Følg hjertet!

For du får aldri hvile i Kyrre Andreassens bøker, heller ikke i den nyeste, Ikke mennesker jeg kan regne med. Tekstene hans fråder og steiler, de raser av gårde, de bråker og kaster deg rundt.

Energiske Andreassen

Vi er noen som tar ned hans forrige bok fra hylla med jevne mellomrom, bare for å kjenne på energien i For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016). Der handlet det om den uføretrygdede elektrikeren Krister Larsens syn på verden.

I årets Ikke mennesker jeg kan regne med føres ordet av Linda Hansen, sekretær på rådhuset, mor til to og nylig forlatt av sin udugelige ektemann Svein. Han ligner kanskje litt for mye på andre tomsete menn med midtlivskrise i norsk litteratur, men det er også deilig å lese en eviglang harselas med folk som selvsagt ikke har noen likhetstrekk med en selv.

Den norske forbanna-heten

Linda er en fandenivoldsk og språkmektig historieforteller, og på 400 sider vikler historiene om Linda, Svein og bygdas innbyggere seg inn og ut av hverandre.

Det finnes ingen norske forfattere som gir bedre stemme til den moderne norske ... tja, skal vi kalle det forbanna-heten enn Kyrre Andreassen. Linda fra årets roman og Krister fra den forrige er ikke så ulike hverandre, og det er en fest å høre deres versjon av verden og livet. Det smeller på hver side i denne romanen.

Boka har et poeng, og Linda kommer tilbake til det flere ganger selv om hun nok ville fnyst av folk som har slike slagord hengende i store bokstaver på stueveggen. Poenget er slik: Følg drømmen. Følg hjertet. Følg magefølelsen.

For hvis ikke risikerer du å slumse vekk livet ditt i ei bygd og blant folk du egentlig ikke kan fordra.