Steffen Sørums NBBK-tips

Temaet for årets konferanse er Krise. Hvordan viser den urolige verdenssituasjonen seg i barne- og ungdomslitteraturen nå, etter din mening?

Det har lenge vært mye indre krise og mental helse som har vært i fokus. Med krigen i Ukraina, og usikkerhet rundt klima og økonomi, rettes også oppmerksomheten mot det ytre – gjerne gjennom historiske romaner.

Australske Katrina Nannestad sin roman «Vi er ulver» handler om tyske barn som blir forlatt og må klare seg selv i flykt fra russiske tropper i Preussen i slutten av kirgen. Det er få romaner som har fortalt om lidelsene hos den tyske sivilbefolkningen, tiden har kanskje ikke vært moden før nå. Det har lenge vært forfølgelsen av jøder og befolkningen i vinnerlandene som har fått lov å styre hvilke fortellinger som når leserne. Det er ingen tvil om at barn i Tyskland led og historiene deres kommer nå, og ikke minst fordi dagens nysgjerrighet rundt hva som skjer i Ukraina er historie som gjentar seg selv og at nye generasjoner i Tyskland ikke føler seg like forpliktet til å ta på seg skylden for krigen. De som er besteforeldre i dag var knapt født da krigen var over.

Man kan fort bli en narr hvis man forsøker å spå fremtiden, men jeg tror de veldig enkle klimabøkenes tid snart er forbi. Korona og økonomisk ustabilitet viser at verdensbildet ikke er så enkelt. Vår avhenoghet av fossilt brennstoff og energikrise åpner for nye muligheter. Gode ideer fødes som regel i kriser. Jeg tror kanskje ikke bare det vil være rom for banale klimadystopier, men også mer optimististe fremtidsvisjoner og mer kompliserte sci-fi-fortellinger enn det vi har sett de siste årene.

I hvor stor grad synes du forfatterne av barne- og ungdomslitteratur har et ansvar for også å formidle håp til målgruppen, midt i alle krisene?

En god fortelling skal ikke gi deg noen svar eller fortelle deg hva du skal mene, men åpne leseren for flere spørsmål. Jeg er litt bekymret over at noen tenker at bokas overordnete mål er å gi barn våre verdier, et fasitsvar, fremfor å skape deres egne moralske kompass, uavhengig av hva vi mener. Jeg vil være forsiktig med å gi forfatterne noe ansvar, deres oppgave kan heller være å gi mening. Skape universielle fortellinger hvor leseren selv kan finne sitt meningsinnhold.

Vi har blitt sløvere med å lese og tilegne oss meninger og innhold som ikke bygger opp rundt det vi allerede tror på. Vi bør alle tåle i større grad å lese og se verdisyn som bryter med vårt eget. Abraham Lincoln skal ha sagt noe som: «Han der liker jeg ikke, så han bør jeg snakke mer med og bli bedre kjent med.» Og håp? Til alle tider har fortellingen skapt helter, nettopp for å gi oss tro på at det er mulig.

Hva ser du mest fram til på årets barnebokkonferanse?

Etter flere år med begrenset mulighet for miljøet og bransjen å møtes fysisk, er det bra at folk ser hverandre i øynene igjen. Det er mange flotte programposter og jeg gleder meg til samtalene som ikke minst dukker opp før og etter disse.

Hvilken krise opptar deg personlig mest akkurat nå?

For meg personlig er det manglende evne til langlesing siden det påvirker alt vi driver med. Jeg syns det er opprørende å lese dem som avfeier dette som dommedags-nonsens, de blir som klimafornektere. Folk med villa og hage og møblerte hjem som ikke har vært i et klasserom på årevis innbiller ikke bare seg selv, men også andre om at det leses like mye som før. Jeg vet ikke om de er i stand til å se klasseskiller og hvordan manglende lesestamina påvirker noen i større grad enn andre. Utfordringene beveger seg oppover i hierarkiene så klart, det tar bare tid før vi ser hele bildet.

Det er skikkelig krise hvis vi ikke tar utfordringen med fokus og konsentrasjon på alvor. Når det bevilges et par ekstra millioner på leselyst – skal vi ikke klappe alt for høy. Dette er knapt er på størrelse med reklamekostnadene til et kjent brusmerke, bare i Stavanger-markedet noen måneder. Jeg mener vi ikke er på høyden med utfordringene.

En ting har fornekterne rett i, vi skal ikke bare svartmale og lete etter problemer. Det er ingen tvil om at vi lever i en gullalder for historiefortelling, men at vi i større grad må akseptere en mer skiftende emigrering av medier og plattformer. Forfattere, formidlere og utdanning må tåle å endre seg.

Likevel tror jeg ikke løsningen er å ha flere blanksider i en roman, eller at annet hvert ord skrives i fargesterk punktstørrelse 20. Å narre leseren til å tro at de har lest en hel bok, når de bare har lest et postkort, kan fungere fint et par ganger, men skaper ikke gode langlesere.