppe som jeg kan jobbe rundt. Da er ambient dronestøy perfekt. Jeg spiller også gitar og lager riffene i Hastwerk, Norges 5. beste Pappapostpunkand. Vi vet ikke om det finnes så mange som 4 andre pappapostpunkband, men vi ville aldri trodd høyere om oss selv enn 5. plass. Pappapostpunk er jo ikke så smalt. Eller jo, forresten, det er det selvfølgelig.

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta? Jeg oppdaget musikk før jeg kunne gå, tenke og huske. Jeg hadde en storesøster som var 12 år eldre enn meg, hun forteller at jeg lå på fanget hennes og sparket i takt med musikken til Sgt Pepper. Mine første minner er å ligge i en haug av ungjenter på gulvet til storesøster og høre teenage 60-talls rockemusikk på hennes lille røde plastplatespiller. Musikk har alltid vært der for meg, det er min verden, der jeg kan gå inn og le, gråte, puste, tenke, føle og være.

Hvilken type musikk preget deg når du var liten? Min søsters 60-tallsrock. The Beatles, Pink Floyd, Jefferson Airplane, The Monkees, CSNY, The Kinks og Janis Joplin. Da hun flyttet hjemmefra I 1973 ga hun meg alle platene sine. Tenk det! En 19-åring flytter hjemmefra og ser lillebroren sin som er så lei seg for at hun skal flytte og vet hvor viktig alle platene hennes er, og så gir hun dem til meg! Jeg begynner å grine i dag bare av å tenke på det.

Hvilken type musikk likte dine foreldre? Mine foreldre var helt uinteressert i musikk og kjøpte aldri plater. Kanskje det er derfor jeg er blitt som jeg er blitt? Jeg måtte finne ut av det selv. Vi hadde platespiller i stua og de kjøpte en plate i året, til jul, det ble årets ABBA- eller Elton John-plate. Så da hadde vi i hvert fall de. Jeg har et enormt sterkt forhold til både ABBA og Elton John, naturlig nok. Jeg var på Elton Johns Oslo-konsert i vår i Oslo, det er den sterkeste konsertopplevelsen min på mange år. Jeg var der sammen med en av mine nærmeste venner, som jeg også var på Elton John med i Drammenshallen i 1982. Alt går i små og store sirkler, hele tiden.

Hva gjorde at du selv ønsket å begynne med musikk? Mener du som musiker eller formidler, radio/tv, DJ eller arrangør, eller å holde musikkforedrag? Svaret er vel det samme på alt. Jeg hadde min første DJ-spillejobb vinteren 1979, på ungdomsklubben, og har alltid hatt dette enorme suget mot å formidle, dele, glede andre med god musikk. Det er like stort i dag. Jeg vil være midt inne i selve musikken, bade i den, fryde meg og dele den videre.

Har musikksmaken din endret seg? Nei, ikke egentlig har alltid ville høre alt, absolutt alt. Bring it, feed me, gi meg alt som finnes!

Er du nostalgisk? Hmm… Det må nesten andre svare på. Men nei, jeg tror ikke det og håper ikke det. Fortiden er borte og død, vi lever jo bare nå. Jeg synes ikke noe som helst var bedre før, tvert i mot. Det har aldri i historien blitt laget mere og bedre musikk enn akkurat nå. Og det er så lett å få tak i den! Norge på 70-tallet var jo dritkjedelig. Det var ikke musikk noen steder. Jeg kan kanskje være litt melankolsk noen ganger, det er jo fetteren til nostalgien, men nei, ingenting var bedre før. Jeg har vært med i 7 forskjellige tiår nå, så det er bare å tro meg.

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk? Hvor oppdaterer du deg på musikk? Leser du musikktidsskrifter, hvilke? Papir eller skjerm? Ja til alt hele tiden. Jeg bruker store deler av min tid på musikkjournalistikk, selv om det ikke er så mye igjen av den. I Norge finnes den nesten ikke, dessverre. Musikkbilaget til Klassekampen, en gang i uka og Ballade hver dag. Jazzbloggen til Jazznytt. Jeg leser musikksidene til The Guardian hver dag, er på Pitchfork og ikke minst fantastiske Bandcamp, flere ganger hver dag. Jeg abonnerer på et glitrende bra månedsblad, Electronic Sound og Mojo, som dessverre blir kjedeligere og kjedeligere (se om «nostalgi» over) og som jeg nesten ikke leser lengre. Tropical Bass er også et bra nettsted.

Har du noen personer som har viktig for din musikalske utvikling? I tillegg til min søster, så gikk jeg hele året og gledet meg til sommeren på hytta i Vestfold, for da kunne jeg høre på svensk radio og DJ Clabbe. Hans eklektiske og fantastiske sommermusikkprogrammer, «Rakt över disc», betydde enormt for meg. Det var ikke musikk på norsk radio da så dette var den eneste muligheten for meg til å oppdage musikk. Jeg har de fleste programmene på kassett fortsatt. Jeg har vel laget min egen versjon av de radioprogrammene resten av livet. Og så de to søte og snille hippiene på platesjappa rett over gaten for meg i Oslo, Opus 8, som lot en venneløs raring få komme dit hver eneste dag etter skolen og sitte og høre på plater i 2-3 timer uten noen gang å kjøpe noe. Dere aner ikke hva jeg skylder dere!

En mentor som du har lært noe spesielt av? Se rett over.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for deg når du er ute og spiller plater? Helt fullstendig irrelevant. Jeg driver et lyd- og musikkstudio og er ganske teknisk kompetent men jeg får lyd på det meste og utstyret betyr null, det er musikken som er viktig.

Hva spiller du musikk på hjemme? CD-anlegg i stua med tilkobling for telefonen og strømming, det samme i kjelleren.

Akustisk eller elektrisk? Like bra.

Falskt eller Auto-Tune? Helst falsk auto-tune. Husk at «falsk» ikke finnes, det er noe som noen for lenge siden har bestemt er utenfor visse frekvensområder, i vår vestlige musikktradisjon, rett utenfor de 12 tonene vi bruker mest. Det er egentlig ganske absurd. Med den definisjonen vil for eksempel all norsk folkemusikk være «falsk». Det er den jo selvfølgelig ikke, den er helt ekte. Syng og lag musikk med den stemmen du har. Auto-tune er et estetisk valg som alt annet, og har blitt en viktig del av flere moderne subgenre, helt siden Florian Schneider i Kraftwerk begynte å eksperimentere med stemmeforandrende vocodere i 1973, på låta «Ananas Symphonie» fra tredjealbumet deres, «Ralf und Florian». Uten Kraftwerk ingen autotune hip hop, selvfølgelig.

Favorittprodusent? Conny Plank, Gil Norton, Clement “Coxsone” Dodd, Rick Rubin for variasjonen.

Favorittinstrument? Gitar.

Favorittstudio? Studio One, Kingston. Compass Point Studios, Bahamas.

Favorittplateselskap? Soul Jazz Records, fra 70-talls Southern Country til Jamaicansk dub til moderne techno, ingen over, ingen ved siden. Tror jeg har rundt 80 % av alle platene som har kommet ut derfra, det er noen hundre.

Er det en musiker eller band i Stavanger som har fått altfor lite oppmerksomhet? Ikke som jeg vet om men jeg synes jo at Dangerface og Poor Bambi er veldig tøffe. Og Supersofa og Nylenda burde vært superstjerner.

Har du noe du vil spørre deg selv om? Hehe… Guttorm, du begynner jo å bli moden nå. Når skal du klare, i dagens medielandskap, å finne på en ny, god og effektiv måte og bred kanal å formidle musikkglede til mange flere på, som mange faktisk vil oppdage og bruke/se/høre/finne? Er det kanskje egentlig for sent? (Det tenker jeg mye på, hele tiden)

En eller annen som du sender stafettpinnen videre til, sammen med en låt denne personen burde høre? Det må jo bli til min gode venn, Bård Nygaard Sandnes. Låtskriver, sanger og trommis i nevnte Supersofa. Jeg drømmer fortsatt om at han en dag ringer og sier, du, vi trenger jo egentlig 3 gitarer i bandet. Jeg savner så intenst å spille i band. Men altså, hei Bård, du får denne perlen av en gave, det er den låta jeg har hørt aller mest på de 3 siste ukene, den er helt nydelig! «You’re not alone» med Allison Russell og Brandi Carlile.

Alle sangene: