Godt skrevet om hvorfor livet blir som det blir

Uthaug er imidlertid godt kjent både for sin blogg og som tegner i danske Politiken, der hun tegner stripen «Ting jeg gjorde». Forfatteren beskriver seg selv som «halvt samisk, halvt norsk og ret dansk».

Hun er vokst opp i Kautokeino med en samisk far og en norsk mor, og hennes tilknytning til både den samiske og den norske kulturen kommer til syne i treffende skildringer av dette kulturmøtet. Romanen er nå oversatt til norsk med tittelen Sånn ble det, alternativt kan du kose deg med å lese den i dansk språkdrakt. Det anbefales! Du kan se intervju med Maren Uthaug i Bokprogrammet på NRK.

Juristen Knut flytter til Finnmark for å arbeide med minoritetsspørsmål knyttet til samene. Her treffer han samekvinnen Rihtta, og etter kort tid er de gift, til svigermors irritasjon. Hun omtaler konsekvent sin nye svigersønn for «stallutrold». Knut og Rihtta får datteren Risten, og det er Risten romanen handler om.

Hun vokser opp med en noe fraværende mor, men får et nært forhold til sin mormor, Áhkku, som er læstadianer. Áhkku forteller Risten om predikanten Læstadius og de underjordiske og lærer henne kvenske bønner, noe som kommer til å følge Risten gjennom livet.

Ekteskapet mellom Knut og Rihtta er ikke spesielt lystig, så når Grethe, en dansk kvinne, dukker opp, faller Knut for fristelsen. Rihtta protesterer ikke når Knut bestemmer seg for å ta med seg Risten til Danmark, og Risten mister all kontakt med sin mor. Knut flytter inn med Grethe, som nettopp har gitt husrom til fem vietnamesiske båtflyktninger.

En av dem, Niels, en liten gutt, blir boende noen år hos Grethe og Knut, og Risten og Niels får et nært forhold. Den barnløse Grethe har plutselig fått to barn i huset, noe som skal vise seg å ikke bli bare enkelt for verken Grethe eller barna. Risten får dagene til å gå med å tegne, og tegningene blir også viktige for Risten når hun etter 25 år vender tilbake til Finnmark for å besøke moren, et besøk som ikke blir helt slikRisten hadde tenkt.

Uthaug skildrer personene med humor og nerve, og vi får sympati for disse menneskene. Vi forstår valgene deres selv om de kan virke brutale, og etter hvert blir det mer tydelig hvorfor Knut og Rihtta handler som de gjør. Og sådan blev det er en roman om å vokse opp, om røtter, identitet og tro, og hvorfor livet blir som det blir, noe som også gjenspeiles i tittelen. 

Romanen er velkomponert, og vi blir fortalt en ganske omfattende familiehistorie på vel 200 sider. Flere av personene kunne man gjerne tenkt seg å vite mer om, samtidig kan mye leses ut av deres handlinger. Det er lett å se likhetstrekk mellom Uthaugs strek som tegner og personbeskrivelsene, begge deler i en knapp stil, men rommer mye humor og ironi.

Uthaug er en god forteller, og den samiske kulturen i møte med det norske og det danske gjør det til en skikkelig, god leseopplevelse i høstmørket. Vi tar med et lite utdrag fra romanen der Àhkku, Ristens mormor, forteller om nordlyset:

Det var også Àhkku, der gjorde Risten oppmærksom på faren ved nordlyset. Det var nemlig med livet som indsats, hvis hun fløjtede efter det, kladte på det, løb efter det eller prøvede at fange det. Faktisk skulle man ikke engang kigge på det.

«Så kommer nordlyset og tager dig,», advarede hun og greb du efter Risten, som skreg højt og løb i sikkerhed i den anden enda af stuen, hvor Áhkkus tykke ben som regel ikke kunne bære hende. Áhkku brød sig ikke om Knut. Nogle sagdek at det netop var derfor, Rihtta havde giftet sig med ham. For det meste ignorerede Áhkku ham. Undtagen når Knut begejstret løb du i mørket for at hylde nordlyset. I det sydlige Norge, hvor han var vokset op, fandtes den slags naturfænomener ikke.

«Få den stallutrold ind, før nordlyset tager os alle sammen,» hvæsede Áhkku til sin datter, der sendte Risten af sted efter ham. I mørket under nordlysets blafren prøvede hun med panik i stemmen og tårer løbende ned ad kinderne at indfange sin jublende far og genne ham ind i huset, før nordlyset gjorde det af med dem alle.

Når folk senere hen hørte, at hun havde nordnorske aner, spurgte de ofte om nordlyset ikke var et fantastisk syn.

«Jo,» svarede hun så og skyndte sig at skifte emne. Sandheden var, at hun aldrig havde set det. Hun var jo ikke idiot.