Et eget rom og Tre guineas av Virginia Woolf

Puh. Virginia Woolfs essays ligner lite på romankunsten hennes i Til fyret. Der sistnevnte er drømmeaktig og hypnotisk, er denne boka hardtslående sakprosa.

Det vil si, Woolfs setningskunst er også her av den typen som krever at du leser sakte. Det engelske uttrykket "an iron fist in a velvet glove" kan passe på stilen, budskapet er elegant formulert, men ikke til å misforstå.

Et eget rom (1929) og Tre guineas (1938) ble skrevet med ni års mellomrom, men det er ikke helt unaturlig at de utgis mellom samme permer på norsk. Begge handler om kvinners posisjon i Vesten, både historisk og i samtiden.

Et eget rom er utvilsomt den mest kjente og den mest tilgjengelige av de to.

Boktittelen blir stadig vekk sitert, for det er nettopp dette rommet (og økonomisk frihet) som er nødvendig for at kvinner skal kunne skrive god skjønnlitteratur, mener Woolf. Eller annet arbeid som krever ro og konsentrasjon.

At kvinner før henne hadde skrevet stor litteratur (Jane Austen, Brontë-søstrene og flere) uten disse vilkårene, er noe Woolf kommer inn på, og omtaler prestasjonene deres med stor ømhet. Som alle gode essaysamlinger gir Et eget rom deg mange tips til videre lesning.

Tre guineas utforsker videre patriarkatets grep om kvinner gjennom tidene, og denne essaysamlingen er utformet som tre brev.

Det er en tyngre og mindre inviterende tekst enn Et eget rom. Boka kom i 1938, og de mørke skyene over Europa er sterkt til stede i tekstene. Boka er utformet som tre brev, som handler om kvinners rett til utdanning og lønnet arbeid, og om hvordan krig kan stanses.

Les den, og les den sakte.