Valgordning - forholdstallsvalg og flertallsvalg

Flertallsprinsippet, eller flertallsvalg, er et valgsystem hvor kandidaten eller partiet som får flest stemmer i en valgkrets får mandatet, «vinneren tar alt». Slike valgsystemer har ofte det vi kaller enmannskretser.

I et forholdstallsvalg får partiene mandater eller representanter fra valgkretsen proporsjonalt med antall stemmer partiet får. Tanken er at et parti som får 25 % av stemmene i en valgkrets skal også får omtrent 25 % av mandatene fra valgkretsen.

Forskjellen mellom disse to hovedformene for valgordning er sentralt for valgsystemet i et demokrati. Det påvirker hvilket partisystem en får, hvem som blir- og hvem som ikke blir representert i landets politiske system, og kan også ha stor betydning for hvor styringsdyktig en regjering blir.

Flertallsvalg

Et valgsystem med flertallsvalg vil være en fordel for de største partiene, og partier med sterk regional forankring. Normalt har dette bidratt til at nasjonalforsamlingen blir dominert av to partier, og at ett parti ofte får flertall i nasjonalforsamlingen. I et parlamentarisk system kan det føre til en styringsdyktig regjering som effektivt kan få gjennom budsjetter og lovforslag. Til gjengjeld blir nasjonalsamlingen lite representativt i forhold til folkets stemmer. Et parti kan få mange stemmer, men likevel ikke vinne noen valgkretser.

I Storbritannia har de et slikt system. Landet har 650 enmannskretser ved valg til parlamentet. Partiet som får flest stemmer i kretsen vinner mandatet, alle andre stemmer står uten representasjon.

Det betyr at Storbritannia har få partier som blir representert i parlamentet og stort sett får en majoritetsregjering.

Det har gitt utslag som ved valget i 2015. Da fikk UKIP 12,5 % av stemmene, men bare 1 representant i underhuset. Det regionale skotske nasjonalistpartiet fikk 4,7 % av stemmene, men 56 representanter. De konservative fikk 37 % av stemmene, men over 50 % av representantene.

En finner forskjellige versjoner av dette systemet i mange av Storbritannias tidligere kolonier, blant annet i verdens største demokrati, India. 

USA et land med et lignende system ved valg til kongressen. Der velger i prinsippet også en president basert på flertall i valgkretser, hvor en hel delstat er en valgkrets. Systemet bidro til at president Trump ble valgt til president av valgmennene, selv om han fikk færre stemmer nasjonalt enn Hillary Clinton i 2016. Han vant ikke "the popular vote".

I Frankrike har de også flertallsvalg, men der må vinneren ha absolutt flertall, og det betyr at at det blir omvalg mellom de to kandidatene med flest stemmer hvis ingen fikk over 50 % av stemmene i første valgomgang. Når de velger sin president har de det samme systemet, men hele landet er en valgkrets. Presidenten vil alltid være den kandidaten som får flest stemmer nasjonalt, i motsetning til USA.

Med en slik valgordning vil en ofte få et stabilt styre, med en majoritets regjering som kan få gjennomført sin politikk uten for mange kompromisser. Samtidig blir resultatet lite representativt, og kan bli langt fra idealet "en velger en stemme".

Forholdstallsvalg

Det blir ikke resultatet i Nederland eller Israel, som er land med ekstreme former for forholdstallsvalg.

I et system med forholdstallsvalg er det ofte større valgkretser der flere representanter velges. I Israel er hele landet en valgkrets, men med en sperregrense på 3,25 %. Det siste forhindrer at de aller minste partiene blir representert i nasjonalforsamlingen. I Nederland er det i realiteten ingen sperregrense og systemet ansees som det mest representative i verden. Det skal mye til at et parti får mer enn 50 % av representantene i nasjonalforsamlingen når valgsystemet legger til rette for en rik partiflora.

I mange land er det mulighet for å skrive ut nyvalg, noe som gjerne blir brukt hvis det blir vanskelig å forme en regjering. I Israel har det vært 4 slike valg fra 2019 til 2021. De har hatt store problemer i nasjonalforsamlingen, Knesset, med å bli enige om hvem skal sitte i regjering. I 2022 fikk de en koalisjon som inkluderer ytterliggående partier på høyresiden. Det har gitt disse partiene mye makt, og resultatet er ikke veldig demokratisk.

De fleste land prøver å vekte disse positive og negative sidene ved å finne en mellomvei. I Norge har vi forholdstallsvalg, hvor hvert av de tidligere fylkene er en valgkrets. I tillegg har vi utjevningsmandater som bidrar til at antall representanter i nasjonalforsamlingen står i forhold til partiets oppslutning nasjonalt. På den andre siden har vi også en sperregrense på 4 % for å få ta del i fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I Norge er det heller ikke bare folketallet til en valgkrets, eller fylke, som avgjør hvor mange representanter kretsen får, men også areal. Det betyr at det blir flere stemmer bak en representant fra Oslo enn i Finnmark.

I valgkretsene blir mandatene fordelt i forhold til stemmetallet. Måten det blir regnet ut på og oppdelingen av valgkretser gir likevel en liten fordel til de større partiene. Det er veldig viktig for de mindre partiene å komme over sperregrensen, de vil ofte kunne få en god del av utjevningsmandatene. Det kan en tydelig se fra valgresultatet i 2017.

I mange demokratier representerer kandidatene ikke bare partiet, men også regionen eller valgkretsen de er valgt fra. Det kan være viktig at nasjonalforsamlingen har representerer hele landet for å ha tillit fra hele befolkningen. Den regionale tilhørigheten til en valgkrets var ofte av enda større betydning når demokratiet ble etablert, og er bakgrunnen for mange av valgsystemene vi finner i dag.

Valgordninger i ulike land

Det finnes et rikt mangfold av ulike valgordninger i verden. Om de har flertallsvalg eller forholdstallsvalg er et viktig skille. I Wikipedia-artikkelen nedenfor finne du en oversikt med ulike land sine forskjellige valgsystemer.

• Wikipedia: List of electoral systems by country

(Første versjon 09.06.2017, sist oppdatert 24.10.2024)