Tidenes beste skjønnlitterære snø?

Som voksen er det ikke alltid like kjekt at det faktisk snør, særlig ikke i Stavanger hvor det blir slaps etter et par timer. Men fiktiv snø! Åh! Den er på høyde med den som falt i barndommen. Og til tider enda bedre, når den er ladet av stemninger og betydninger som laver ned som en gresk gud over stedene og menneskene i boka.

Tidenes beste skjønnlitterære snø er, etter min mening, den i Slottet av Franz Kafka. Men på en god andreplass har jeg Snøstormen av Vladmir Sorokin.

Tragikomisk dystopi

Sorokin er en nålevende guru i det russiske forfattermiljøet. På 1980-tallet etablerte han seg som en av Russlands første postmodernister. Et av postmodernismens kjennetegn er en leken holdning til språk, sjangre og tradisjoner. Men det jeg liker best med Sorokins nyere romaner er at denne leken nå utspiller seg i dystopien - den russiske samtidslitteraturens foretrukne sjanger - som i dette tilfelle er like humoristisk som dyster.

I Snøstormen får man inntrykk av at den russiske landsbygda (fra før-moderne tid) plutselig står ansikt til ansikt med en fjern fremtid. Fremtiden beskrives blant annet gjennom oppsiktsvekkende oppfinnelser som enten er fullstendig latterlige eller suverene, geniale og livsnødvendige. De sistnevnte er i stor grad forbeholdt eliten. Og det skapes et skille mellom fortid og fremtid, fattig og rik. De fattige henger igjen i fortida, mens den rike eliten kontrollerer fremtiden.

Snøstormen er i bunn og grunn et klassisk eventyr hvor heltene drar ut på en lang og strabasiøs ferd. Målet er å dele ut vaksiner mot en zombie-epidemi som brer seg på den russiske landsbygda. Men heltene har definitivt ikke fremtiden i sine hender. Fremkomstmiddelet er en slede drevet av 50 hester (hver på størrelse med en høne) - heller lite praktisk i en snøstorm.

Eventyrlig sledetur

Boka er fornøyelig lettlest og drives fremover av den omtalte sleden samt en herlig dialog mellom en stresset doktor og en mildt sagt enfoldig kusk. Sammen famler de seg gjennom snøen, ikke ulikt Don Quijote og Sancho Panza, eller Ole Brumm og Nasse Nøff (da det begynte å snø i Hundremeterskogen).

Men den sibirske ødemarka er vill og underlig. Som i eventyrene møter de den ene utfordringen etter den andre. Sorokin klarer her på en forfriskende naturlig måte å blande inn fantasy-elementer uten at boka kan kategoriseres som fantasy. Der er gigantiske snømenn. Lokomotiv-hester på størrelse med hus. Alkoholiserte teskjegubber. Og Vitaminesere: nomade-aktige drug-dealere. Denne absurditeten er, i likhet med den omtalte fremtidsteknologien, med på å forsterke det omtalte skillet mellom fortid og fremtid, fattig og rik.

Kritikk av dagens Russland

Sorokins mesterlige flettverk av fortid, fremtid, det absurde, groteske og fantastiske kan trolig leses som en kritikk av dagens Russland. Nå har jeg aldri vært i Russland, og jeg kjenner landet kun gjennom diverse nyhetsredaksjoner og bøker. Men det kan godt tenkes at våre danske kolleger har rett når de konkluderer med følgende:

"Alting i bogen er drevet helt ud over kanten. Fuldstændig absurd og alligevel helt fornuftigt mens man læser. Det samme som måske netop gør sig gældende i dagens Rusland – et helt absurd samfund ude af proportioner, der alligevel virker næsten helt acceptabelt mens man er i det – kunne være en af Sorokins hovedpointer. Rusland som en hallucination." (sitat hentet fra Litteratursiden.dk)

Sorokin på norsk (Flamme forlag)

• Køen (roman, 2009). Fra forlagets omtale: «Ifølge statistikken tilbrakte sovjetborgerne en tredel av sin våkne tid i kø,» skriver Vladimir Sorokin i etterordet til sin egen debutroman fra 1985. Boka består utlukkende av replikker «overhørt» i en endeløs kø i Moskva tidlig på 1980-tallet. Ironisk nok vet ingen av de køende nøyaktig hva de venter på: Selges det jakker, sko eller bukser? Av hvilket stoff, av hvilket merke? Romanen stiller massenes gjensidige solidaritet – en human, jordnær «sosialisme i praksis» – i skarp kontrast til den byråkratiske «realsosialismen» som alle vegne omgir dem."
• En opritsjniks dag (roman, 2010). Fra forlagets omtale: "Moskva, 2027: En eneveldig monark er kommet til makten. Russland har bygget en høy mur mot Vest-Europa; bare gassledninger slipper gjennom. I stedet har landet alliert seg med Kina. Både ytre og indre fiender bekjempes skånselsløst av «opritsjnikene», herskerens egen sikkerhetstjeneste. Opritsjniken Komjaga kjører rundt i en tomatrød mercedes med et avhogd hundehode montert til støtfangeren. Vi følger ham gjennom et hektisk døgn i statens tjeneste – gjennom henrettelser og ildspåsettelser, rituelle voldtekter og spåkonebesøk, badstueorgier og gullfiskrus."
• Snøstormen (roman, 2013). Fra forlagets omtale: "I Snøstormen følger vi legen Platon Iljitsj Garin, som er på vei til en avsidesliggende landsby med en viktig vaksine. Han får skyss av den noe enfoldige kjørekaren Harken, men blir bremset av en fryktelig snøstorm. Skjønt Garin skal snart få annet enn været å bekymre seg for: Underveis blir han distrahert av en lubben møllerkone, seks etasjer høye kjemper og små glasspyramider med fascinerende innhold … Og hva slags pest er det egentlig som venter ham bortenfor snøvirvlene?"
• Telluria (roman, 2016). Fra forlagets omtale: "Handlingen i Telluria er lagt til midten av det 21. århundret. Etter en lang og blodig krig mot salafistene er både Europa og Russland splittet opp i et utall republikker, fyrstedømmer og monarkier, hvorav noen (bl.a. Skandinavia) styres av islamister, andre av «tempelriddere». Atter andre er nærmest for temaparker å regne: SSSR, Den stalinistiske sosialistiske sovjetrepublikken, er eid av tre russiske oligarker og brukes som ferieparadis av Stalin-nostalgikere. Verden er igjen blitt «human i størrelse»; man har tatt steget inn i en «velsignet opplyst middelalder»."