Paul Austers vitale farvel

Det er kilende herlig å bli overrasket.

Aldring i New York

Da jeg begynte på Paul Austers roman Baumgartner, visste jeg selvsagt at det var den siste Auster rakk å skrive før han døde i 2024.

Boka begynner med at Baumgartner, en godt voksen intellektuell i New York, skader seg i en hjemmeulykke. Jeg stålsatte meg for en melankolsk reise gjennom aldringens grimme landskap.

Alt tar slutt, men hva så?

Så viser det seg at Baumgartner ikke er en slik bok. Hovedpersonen ser bakover med vemod, ikke minst når han tenker på kona som døde i en badeulykke mange år tidligere.

Det hindrer ham ikke i å leve her og nå. Han møter med åpent sinn nye mennesker, og lar seg ikke knekke når også nye bekjentskaper tar slutt. For alle forhold av alle slag tar jo slutt, men det er aldri for sent å etablere nye. (Ble det for mye selvhjelp og billig livsfilosofi her nå? Jeg beklager. Det er boka sin feil.)

Noen anmeldere har ment at komposisjonen i Baumgartner er i løseste laget. Jeg er helt enig, men det gjør ingenting når Paul Auster styrer ordet. Livet følger ikke en aristotelisk kurve, så hvorfor skal romaner gjøre det?