Menneskerettigheter og ytringsfrihet i Irak
Håkon Hestvik
15.03.2023
Demokrati og ytringsfrihet i Irak
Menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer fra Irak om utstrakt bruk av tortur, og mer eller mindre tilfeldige arrestasjoner som ikke blir fulgt opp på en juridisk forsvarlig måte. Myndighetene har stått for overdreven maktbruk mot opposisjonelle og demonstranter, og mange hundre demonstranter er drept av sikkerhetsstyrker de siste årene. Irak blir rangert som “not free” på listen til Freedom House. Rangeringen har falt noe de siste årene. På listen til Reporters without borders er de enda dårligere stilt, og plassert blant de 10 verste i verden når det gjelder journalister sin sikkerhet.
Staten har på ingen måter et monopol på maktovergrep og voldsbruk i Irak. Situasjonen i Irak er et godt eksempel på at ytringsfrihet og menneskerettigheter ikke alltid er et spørsmål om forholdet mellom stat og individ, selv etter at ISIS i stor grad er nedkjempet. Militante grupper utøver sin egen justis og kommer med trusler mot motstandere. Selv om ofrene for militsene sine voldshandlinger ofte er tilfeldige, eller sekteriske, blir i stor grad aktivister og journalister som kritiserer dem eller står for verdier som kan være provoserende ofte utsatt for trusler og vold.
I Irak er det flere grupper som med våpen i hånd har ført til at mange risikerer livet for hva de sier eller skriver. Det gjelder flere av fribyforfatterne vi har hatt i Stavanger. En av dem er Safaa Khalaf som kom til Stavanger i 2020.
Den historiske bakgrunnen for situasjonen i Irak
Etter USA sin okkupasjon av Irak uttalte Bush administrasjonen ambisjoner om at Irak skulle bli et demokratisk fyrtårn i Midtøsten. Nå avholder de riktignok et demokratiske valg til nasjonalforsamlingen hvert fjerde år, men landet er preget av en kritisk sikkerhetssituasjon, korrupsjon, bruk av tortur og overdreven maktbruk mot fredelige demonstranter fra staten sin side. Litt kunnskap om Irak sin historie viser at Bush administrasjonen skulle ha lett lenge etter en vanskeligere arena å skape et demokratisk fyrtårn. Okkupasjonsmakten sin framferd og tilsynelatende fullstendig mangel på kompetanse om regionen og statsbygging de første årene gjorde ikke situasjonen bedre.
Irak: Sjia, Sunni og Kurdere
Lenge før vår tid har området som nå er Irak vært preget av forholdet mellom sunni- og sjia muslimer. Skillet mellom de to gruppene har blitt brukt og vært til hodebry for de ulike herskerne i området opp gjennom historien. På sekstenhundretallet hadde Det osmanske Rike støtte blant sunnimuslimer i regionen. Konkurrenten i øst, Safavid dynastiet i Iran, baserte sin legitimitet på sjiaislam. Det førte til at Sunnimuslimene utviklet seg til å bli en politiske og økonomiske eliten i området som skulle bli Irak allerede under Det osmanske Rike (1638-1916).
Britisk mandatområde
Det moderne Irak oppstod når Frankrike og Storbritannia delte Midtøsten mellom seg etter første verdenskrig. Det var lite som minnet om en nasjonalstat innenfor de nye grensene som ble trukket i 1918. Det ble ikke bedre ved at Kurderne i nord ikke fikk autonomi som de hadde blitt forespeilet, men ble offisielt en del av det administrative Irak i 1925.
I det stamme organiserte landet opplevde britene motstand og opprør både fra det sjiamuslimske flertallet, grupper av sunnimuslimer, kurderne i nord og bevegelser for nasjonal frigjøring. Under britisk styre var det sunnimuslimer som hadde politisk og økonomisk makt og fikk tilgang til utdannelse. I 1932 ble Irak et selvstendig monarki, men med sterk britisk innflytelse. Det har vært spe forsøk på å skape en form for Irakisk nasjonal enhet i løpet av de foregående årene, men den politiske lojaliteten i Irak har stort sett hvert basert på klientellisme. Bakgrunnen for disse lojalitetsbåndene har variert og vært en kombinasjon mellom stammer, religion, partier, økonomi og andre faktorer. Middelet for å skape lojalitet har vært materielle goder og fordeling av makt og status.
Baath-partiet: Nasjonalisering
I 1958 ble kongen avsatt og drept sammen med sin statsminister. Perioden etterpå var preget av utallige kupp, før Baath-partiet overtok makten etter revolusjonen i 1968. I løpet av 70 tallet overtok Saddam Hussein makten i partiet og ble statsminister i 1979. Partiet ble dominert av Sunnimuslimer, og ledere ble hentet fra Hussein sin region og klan. Ideologien til partiet var nasjonal og sekularisert, ikke religiøs.
Hussein måtte ty til brutal undertrykking for å holde på makten, både med utrenskinger i maktens korridorer og blodige svar på opprør blant kurderne i nord og sjiaene i sør. I de sentrale regioner rundt Bagdad lyktes han med å dempe de sekteriske skillelinjene. I tillegg førte han en krig mot Iran fra 1980-88. Krigen satte fokus på Irak som nasjon, og en ytre fiende.
USA: Invasjon og okkupasjon
I 2003 invadert USA Irak. Invasjonen gikk glatt, det ble verre med okkupasjonen. Etter å ha avsatt maktapparatet, byråkratiet og oppløst hæren, ble det en formidabel oppgave å bygge opp landet med fungerende infrastruktur, utdanningssystem, helsevesen og så videre. USA sin legitimitet som styresmakt var liten i utgangspunktet, og det hjalp ikke at de ikke kunne levere de mest grunnleggende tjenester en forventer fra en stat.
Samtidig hadde oppløsningen av hæren, og av-Baathiseringen av staten ført til mange unge arbeidsløse, fremmedgjorte og bitre menn. Våpen var det flust med, og underliggende konflikter å mobilisere militantgrupperinger rundt var mange og sterke.
Demokratisk fyrtårn
Som en forstår av Irak sin historie og den situasjonen som var skapt etter invasjonen skulle Bush lete lenge etter en vanskeligere arena for å skape et demokratisk fyrtårn i Midtøsten. Det var en situasjon med sammenfallende konfliktlinjer mellom tre sekteriske grupper. I mange tilfeller har det også vist seg å være en ekstra utfordring med demokratisering og stabilitet hvor det har vært en privilegert minoritetsgruppe (Sri Lanka og Rwanda). Det nye regimet ble innsatt av USA og hadde tynnslitt legitimitet. USA sin innflytelse er gradvis blitt svekket i Irak, og USA sin rival i regionen, Iran, har blitt en aktiv aktør i landet. Nasjonaliseringskreftene som hadde røtter tilbake til uavhengighetskampen hadde dessverre i stor grad funnet sitt utrykk i det nå diskrediterte Baath-partiet.
