Danserinnen av Patrick Modiano

Frem til Modiano stakk av med Nobels litteraturpris i 2014 fantes bare en liten håndfull av bøkene hans i norsk oversettelse - noe som heldigvis raskt endret seg. I fjor kom hans siste roman, La Danseuse, som nylig kom i norsk oversettelse som Danserinnen.

Modiano, minner og Paris

De som allerede har lest Modiano vil kjapt føle seg hjemme i denne romanen. Alle bestanddelene er på plass – Paris, en mystisk fortid, og minner – noen gode, noen urovekkende.

En forfatter i Paris støter på en gammel bekjent fra han var ung – som blånekter for å være den forfatteren tror han er, men som allikevel gjerne tar et glass grenadine sammen med ham i en bar. Vi blir tatt tilbake til 60-tallets Paris, og møter en brokete fortid, en mystisk danserinne, og forelskelsens kraft. Minner fra fortiden blandet med angst for fremtiden.

Modiano tar seg god tid. Som verten i et fransk middagsselskap forhaster han seg ikke med å servere oss de forskjellige personene og handlingen. Boken er for øvrig en hyllest til dansen som kunstform, som forfatteren tydeligvis mener at kan fortelle en historie akkurat som en god roman.

Modiano sin stil

Boken er særdeles velskreven, i en stil som Modiano har perfeksjonert i langt over 50 år. Han har kommet eventuelle kritikere i forkjøpet ved å ymte selv at han egentlig har skrevet den samme romanen i mange år. Og det kan så være, for en god historie kan i så fall ikke gjenfortelles for ofte.

Her måtte jeg tenke på et gammelt intervju med Angus Young fra AC/DC, som ble konfrontert under et intervju med spørsmålet (fritt fra hukommelsen) «men herr Young, dere har jo gitt ut tolv helt like album med tre grep» hvorpå Young svarte «tull og tøys, vi har gitt ut tretten helt like album med tre grep»!

Modiano sine verk er ikke fulle av de store følelsesutbruddene. Du finner heller ikke den poetiske prosaen til eksempelvis landskvinnen Valérie Perrin. Han er veldig konkret, nesten direkte i språkbruken, han bruker ikke de store ordene og de lange, svulstige setningene som ofte gjennomsyrer fransk litteratur. Som landskvinnen Annie Ernaux holder han seg til å kun fortelle historien, uten å skyve en fasit på hvilke følelser og reaksjoner som er passende ned i halsen på leseren – det overlater han til leseren selv.

Men han maler allikevel frem på subtilt vis sinnsstemninger, minner, uro, melankoli og lengsler - på nesten magisk vis. Da han vant Nobels Litteraturpris var juryens begrunnelse forhukommelsens kunst, med hvilken han har levendegjort de mest ufattbare menneskelige skjebner og avdekket livet under okkupasjonen.

Jeg og Modiano

Jeg falt selv pladask for Modiano da jeg leste Un cirque passe (ikke oversatt til norsk) da jeg var i begynnelsen av 20-årene og student i Frankrike, og har egentlig likt alt jeg har lest av han siden. Jeg følte meg fremmed i Frankrike, og det var noe med å lese en franskmanns skildringer av den samme vage uroen og passive spenningen som jeg selv følte, i det samme miljøet som jeg var i. Jeg har klart å karre til meg de fleste av Modianos verker på fransk, men dette er faktisk første gang jeg har lest noe av Modiano på norsk! Danserinnen er godt oversatt, men Modianos relativt enkle og direkte språk lar seg nok også lett oversette.

Danserinnen er en heller kort roman. Dersom du aldri har lest noe av Modiano, så er den et flott sted å starte! Du får lest den ferdig på få dager, og etterpå kan du dykke ned i noen andre av anbefalingene under her.