Utfordringer for demokratiet
Håkon Hestvik
29.05.2022
Utfordringer for demokratiet i Norge
I Norge har vi stortingsvalg hvert fjerde år. Det er en viktig del av det demokratiske styresettet som sikrer at borgerne bestemmer hvem som har makt og styrer landet. Det er nesten ingen i Norge som bestrider de folkevalgte sin rett til å styre landet, tilnærmet alle godkjenner det demokratiske systemet, eller folkestyret. Det vil si at systemet og de som bestemmer har legitimitet, selv om mange kan være uenige med politikerne og beslutninger de tar. Alle partiene er enige om reglene for hvordan vi kommer fram til beslutninger. Det er stor tillit mellom partene, og alle regner med at en følger spillereglene og ikke setter de verdier og institusjoner som er avgjørende for demokratiet i fare.
Norge blir gjerne rangert som verdens mest demokratiske land. Det betyr at det kanskje ikke er så lett å få øye på utfordringer for demokratiet i Norge som i mange andre land. Det er likevel grunn til være oppmerksom på eventuelle utfordringer for det politiske systemet i Norge, selv om demokratiet ikke er truet slik en ser i andre land. Det er gjerne to nivåer av utfordringer vi kan se etter:
Svekket oppslutning og tillit til det demokratiske systemet. Styresettet blir mindre demokratisk og effektivt.
I Norge kan vi for eksempel se tegn på svekket oppslutning gjennom lavere valgdeltagelse og større misnøye med politikere. Det siste har spesielt fått utfolde seg på sosiale medier. Eksempler på utfordringer som gjerne blir nevnt i forbindelse med demokratiet i Norge er blant annet minoriteters stilling, valgdeltagelse, globalisering, manglende tillit til systemet, politikerforakt og lobbyvirksomhet. Les mer på disse sidene:
Forskning.no: Demokratiet blir dårligere SNL: Valgdeltagelse Spørsmål og svar: Globalisering Aftenposten: Lakselobbyist forsøkte å etablere skjult kanal
I mange andre demokratier kan det være lettere å få øye på truslene mot demokratiet. Av og til kommer trusselen ovenfra, fra de som har makt. Av og til nedenfra, en opposisjon eller minoritet som mener de ikke kommer til gjennom et demokratisk system, eller grupper som ikke anerkjenner demokratiet.
Demokratiets posisjon i verden
De siste årene har flere undersøkelser vist at demokratiske verdier og tilliten til demokratiet er svekket, samtidig som de demokratiske rettighetene er i tilbakegang i mange regimer. En form for populisme som utfordrer det vi lenge har sett på som selvfølgelige demokratiske verdier i mange land er styrket. Freedom House sin årlige rapport ble i 2018 kalt Democracy in Crisis.
Det nye mediebildet med sosiale medier som viktige informasjonskanaler har også åpnet for bruk av propaganda og feil informasjon, eller falske nyheter, på en ny måte. I noen land, som USA, har fremmede makter benyttet seg av sosiale medier for påvirke et valg, og bygge opp under misnøye til det politiske systemet. Sosiale medier er også en av faktorene som har bidratt til økt polarisering i politikken. I USA førte det til stormingen av nasjonalforsamlingen i 2021. Bakgrunnen var en strøm av falske nyheter om valgfusk, støttet av påstander fra den utgående presidenten som nekter å anerkjenne valgresultatet. Vi kan lære mer om utfordringer for demokratiet ved å se ut over Norge sine grenser.
Utfordringer for demokratiet som styreform
I de fleste stater er demokrati normalt en god styreform for å sikre at de som styrer staten har legitimitet. Ikke bare ovenfor egne borgere, men også internasjonalt kan det være nyttig for mange statsledere å peke på at en har fått et mandat, eller støtte, fra befolkningen.
I motsetning til i Norge er det er ikke alltid en selvfølge at valg og demokrati sikrer legitimitet og stabilitet. I noen land står mye på spill når statsledere skal velges, regjeringsmakt kan bety tilgang til store rikdommer og tilgang til naturressurser som skal deles ut til støttespillere. Som taper av valget kan en kandidat og hans gruppering stå igjen med veldig lite, og etniske minoriteter kan stå helt uten innflytelse. Har denne minoriteten for eksempel også tilknytting til en region og tilgang til våpen kan resultatet bli et væpnet opprør. I mange nye og noen etablerte demokratier kan vi se at den tapende part bestrider valgresultat:
NRK: Nå er det nok herr president Zambia – Bildet av en demokratisk og fredelig modell slår sprekker Kenya – Nekter å godta valgresultatet VG - Gambia holder pusten
Valgfusk og manipulering
Av og til kan det være god grunn til å tvile på at det offisielle valgresultatet representerer folkeviljen. Det er mange muligheter til å påvirke et valgresultat gjennom lite demokratiske midler.
Alt fra direkte valgfusk med stemmesedler og opptelling, undertrykking av presse og informasjonsfrihet til manipulering av valgprosessen med for eksempel gerrymandering. Det siste betyr at en trikser med valgkretser for å gjøre det mer sannsynlig at en kandidat/parti vinner flest mulig kretser. En kan også innføre andre typer reguleringer som gjør det vanskelig for deler av befolkningen å stemme.
Med et valgresultat som i Kazakhstan, med 98 % av stemmene for den sittende president kandidaten og valgdeltagelse på 95 %, kan det være grunn til å tvile på hvor demokratisk valget har vært. Det kan likevel fungere for å gi presidenten legitimitet, på papiret.
At borgerne av et land velger en lovgivende forsamling og eventuelt en president, eller indirekte en statsminister, er kjernen i et demokrati, men det er langt fra nok. I et velfungerende demokrati bør det også være andre kanaler for å påvirke beslutningstakere, og valget må være fritt og rettferdig. En fri presse, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet er andre viktige ingredienser i et fungerende demokrati.
Maktfordeling og minoriteters rettigheter
Tidlig i demokratiet sin historie så en utfordringer knyttet til begrepet Tyranny of the majority, eller flertallets tyranni, og muligheten for at valgte ledere kan misbruke sin makt. En burde hindre at en autoritær president eller et flertall misbrukte posisjonen i forhold til mindretallet. Derfor la for eksempel de som formet grunnloven til USA i 1787 inn en del regler og lover som skulle sørge for maktbalanse og hindre at viktige avgjørelser som truet andre borgere sine grunnleggende rettigheter ble tatt av et simpelt flertall (mer enn 50 %). Det var riktignok ikke alle som ble definert som borgere enda, og det var så som så med de demokratiske rettighetene til for eksempel slaver, indianere og kvinner.
Hvis en ønsker å gjøre endringer i grunnloven og konstitusjonen, eller rammeverket for demokratiet, er det i de fleste demokratiske styreformer nødvendig med et 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen.
Et velutviklet demokrati har normalt også ulike begrensninger for de valgte lederne sin makt. Det kan være regler som sikrer maktfordeling mellom ulike institusjoner. Det vil ofte være en form for maktfordeling mellom en folkevalgt forsamling som bevilger penger og vedtar lover, en regjering som står bak de utøvende funksjonene til staten, og et uavhengig rettsvesen som kan påse at ikke bare folket følger lover og regler, men også de folkevalgte og regjeringen. En annen institusjon, som Trump ikke liker, er pressen som en ofte kaller for den fjerde statsmakt.
Det er også ofte lover i konstitusjonen som begrenser makten til en statsleder, for eksempel med å sette en grense for hvor mange valgperioder en president kan sitte.
I Burundi førte uenighet om dette til alvorlige uroligheter, og bekymringer for at det skulle bryte ut borgerkrig (i 2016). I Tyrkia fikk president Erdogan fjernet mange av disse begrensningene gjennom en lite fri folkeavstemning med en meget knapp valgseier i 2017 . I USA mener mange at president Trump ikke helt forstår slike konstitusjonelle begrensninger som ligger i grunnloven, eller at han helst ville vært dem foruten. Les mer i denne artikkelen om boken Når demokratiet dør. Democracy web: Majority rule/Minority rights
Det er viktig at et demokrati har lover og regler som beskytter minoriteter og individer sine rettigheter, sikrer det sivile samfunn og opposisjonen innsyn og innflytelse, og lover som beskytter en fri presse og ytringsfrihet.
Globale trender som utfordringer for demokratiet
Flyktninger og immigrasjon kan utgjøre grunnleggende utfordringer for demokratiet. På den ene siden er flyktninger og immigranter en gruppe som kan oppleve å ha begrensende rettigheter og mulighet til deltagelse. På den andre siden har immigrasjon blitt oppfattet som en trussel med fremmede verdier, og en trussel mot godene til de eksisterende borgerne i nasjonal staten. Det har bidratt sterkt til en reaksjon med mobilisering både av ledere og sosiale grupper rundt mer ekstreme nasjonalistiske verdier i etablerte demokratier, som historisk har vist seg å være en sterk trussel mot demokratiet. Det har fått mange til å sammenligne dagens situasjon med 30-tallets Europa. Nasjonalistiske verdier er ofte preget av en sterk definisjon av oss og de andre, definisjoner av mennesker på bakgrunn av etnisitet. Holdninger som er i konflikt med verdier knyttet til demokrati og minoriteters rettigheter: NRK: Urix - Europas ledere advarer mot en farlig nasjonalisme. Noen peker på at klimaendringer og internasjonale miljøproblemer er et grunnleggende problem for kloden og at et internasjonalt system med mer eller mindre demokratiske nasjonalstater ikke er egnet for å løse de globale utfordringene. Det blir spesielt tydelig med den økte nasjonalistiske trenden hvor stater går bort fra internasjonale avtaler og internasjonalt samarbeid. Globalisering bidrar til at internasjonale økonomiske aktører og store internasjonale selskaper får stor makt. Politikere og demokratisk valgte, eller andre institusjoner, som representerer folket får mindre makt.
Andre styreformer
Andre stater har formelle og konstitusjonelle begrensninger på folkets valgfrihet, som for eksempel Kina og Iran, og i noen land, som i Saudi Arabia har de ingen nasjonale valg. Disse landene har andre styreformer, andre former for legitimitet. Normalt er en form for makt involvert, kombinert med: regler, ideologi og byråkrati i Kina - religion i Iran - arv, monarki og religion i Saudi Arabia og en kombinasjon av -arv og byråkrati i Syria. En finner mange begreper som skal beskrive ulike styreformer, noen av dem er teknokrati, teokrati, autokrati, oligarki. Det er ikke alltid lett å plassere en merkelapp på et regime og utelukke andre.
