Dystopier - beinhard fremtidspessimisme
Jeg gjorde en gang et forsøk på å lese Johannes Åpenbaring, men det ble for mye av det «gode» (altså for mange og detaljerte beskrivelser av hva selve endetiden vil innebære).
Det har alltid vært tiden etter apokalypsen som har fascinert meg mest. Dette med å dømme levende og døde blir ikke da så interessant. Hva kan vel en ateist forvente?
Den kalde krigen
Under hele oppveksten fikk jeg gleden av å vokse opp i skyggen av den kalde krigen. Hver kveld lurte jeg på hva jeg ville våkne opp til i morgen, hvis jeg var heldig nok til å få lov å våkne.
Så kom 1989 og Berlin-muren ble revet av en invaderende sivil horde fra vest. Jernteppet ble trukket opp og forestillingen om fred og fordragelighet mellom gamle fiender begynte. Fred skulle herske over landene, bare de ikke lå i Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Og årene ballet på seg og denne frykten for atomkrig ble byttet ut med andre dommedagsscenarier.
Dystopi for jenter (og egentlig alle andre også)
Det er kanskje disse nye dystre fremtidsutsiktene som gjør at vi har fått en ny type dystopier. Denne gangen synes det å være rettet mot jenter, og disse har blitt så populære at de filmatiseres til kassasuksesser.
Her bør jeg trå varsomt, men når jeg vokste opp var det ingen jeg kjente av det motsatte kjønn som i det hele tatt ville vurdert å lese denne typen litteratur.
Disse nye bokseriene inneholder beinhard fremtidspessimisme og en smule trøblete kjærlighetsforhold. Hadde kjønnet på hovedpersonene blitt byttet om og bøkene blitt utgitt når jeg vokste opp, ville de vært The soundtrack of my life. Her er noen av de jeg likte best:
The Hunger Games 1-4 basert på Suzanne Collins bøker Divergent 1-3 basert på Veronica Roths bøker The Maze-Runner 1-3 basert på James Dashners bøker (her er hovedpersonen en ung mann, men med så mange sterke kvinnelige karakterer må den kunne tas med)
Jeg har jo sett disse filmatiseringene og skulle følt meg som en gammel gris mens jeg gjorde det. Det motsatte var tilfellet. Jeg lot meg virkelig fascinere. Jeg kunne vitterlig relatere til disse. Ideene er rimelig originale, historiene er meget bra og det eneste jeg har av innvendinger er hvordan de velger å la de forskjellige historiene ende.
Så, hvorfor har disse historiene blitt så mektig populære akkurat de siste ti årene? Å ja, FNs klimarapport og året 2040…
Her følger en oversikt over mine anbefalte, filmer, tegneserier og romaner.
Filmer
Mad Max 1-4 Planet of the apes 12 Monkeys Cloud Atlas The Matrix 1-3 Escape from New York I am Legend Oblivion The Postman Ready Player One The Road Snowpiercer V for Vendetta X-Men: Days of Future Past eXistenZ The man who fell to earth City of lost children Det femte element Battle Royal Æon Flux District 9 Book of Eli Ender's game The lobster The Terminator 1-5
Tegneserier
Alex og Daniel Varenne: Ardeur Michel Crespin: En sang om engang Pepe Moreno: Rebel og Generation Zero Jamie Delano: 20/20 Vision Brian K Vaughan/Pia Guera: Y-The last man Robert Kirkman: The Walking Dead Garth Ennis/Jacen Burrows: Crossed Patrick Cothias/Philippe Adamov: The Waters of the Dead Moon Philippe Adamov: Dayak Chantal Montellier: Shelter Alexandro Jodorowsky/Moebius: John Difool Hermann: Jeremiah 1-37 Warren Ellis/Jason Howard: Trees Frank Miller/Dave Gibbons: Martha Washington Naoiki Urusawa: 20th century boys Howard Chaykin: American Flagg! Masamune Shirow: Ghost in the shell John Wagner/Carlos Esquerra: Judge Dredd Pat Mills/Kevin O`Neill: Marshal Law Yukito Kishiro: Battle angel Alita Hajime Isayama: Attack on Titan Mark Millar/J G Jones: Wanted Warren Ellis/Darick Robertson: Transmetropolitan Frank Miller/Klaus Janson: The dark knight returns
Romaner
Yevgeny Zamjatin: Vi Aldous Huxley: Vidunderlige nye verden George Orwell: 1984 John Brunner: Stand on Zanzibar Harry Harrison: Make room! Make room! Karin Boye: Kallocain Philip K Dick: Do androids dream of electric sheep/Livstyvene Karel Capek: Salamanderkrigen Ursula K LeGuin: The Dispossessed Iain M Banks: The Culture-serien P D James: Children of men Ray Bradbury: Fahrenheit 451 Jack London: Den skarlagensrøde pesten og andre fortellinger William Golding: Fluenes herre Knut Faldbakken: Uår Isaac Asimov: Caves of steel John Wyndham: The day of the Triffids/ I trifidenes dager Ira levin: A perfect day/En fullkommen dag Joe Haldeman: The forever war Stephen King: The Stand William Gibson: Neuromancer/Nevromantiker Margaret Atwood: A handmaid`s tale/Tjenerinnens beretning Robert Harris: Fatherland/Fedreland David Mitchell: Cloud atlas/Skyatlas Hugh Howey: Wool/Silo