Heidi Furre, "Parissyndromet": Hva er Parissyndromet?

I årets sommerferie skulle jeg en tur til Paris for å nyte livet (og leke i Disneyland). På Gardermoen kjøpte jeg med meg boka Parissyndromet av Heidi Furre, den hadde jeg hørt flere gode omtaler av. Også tenkte jeg at Paris måtte være det ultimate stedet å lese boka i. (Også matcha den buksa jeg hadde på meg).

Boka starter med jeg-personen som drar til Paris. Her skal hun bo i et år. Hun kan ikke språket, kjenner ingen og har ikke et sted å bo. Sakte og sikkert bygger livet seg opp med jobb, leilighet, noen få venner og kjennskap til byen, men livet er ikke bare flott i storbyen.

Selve parissyndromet er (hentet fra baksideteksten): " ... ein diagnose ein stiller på japanske turistar som får alle draumar og illusjonar knust når dei besøker Paris for første gong. Den japanske ambassaden i Paris har ein eigen hotline for turistar som blir ramma av syndromet. Årleg blir rundt tjue japanarar sendt heim med ei kjensle av å vere bedratt, desillusjonerte og skuffa over draumebyen som ikkje fanst."

Paris

Jeg har vært i Paris en gang før, og både den gangen og nå så hadde jeg litt problemer med å skjønne det idylliske og romantiske ved byen. Heldigvis trengte jeg ingen hotline for å takle dette.

Boka til Heidi Furre hjalp meg. Hun beskriver noe av det som ikke er så fint med byen. Paris er full av vakre bygninger, nesten ved hvert metrostopp jeg gikk av på, så kom jeg opp av bakken og fikk oppleve å gå rett på en fantastisk kirke eller et annet ubeskrivelig bygg.

Men Paris er også en storby med alle sine negative sider, det stinker piss på metrostasjoner, det ligger uteliggere på mange gatehjørner og det er pågående skumle mannfolk flere steder.

I boka klarer forfatteren å beskrive disse tingene, men forteller også hvordan hun lærer seg å leve med det og hvordan oppholdet i Paris etter hvert gjør henne mye tøffere. Dermed ble også Paris en finere by for meg.

Helt normal

Jeg er veldig glad i å lese bøker. Noen bøker syns jeg er virkelig gode fordi de lærer meg ting, kanskje de lærer meg noe om et annet land, lærer meg om historiske hendelser eller at de lærer meg hvordan det er å være noen andre enn meg.

Men de aller beste bøkene er nok de som gir meg en følelse av at jeg er helt normal. Bøker som faktisk er med og bygger opp min egen selvfølelse og gir meg følelsen av at jeg ikke er alene i verden, men at det fins flere der ute som tenker og føler som meg i mange situasjoner. Parissyndromet traff meg på dette. Boka fikk meg til å tenke at det er ok å føle seg litt ensom, det er godt å lengte litt hjem av og til, venner er sykt bra og kjærleiken er fin og vanskelig.

Parissyndromet er trolig årets beste bok til nå, i mine øyne, og jeg ville stolt på mine øyne om jeg var deg. Boka er på nynorsk og det gjør selvfølgelig hele opplevelsen enda bedre.

Her står jeg og leser Parissyndromet midt i Disneyland. Bildet er noe redigert.