Maria Sannes Undheims NBBK-tips

Temaet for årets konferanse er Krise. Hvordan viser den urolige verdenssituasjonen seg i barne- og ungdomslitteraturen nå, etter din mening?

Barne- og ungdomslitteraturen speiler i stor grad samfunnet og nyhetsbildet, og selv om temaer som krig, flukt og klimakrise ikke er nye, er de dessverre fortsatt veldig aktuelle. Selv om disse temaene har levd parallelt i litteraturen over mange år, lurer jeg på om det har vært en bevegelse fra hovedvekt på krig og flukt, for noen år siden, til en overvekt av klimabøker, og nå videre til en større balanse mellom disse to. Samtidig skrives det også selvsagt mange bøker som nærer barn og ungdommers behov for virkelighetsflukt – som også er viktig.

I hvor stor grad synes du forfatterne av barne- og ungdomslitteratur har et ansvar for også å formidle håp til målgruppen, midt i alle krisene?

Å legge det ansvaret på forfatterne kjennes ikke helt riktig, men jeg tror absolutt det er viktig å styrke barn og ungdommers håp om at ting kan forandres til det bedre. Jeg hørte nylig et sitat som sa noe om at håp er et kraftfullt ord, og en forutsetning for motstand eller handling. Det tror jeg er veldig sant, at håp driver verden videre.

Hva ser du mest fram til på årets barnebokkonferanse?

Jeg gleder meg først og fremst til å bevege meg i flokk med Nordens barne- og ungdomsbokbransje, dele faglige og litterære opplevelser og kjenne på gleden ved å være der det skjer disse dagene. På programmet ser jeg særlig fram til å høre fra den danske forfatteren Zakiya Ajmi, som rørte meg med sin bok Vulkan, høre om tegneserieskapernes «take» på kriser, og ikke minst samtalen «Kan vi formidle klimakrisen til barn?», som er et tema som engasjerer meg.

Hvilken krise opptar deg personlig mest akkurat nå?

Kanskje ensomhetskrisen, hvis vi kan kalle det det? Jeg tror pandemien satte fart på en allerede økende ensomhet, der vi speiler oss i mobilskjermene og hverandres vellykkede ansikter utad, men har høyere terskel for å bruke tid på å dyrke nære vennskap, ha dype samtaler og la andre få muligheten til å akseptere våre dårlige, så vel som våre gode, sider. Heldigvis er det håp for det også.