Fernando Pessoa og fantasiens triumf

Personlighet

Den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa (1988-1935) er kanskje mest kjent for den fiktive dagboka Uroens bok – en enkel men fantastisk tittel som skaper inntrykk av å tilhøre en apokryf tekst, et djevelsk evangelium. Og innholdet lever til en viss grad opp (eller ned) til dette inntrykket. Pessoa skrev sjelden under eget navn, men benyttet seg av såkalte heteronym (fiktive forfattere skrevet til live av Pessoa). Uroens bok er skrevet av heteronymet Bernardo Soares – en angstridd og hypersensitiv person som valgte vekk livet. Eller rettere sagt styrte det vekk fra det virkelige og inn i språket og fiksjonen, noe som er et godt bilde på Pessoa selv. For Pessoa levde i stor grad gjennom disse fiktive figurene, og i løpet av livet opererte han med over 70 heteronym! Ca. én åttendedel av hele den norske forfatterforeningen. Man kan trygt si at Pessoas litterære prosjekt er en fantasiens triumf. 

Alle heteronymene skrev ikke like mye, men hadde ofte staket ut en egen kurs, eller var formet for bestemte formål. Én gang utga han seg til og med for å være Fernando Pessoas psykiater, som han kalte Dr. Faustino Antunes. Denne fiktive doktoren gikk han inn i for å skrive en rekke brev til sine tidligere klassekamerater. I brevene kunne han meddele dem den sørgelige nyhet at Fernando hadde begått selvmord ved å sprenge en bombe slik at flere andre også omkom. Psykiateren spurte dem så om de følte at deres tidligere klassekamerat Fernando kunne være i stand til å gjøre noe slikt, og i så fall hvorfor.

Pessoa var tilsynelatende oppslukt av sin egen personlighet, og selve begrepet personlighet, og han forsøkte stadig å oppdage nye deler av seg selv, eller av mennesket. Dette resulterte i så forskjellige og uforenlige typer som futuristen Álvaro de Campos og naturpoeten Alberto Caeiro. Som Pessoa selv sa: "Med slik mangel på folk å omgås må man skape sine egne intellektuelle motstykker." Fragment 22 i Uroens bok er et av mange fragmenter i denne boka som kan gi et innblikk i Pessoas litterære personlighets-eksperiment:

"Jeg har skapt mange personligheter i meg selv. Jeg skaper ustanselig nye personligheter. Hver og en av mine drømmer legemliggjøres i et annet menneske så snart den kommer til meg, og så er det dette andre mennesket som drømmer drømmen, ikke jeg.

Jeg ødelegger meg selv for å skape, og så mye av mitt indre har jeg skjøvet ut i det ytre at jeg ikke lenger eksisterer i meg selv, men utenfor. Jeg er en levende scene der en rekke skuespillere opptrer i mange forskjellige stykker."
(Uroens bok (Solum forlag): s. 33)

Motsetninger

Alberto Caeiro er på mange måter motsetningen til forfatteren av Uroens bok. Den nevrotiske Soares vil vekk fra livet og inn i språket, inn i det abstrakte og fiktive, mens Caeiro forsøker å benekte alt tankespinn og vil i stedet se verden som han mener den virkelig er:

Eg bryr meg ikkje med rim. Det er veldig sjeldan du finn to identiske tre ved sida av kvarandre.
Eg tenkjer og skriv slik blomstrane har farge,
men mindre perfekt i måten eg uttrykkjer meg på,
fordi eg ikkje så guddommelig enkelt
berre er mi eiga utside.
Eg ser og blir rørt,
rørt slik vatn blir, der bakken skrånar
og poesien min er like naturlig som vindauken…
(Alberto Caeiros Poesi (Flamme forlag): s. 60)

I kontrast til dette kan man i Uroens bok finne tanker som dette:

Det finnes metaforer som er mer virkelige enn menneskene som går på gaten. Det finnes bilder skjult i bøker som lever tydeligere enn mang en mann og kvinne. Det finnes litterære passasjer som besitter en helt og holdent menneskelig individualitet. Enkelte av mine skriverier har gjort meg kald av angst, så tydelig opplever jeg dem som mennesker…
(Uroens bok (Solum forlag): s. 31)

Og på en helt annen planet finner vi den Whitman-inspirerte, ekstatiske, jublende og optimisiste futuristen Alvaro de Campos:

Ah, å kunne uttrykkje heile meg som en motor uttrykkjer seg!
Å vere komplett som ei maskin!
Å kunne gå gjennom livet triumferande som ein bil av nyaste modell!
I det minste å kunne la meg bli fysisk penetrert av alt dette,
La meg bli riven opp, opna heilt opp, gjord gjennomtrengeleg
For alle luktene av olje og varme og kol
I denne veldige, svarte, kunstige og umettelege floaren!
(2 dikt om modernitet (Flamme forlag): s. 26)

Om det er én fellesnevner for alle disse heteronymene må det være at de alle skriver utrolig bra. Om du ønsker å få en smak av de fire mest kjente poetene (Alberto Caeiro, Alvaro de Campos, Ricardo Reis og Fernando Pessoa) finner du det i den fine antologien Det er ikke meg jeg forestiller.

Heteronymenes biografier

Gjennom heteronymenes tekster vokser biografiene deres frem, og samtidig forholdene mellom heteronymene. I fiksjonen kjenner de nemlig til hverandre, og kommenterer hverandres tekster. Litteraturforsker Antonio Tabucchi har viet mye av sin karriere til Pessoa, først og fremst innen akademia men også skjønnlitterært. I den korte romanen Fernando Pessoas tre siste dager: et delirium, ligger Pessoa på dødsleiet og får besøk av sine mest kjente heteronymer: Caeiro, de Campos, Reis og Soares. Inkludert i boka er også små biografier Tabucchi har satt sammen, basert på Pessoas/heteronymenes tekster.

Pessoa møter et av sine heteronymer i en roman av José Saramago

Den portugisiske forfatteren José Saramago har spilt videre på Pessoas litterære prosjekt. Hovedpersonen i romanen Det året Ricardo Reis døde (som for øvrig anbefales på det varmeste), er som tittelen antyder den neo-klassisistiske poeten Ricardo Reis, som er et av Pessoas heteronymer.

Saramago leker seg med skillet mellom virkelighet og fantasi, på bakgrunn av at dette er en poet som har utgitt dikt i den virkelige verden, men som egentlig bare har eksistert i fantasien, eller som altså er en av de mange forfatterpersonlighetene til Pessoa. I romanen arrangerer han også et møte mellom Reis og Pessoa!

Lån bøker av eller om Pessoa