Klassiske dystopier

Jevgenij Zamjatin: Vi (1921)

Denne romanen utspiller seg tusen år etter tuhundreårskrigen hvor bare 0,2% prosent av menneskeheten overlevde. I en verden strippet for privatliv og individualisme lever disse restene av våre etterkommere. Så er det, kanskje forståelig nok, en person som begynner å gå mot strømmen. Boka er utgitt året før Sovjetunionen ble opprettet og den ble ikke blant de nye statsledernes favoritter. Allikevel regnes dette som en av de viktigste dystopiene. Utgitt på norsk for første gang i 2016.

Aldous Huxley: Brave new world/Vidunderlige nye verden (1932)

Med et Shakepeare-sitat som tittel skildrer Huxley et fremtidig samfunn sett med flere karakterers øyne. Her skildres et virkelig klassedelt samfunn hvor barn fødes i kunstige livmorer, og hvor narkotika er nødvendig for at samfunnet skal kunne fungere. En ting som er et gjennomgangstema i de fleste romaner er einstøingen som bryter med regler og normer. Slik er det også her. Brave New World er en av tidenes mest kjente dystopier.

Karel Capek: Salamanderkrigen (1936)

Capek er forfatteren som ga oss ordet "robot". Her beskriver han en verden hvor man oppdager en ny art av salamandre. Disse har de fleste karaktertrekkene som kjennetegner mennesker. De går på to ben og har armer som kan operere verktøy. Som tittelen tilsier bryter det ut en krig en mellom disse to artene. Og menneskeheten er ikke favoritten til å vinne. Skrevet som en kritikk på utviklingen i Tyskland, og her skildres xenofobien som var blitt en del av den politiske hverdagen, samt hatet den genererte, på en glimrende måte.

Karin Boye: Kallocain (1940)

"Ja visst gör det ont när knoppar brister" er første linjen i hennes mest kjente dikt. Selv valgte hun å velge seg bort fra livet altfor tidlig. I denne romanen gjør vitenskapen menneskeheten en bjørnetjeneste av dimensjoner. De utvikler stoffet Kallocain. Et stoff som gjør at tanker kan leses og den siste brikken for den totalitære staten faller på plass. For Boye selv måtte dette representere det ultimate marerittscenarioet, med de hemmelighetene hun selv bar på.

George Orwell: 1984 (1949)

1984 fremstiller et samfunn som er som enhver diktators utopia. Staten overvåker deg fra vugge til grav. Fiendebildet er klart definert, og all ære og heder er Storebrors. Men Winston Smith gjør det ulykksalige å forelske seg, noe som fører til at får se innsiden av Rom 101 og siden… Boken var et meget krast svar på utviklingen i Stalins Sovjetunionen.

Isaac Asimov: The caves of steel (1953)

Dette er en klassisk science fiction-roman, og samtidig en krim. Grunnen til at denne tas med i denne artikkelen er skildringen av en overbefolket jord hvor innbyggerne har blitt moderne huleboere. De har gravd ut uendelig store katakomber og fylt dem med hele jordens befolkning. Her skildres også fremmedfrykt mellom det gamle etablerte og det nye som har nådd ut til stjernene.

Derek Raymond (Robin Cook): A State of Denmark (1964)

Boka forutså dagens hendelser med Brexit og Boris Johnson i dagens Storbritannia. Her har Storbritannia isolert seg fra resten av Europa. Det lyder vel litt kjent og med denne isoleringen har det stått frem en sterk leder og en ettpartistat i mørkebrune sjatteringer. Vår hovedperson er en tidligere statsansatt og lever i Italia og venter på å bli utlevert til hjemlandet. En lavmælt skildring med altfor store menneskelige konsekvenser.

Harry Harrison: Make room! Make room! (1966)

Når man ikke bekymret seg for atombomben var det overbefolkning som stod i fokus. Dette blir nøye diskutert i romanen. Handlingen er lagt til august 1999 og en har den samme situasjonen som vi ser i dag. En liten minoritet eier det meste av verdens velstand, og man finner en alternativ løsning på matvarekrisen. Hvis en skulle lese noe mindre dystert fra denne forfatteren anbefales hans Stainless Steel Rat-serie.

Frank Brunner: Stand on Zanzibar (1968)

Brunner var en forfatter som ga ut en rekke bøker i en rekke sjangre, men denne er nok hans mest kjente. Igjen er temaet overbefolkning og denne skildres på en mer eksperimentell måte når det kommer til teksten. Boken vant en rekke priser og har siden blitt en moderne klassiker innen sjangeren.

Knut Faldbakken: Uår: Aftenlandet (1974) Uår: Sweetwater (1976)

Faldbakken har skrevet en rekke mer eller mindre kontroversielle skjønnlitterære bøker og de siste årene en rekke kriminalromaner. I disse to bøkene skildrer han et samfunn som bare synes å gå i oppløsning. Det politiske og økonomiske systemet fungerer knapt lenger. For å overleve dette flytter en rekke personer inn på en søppelplass og gjør sitt ytterste for å overleve der. Bøkene er mer enn bare lesverdige, men Faldbakkens løsning på dette problemet har alltid irritert meg.

Cormac McCarthy: The Road/Veien

McCarthy er vel å regne som en av USAs fremste nålevende forfattere. Her skildrer han verden etter den store katastrofen er overstått. Far og sønn vandrer gjennom et ødelagt landskap på søken etter noe som må være bedre enn det de nå gjennomgår. En ferd som viser seg å være farefull og muligens uten ende. Boken ble også film i 2009, hvor Viggo Mortensen er glimrende i hovedrollen.