Konflikten i Mali

I Mali har det vært, mer eller mindre kontinuerlig, ulike voldelige konflikter siden 2012. Situasjonen er komplisert med flere væpnede grupper, skiftende allianser og ulike årsaker til voldsbruk og konflikter. Her kan du lese kort om bakgrunnen for konfliktene i Mali. Nederst på siden finner du lenker til kilder og mer informasjon.

Nord- og Sør-Mali

Forholdet mellom nord og sør har preget Mali helt siden uavhengigheten i 1960. Det bor ulike folkegrupper i områdene og noen er nomader andre er fastboende. Folkegrupper i nord, særlig nomadefolket Tuaregene, har ment at Nord-Mali er blitt disfavorisert av staten og regjeringen som sitter i hovedstaden Bamako, i det langt mer folkerike Sør-Mali.

Opprør i Nord-Mali 2012

I 2011 var situasjonen eksplosiv i Nord-Mali. Der holdt det til væpnede islamister, noen av dem hadde flyktet fra Algerie etter borgerkrigen der (1992 - 2002). Samtidig var separatist gruppen MNLA styrket av Tuareger som hadde vært leiesoldater i krigen i Libya (2011). MNLA innledet en offensiv mot staten for å etablere et uavhengig Azawad. Islamistiske grupperinger, som Ansar Dine, deltok også i kampene mot regjeringshæren. Den svake Maliske staten hadde liten institusjonell og militær tilstedeværelse i det tynt befolkede og karrige Nord-Mali. De hadde ingen mulighet til å stå i mot opprøret. Snart hadde opprørene kontroll over de største byene i Nord-Mali. Tuaregene hadde ambisjoner om å etablere en egen stat i det erobrede området, men de kom snart i konflikt med islamistene som ønsket å innførte strenge sharia lover. De ble en voldelig konflikt mellom gruppene og islamistene overtok makten i det meste av Azawad.

Frankrike og FN griper inn

Islamistene angrep etter hvert også Sør-Mali og hovedstaden. Den tidligere franske kolonien med 16 millioner innbyggere ba om hjelp fra Frankrike for å få kontroll på situasjonen. 4000 franske soldater hjalp hæren med å slå tilbake jihadistene og ta tilbake kontrollen i de store byene i Nord-Mali, men flere militsgrupper opererte fremdeles i det store ørkenområdet.

Separatister, islamister, banditter og beiteområder

Det er nå omtrent 15 000 FN-soldater og politistyrker i Mali, og mer enn 200 har mistet livet. Styrken er først og fremst fra andre afrikanske land, men det er også norsk personell i Mali. Situasjonen er langt fra fredelig i Nord-Mali, og er blitt mer komplisert. Terror og volden har spredd seg, og er nå særlig utbredt i regionen Mopti, sentralt i Mali. Det blir også gjennomført mange terroraksjoner både i sør og i nabolandene. Den humanitære situasjon er kritisk med mange interne flyktninger, særlig i de områdene som er verst rammet av volden.

I tillegg til regjeringshæren, separatistene og islamistenes aktiviteter har det vært massakrer og voldshandlinger mellom etniske grupper. I Mopti har det vært konflikt mellom gruppene Fulani, Dogon og Bambara. Noe av volden skyldes at noen støtter regjeringen mens jihadister har vunnet støtte hos andre, men først og fremst er det interessekonflikter om ressurser og beiteområder mellom nomader og fastboende som er den utløsende faktor for volden mellom ulike folkegrupper. Klimaendringer bidrar til at denne typen konflikter tilspisser seg i Sahel-området.

Volden i Mali har spredd seg over landegrensene, og fem land i Sahel har fra 2014 hatt et sikkerhetssamarbeid for å få kontroll i det store området preget av islamister, etniske grupperinger, konflikter om beiteområder, emigranter og kriminelle bander som driver med smugling av mennesker og narkotika. Det er vanskelig å ha kontroll på grenseområdene, og militser og væpnede kriminelle bander bryr seg lite om statsgrenser som er skrevet i sanden.