Ernest Hemingway

Hemingway er altså en klassiker med dype spor i vår litteraturhistorie. Han blir regnet som en av den moderne litteraturens mest banebrytende stilister, og anses blant de største novelleforfatterne fra 1900-tallet. Han er på linje med William Faulkner, Flannery O` Connor, James Joyce, Katherine Mansfield, Karen Blixen, Pär Lagerkvist, Samuel Beckett og Franz Kafka (Lothe 1999:176).

Hemingway debuterte med novellesamlingen In Our Time i 1925. Hans første roman er The Sun Also Rises fra 1926. Dette er en roman om «den tapte generasjon» etter 1. verdenskrig, med spansk tyrefekting, lidenskap og død som bakteppe.

Antikrigs-litteratur

Noen år senere kom krigsromanene A Farewell to Arms og For Whom the Bells Tolls. Dette er sterk litteratur om krig, heltemot og kjærlighet. Den første har handling fra 1. verdenskrig, mens den andre fokuserer på den spanske borgerkrigen.

Senere kom flere novellesamlinger: Men Without Women (1927) og Winner Takes Nothing (1933). I 1952 ble den den korte romanen The Old man and the Sea utgitt. Den kan også tolkes som en lang novelle, og er en perle som brakte Hemingway både Pulitzer-prisen i 1953 og Nobelprisen i litteratur i 1954 (Haarberg 2007:458). Den amerikanske forfatteren Ralph Ellison mente at alt Hemingway skrev var nært beslektet med bluesmusikken og dens aura av tragedie, mørke og melankoli (Hansen 2020:137).

En fisketur utenom det vanlige

Hvis du vil oppleve skrivekunst av ypperste klasse, anbefaler jeg den lange novellen The Old Man and The sea. Ikke ett ord er overflødig i denne lille boka, men det er det som gjør den stor.

Her får du lese om den gamle kubanske fiskeren Santiago og hans kjære venn, gutten Manolin. Den gamle mannen kjemper mot naturkreftene alene i båten i tre netter: «Everything about him was old except his eyes and they were the same colour as the sea and were cheerful and undefeated» (The old Man and the Sea s. 4).

Jakten på en sjelden kjempefisk, seilasen på havet og sultne haier som lurer under bølgene er fortellingens nerve. Dette er en gripende fortelling for deg som liker historier preget av salt sjøsprøyt og naturkreftenes påvirkning på det lille mennesket. Dette er fortellingen for deg som liker å lese om stort mot og tro på at det umulige går an. Har du ikke lest Hemingway før, er denne novellen en ypperlig inngang til forfatterskapet. Teksten har en eksistensiell nerve og knytter an til alle menneskers livsvilkår - til alle tider. Slik blir historien universell. Boken har mange passasjer med sterke, ydmyke naturskildringer:

«He was sorry for the birds, especially the small delicate dark terns that were always flying and looking and almost never finding, and he thought, the birds have a harder life than we (…) Why did they make birds so delicate and fine as those sea swallows when the ocean can be so cruel? She is kind and very beautiful. But she can be so cruel and it comes so suddenly and such birds that fly, dipping and hunting, with their small sad voices are made too delicate for the sea». (s. 19).

Fugler, fisker og mennesker: så forskjellige, men likevel like. Santiago ser på fiskene i havet som brødre og venner, men likevel dreper han dem. Den gamle mannen samtaler med seg selv i båten. Leseren aner uro, angst, sterke smerter, kampånd og utrettelig arbeid. Dette er mye mer, og helt annerledes enn den machokulturen som myten nesten på en karikerende måte knytter Hemingway til.

Hemingways tekst åpner opp for mange tolkninger, og tanker om også menneskenes sårbarhet og utsatthet slår meg. Hvor lenge skal man kjempe før man gir opp? Fuglenes og fiskenes livskamper har paralleller til menneskelivet. Teksten bærer lag på lag med betydning. Det står ikke i klartekst hva novellen egentlig handler om. Det er det som gjør stor litteratur spennende: den får oss til å tenke og gruble videre; til å se noe som før var skjult for oss. Det er et poeng at det ikke finnes fasitsvar.

Nick Adams-historiene og andre noveller

Blir du fristet til å lese en eller flere av Hemingways noveller? Vi har et godt utvalg av Hemingways stilsikre og dyptloddende noveller på Sølvberget.

Ari Behn skriver om novellesjangeren, som er fiksjonsprosaens kortform: «Novellen er ikke som romanen. Novellen er hva romanen forsøker å være, en skildring av et liv eller en erfaring som ved endt lesning sitter igjen hos leseren som dyrekjøpt, hardt opparbeidet viten og kjennskap til det mest grunnleggende: menneskets lengsel etter å nå inn til en annen, dødsfrykt, det ørkesløse slitet etter å vise seg fortjent til livet» (Behn 2004:761).

Novellesjangeren rommer mangfold og variasjon, men et fellestrekk mellom tekstene er åpenhet, konsentrasjon og betydningstetthet (Lothe 1999:177). Novellen er mye kortere enn en roman, og må si mer med færre ord. En novelle kan tolkes på mange måter, og slik er det også med Hemingways noveller. Jeg kan anbefale Nick-Adams historiene, som blir regnet som noe av det beste Hemingway skrev.

De 24 historiene ble stort sett skrevet på 1920- og 1930-tallet. Hovedpersonen i novellene, Nick Adams, blir av mange tolket som en personifikasjon av Hemingway selv. Men vi må ikke glemme at dette er fiksjon, og tekstene kan tale for seg selv. Leseren får følge Nick Adams gjennom sterke barndomsskildringer, ungdomsår og i voksenlivet som soldat, krigsreporter, fisker, far og forfatter.

Jeg liker særlig godt den første novellen «Tre skudd». Den handler om Nick som gutt på telttur i skogen med faren og onkelen. Nick blir alene igjen i teltet på kvelden, da de voksne skal ut å fiske. Det er barnets perspektiv på livet som blir utforsket. På bare 2,5 sider får Hemingway fram hva redsel for døden kan gjøre med et lite barn:

«Nick begynte å bli redd mens han gikk tilbake gjennom skogen. Han ble alltid litt skogredd om kvelden (…) Så ble han plutselig redd for å dø. For bare noen uker siden, hjemme, hadde de sunget en salme i kirken: ‘En dag skal sølvstrengen briste’. Mens de sang salmen, hadde det gått opp for Nick at han en dag kom til å dø. Det gjorde ham svært ute av seg. Det var første gang han hadde innsett at han en dag skulle dø» (Nick-Adams-historiene s. 9-11).

Novellen får meg til å tenke på hvordan barn fram til en viss alder tror at voksne kan ta vekk alt som er vondt og skummelt; at det finnes et slags sikkerhetsnett. Men på et tidspunkt i livet brister jo denne illusjonen for de fleste barn. Novellen har en urovekkende stemning. Jeg liker godt det klare og enkle språket. Det ligger så mye mellom linjene for leseren å tolke. Hva novellen «egentlig» handler om blir aldri fortalt i klartekst.

Jeg kan også anbefale flere noveller fra Hemingway: «Katt i regnvær» (1925) og «Et pent, rent sted, skikkelig opplyst (1933). Den første handler om et ungt amerikansk ektepar på et hotell i Italia i øsende regnvær. Kvinnen ser en katt på gata som prøver å gjemme seg for regnet, og hun vil gjerne ta den med inn. Mannen ligger i senga og leser. På et par sider fanger aner leseren konturene av konflikter i et parforhold, lengsel etter mening og noe å leve for.

Ensomhet og lengsel etter mening er også karakteristisk for novellen «Et pent, rent sted, skikkelig opplyst». To servitører og en gammel mann på en kafé er motivet. På bare 4,5 sider får leseren innblikk i sentrale menneskelige livsvilkår. Alt er skrevet med et vart blikk for detaljer, uten forsøk på fasitsvar eller forklaringer. Det er godt gjort.

Hemingways banebrytende skrivestil

Hemingway sier veldig mye med få ord. Slik sett nærmer han seg poesiens betydningstetthet. Det er sanselig og uten pynt, gjerne med ironi og understatement. Kunstneren Ari Behn skriver følgende om Hemingways språk: «Jeg har kikket ham over skulderen mange nok ganger til å vite at bak et hardt tilkjempet uttrykk ligger det gjemt eksepsjonell musikalitet, poesi og visjonær billedkraft» (Behn 2004:762).

Hemingway skriver enkelt, men å skrive slik er paradoksalt nok vanskelig. Det er en «bedragersk enkelhet», som den norske forfatteren Jo Nesbø skriver. Mange forfattere har forgjeves forsøkt å etterligne Hemingways skrivestil. Nesbø skriver videre om Hemingways treffsikkerhet: «Det treffer deg nettopp fordi det er skjult, uten geberder, ikke kunstferdig, bare en effektiv, naturlig bevegelse, bare en presis forlengelse av tanken. Men det er ikke lett, det har aldri vært lett å være enkel» (Nesbø 2004:766).

Hemingways skrivestil ble oppfattet som moderne og modig i sin tid på 1920-tallet. Stilen omtales gjerne som «Isfjellprinsippet»: det er en knapp og tilsynelatende nøytral og enkel prosa. Det er en indirekte fortellermåte som minner mye om både journalistisk reportasjestil og stilen i de islandske ættesagaene (Hansen 2020:126). Bare en liten del av fjellet som synes over havoverflaten, men under (les: mellom linjene) er det et stort, massivt fjell. Si bare litt, å la resten være opp til leseren å tolke. Denne teknikken tar virkelig leseren på alvor. Det er et forsøk på, med Hemingways egne ord, «å skrive en eneste sann setning».

Hemingway lærte mye om skrivekunst av den amerikanske, modernistiske poeten Ezra Pound. De vanket i et kreativt forfattermiljø i Paris i 1920-årene. Rådene var: unngå å skrive abstrakt, vær konkret og bruk ikke symboler og adjektiver i utide (Petterson 2004:769). Forfatteren skal vise på en knapp og nøktern måte, ikke lage detaljerte beskrivelser og unødvendige refleksjoner. Forfatteren skal ikke forklare, kommentere og psykologisere, men la ordene tale for seg selv. Av Pound lærte Hemingway at en forfatter ikke skal dekke til stoffet. Alle overflødige ord skal lukes vekk. Pound sa: «For alt som legges til er dårlig; stoffet er tilstrekkelig interessant uten tillegg» (Hansen 2020:124).

På 1920-tallet, da Hemingway blomstret som forfatter, var det en trend at forfatterne skulle framheve det indre livet, ikke det ytre. Hemingway gikk på mange måter i motsatt retning. Han skjulte mer enn han viste fram (Haarberg 2007:458). Hemingway sammenligner god prosa med isfjell når han utdyper isfjellprinsippet: Hvis en prosaforfatter vet tilstrekkelig om det han skriver om, kan han utelate ting han vet, og hvis han skriver sannferdig nok, vil leseren ha følelsen av disse ting like sterkt som om forfatteren hadde tatt dem med. Det majestetiske ved et isfjell er bare at en niendedel er over sjøen» (Hansen 2020:127).

Hemingway hentet også inspirasjon til skrivingen fra billedkunst, som han hadde en lidenskapelig interesse for. Han møtte modernisten Picasso i Paris, via deres felles venn Gertrude Stein. Hemingway lot seg også inspirere av Cezannes impresjonisme, og det er hevdet at han ønsket å skrive slik Cezanne malte. Det skulle være subjektive sanseinntrykk. I Hemingways tekster kan leseren finne en helt spesiell følsomhet, i et tydelig slektskap med impresjonismen (Hansen 2020:138).

Det går en uverifisert historie om at Hemingway en gang vant et veddemål om at han kunne skrive en roman på bare seks ord:

For sale: baby shoes, never worn. (Hansen 2020:130)

Hemingways innflytelse i Norge

Hemingway har påvirket en hel verden av forfattere. Norske forfattere er intet unntak. Hemingway har faktisk alltid vært særlig populær i Norge. Bøkene hans ble tidlig oversatt til norsk og utgitt av Gyldendal allerede fra 1920-tallet. Både Tarjei Vesaas, Johan Borgen og Jens Bjørneboe var preget av Hemingway. I nyere tid er forfattere som Kjell Askildsen, Øystein Lønn, Morten Harry Olsen, Johnny Halberg og Ari Behn åpenbart inspirert av sin læremester (Hansen 2020:141). Johan Borgen sa: «Den novelleforfatteren som har unngått innflytelse fra Hemingway, må enten være immun, bevisst ha satt seg til motverge, eller mangle musikalitet» (Hansen 2020:143). I 1961 viste en stor bibliotekundersøkelse at Hemingway var Norges mest populære forfatter (Hansen 2020:144). Men ble Hemingway påvirket av noen norske forfattere? Det sies at Hemingway fant mye inspirasjon hos Hamsun, og at han hadde lært mye av Sult og Markens grøde. Og Hamsun var, på sin side, også begeistret for Hemingway! (Hansen 2020:156). Et særskilt fellestrekk mellom Hamsun og Hemingway er evnen til å si mye med få ord.

Listen over forfattere ovenfor får meg til å tenke: er det nesten bare mannlige forfattere som har blitt påvirket av Hemingway? Hvorfor er det ingen kvinnelige forfattere på listen? Jeg er helt sikker på at også mange kvinnelige forfattere har blitt og fremdeles blir inspirert av Hemingways forfatterskap. Han har også mange kvinnelige lesere. Men mannen Hemingway er så nedsunket i myten om Mannen, kvinnebedåreren, krigshelten og den tyrefektende drankeren. Kanskje har den mer eller mindre sanne fortellingen om livet til Hemingway hatt en spesiell tiltrekningskraft på menn? Auraen av såkalt maskulinitet har kanskje alltid omslynget forfatteren Hemingway, også i en slik grad at myten kan komme i veien for en genuin fordypelse i hans tekster. Men når jeg som kvinne leser Hemingways noveller, så kan jeg faktisk lese uten å tenke på myten om mannen Hemingway. Et godt tips er å la tekstene tale for seg, og la livet til forfatteren være utenfor dette. Tekstene har en sensibilitet, råhet og eksistensiell dybde som selvfølgelig passer like godt for både kvinnelige og mannlige lesere.

Forfatteren og kunstneren Ari Behn var, som nevnt, opptatt av Hemingway hele sitt liv, og han skriver i et etterord til Hemingways samlede noveller: «Hemingway fant det aldri tilfredsstillende å bli sammenliknet og assosiert med andre. Han tilhørte ingen, aller minst litterære skoler. Og slik skapte han litteratur fullt og helt på høyde med det beste i den vestlige kanon» (Behn 2004:760).

Det er interessant å lese videre om Ari Behns lidenskapelige forhold til Hemingways forfatterskap:

«Jeg leste mye som guttunge, men ikke noveller. Jeg leste eventyr og romaner; jeg leste sagn og legender. Foreldrene mine mente fjernsyn var det verste et barn kunne utsettes for i oppveksten, og lesningen ble min eneste form for underholdning og adspredelse. Men det var hos bestefar jeg fant fram til novellene, i et slitt bind forfattet av Ernest Hemingway og oversatt av Gunnar Larsen. Dette var nytt. Noe slikt hadde jeg ikke lest før. Jeg var fjorten år gammel og fornemmet like fullt at dette nye skyldtes stilen, tonen og innholdet. Det var sensasjonelt (…) Hemingway snakket ikke historien i stykker; han ga meg som leser rom og frihet til selv å skjelne dramaet og karakterene, landskapet og handlingen: setningene strøk gjennom meg som rislingen i løvskogen, som klukkingen i bekkefaret, som det første snøfallet om høsten. Jeg leste to noveller i rask rekkefølge, og ventet til neste dag før jeg leste to til. Slik varte boka hele sommeren. Jeg var fordømt sikker på at veien til voksenlivet var begynt, og at jeg takket være Hemingway hadde funnet en inngang til noe betydningsfullt» (Behn 2004:761).

Ari Behn er ikke alene om å ha hatt store leseropplevelser med Hemingway. Jeg har allerede nevnt Jo Nesbø. Han forteller om lesningen av sin første bok på engelsk, Hemingway-romanen The Sun Also Rises: «Jeg vet ikke hvorfor, bare at jeg likte det, likte personene som snakket i korte setninger og røkte sigaretter og drakk ting med eksotiske navn og levde med hjertet utenpå skjorta. Men mest tror jeg jeg likte at det var taushet i bøkene, sånne stille lommer med ting som jeg skjønte betydde noe, men ikke helt hva. Det gjorde ikke noe. Snarere tvert om» (Nesbø 2004:764).

En annen stor norsk forfatter, Per Petterson, har også et sterkt forhold til Hemingways litteratur. Petterson skriver om da han som ung på 1970-tallet leste Hemingway for første gang: «Og jeg som allerede hadde lest en hel haug med bøker (…) følte for første gang, i møte med Hemingways prosa, det en kunne kalle gjenkjennelsens sjokk, og jeg forstod ikke da hva det egentlig var, eller hva som fikk det i stand, og det gjør jeg kanskje fortsatt ikke, men at jeg ble utsatt for noe helt spesielt, det forstod jeg» (Petterson 2004:769).

Petterson skriver om den britiske forfatteren Joseph Conrads kunstsyn, som også Hemingway var påvirket av: «Kunstneren må uten frykt gå inn i enhver menneskelig tilstand og holde den tilstanden dirrende fram (…) Ingen ornamenter altså, ingen kruseduller og språklige blomster, intet føleri; bare den reine følelse legemliggjort. Kropp, hørsel, blikk (Petterson 2007:771). Petterson er særlig begeistret for novellene til Hemingway:

«Å lese Hemingway for første gang, å lese disse novellene, å utsette seg for dem uten helt å forstå hva som lå bak den tilsynelatende enkelheten, den nakne følsomheten, å bli offer for gjenkjennelsens sjokk som jeg ble det, å tenke; sånn er det! sånn føles det! uten noen gang å ha vært der hvor han var, å ha sett det han så, og likevel å se så klart, tilsynelatende uten filter; å føle seg så inkludert (…) det var å bli utsatt for kunst, det var å ha en intens kunstopplevelse, uten å vite at det var det det het. Men det gjør det, altså» (Petterson (2004:771).

Skriveråd fra Hemingway

Går du selv med en forfatterspire i magen? Her er noen skriveråd fra Hemingway helt til slutt:

For det første er det viktig å skrive tidlig om morgenen. Hemingway skrev selv om dette: «Jeg liker å starte tidlig om morgenen, før jeg kan bli distrahert av folk og hendelser. Jeg har sett hver eneste soloppgang i mitt liv. Jeg står opp når det begynner å lysne - krigen ødela nattesøvnen for meg». (Hansen 2020:131). Andre viktige råd er:

• For å komme i gang: skriv èn sann setning.
• Arbeid i isolasjon.
• Skaff deg kunnskap gjennom erfaring og lesing.
• Skriv sakte, med vilje.
• Avslutt skriveøkten på en slik måte at du har klart for deg hvordan historien skal fortsette.
• Ikke beskriv følelser, få leseren til å føle dem.
• Vær kortfattet.
• Etter en stund legger du vekk teksten, slik at underbevisstheten får jobbe med den. La det gå mange uker før du tar fram teksten igjen. Redigeringsfasen er like viktig som selve skrivingen! Ikke vær redd for å endre og stryke det du har skrevet. Det er sagt at Hemingway skrev The Sun also Rises på seks uker. Redigeringen tok fem måneder (Hansen 2020:129-130).
• Hemingway talte opp ordene ved slutten av dagen. Det var sjelden over 600 ord per dag, og det tilsvarer ca en A4-side med god linjeavstand.

Hemingway skrev til sin kollega F. Scott Fitzgerald: «En god forfatters viktigste redskap er å ha en innebygd, støtsikker dritt-detektor. Det er forfatterens radar, og alle store forfattere har hatt det. Selv skriver jeg én sides mesterverk per nittito sider dritt. Jeg prøver å få dritten i papirkurven» (Hansen 2020:129).

Her følger avslutningsvis tre funfacts om Hemingway

• I 2017 startet Ernest Airlines i Milano ruteflygning mellom Italia og Tirana (i Albania) under slagordet: Hello, I’m Ernest. I’m a traveller, a writer, a dreamer.
• 100 år etter Hemingways debut kommer det hvert år ut flere bøker om Hemingway enn de romanene han skrev hele sitt liv.
• I 1978 oppdaget den sovjetiske astronomen Chernykh en ny planet, som han kalte 3656 Hemingway. (Hansen 2020:291)

Så oppfordringen nå, 60 år etter den store forfatterens død, er: kom til Sølvberget og lån en roman eller novellesamling av han. Du kan også få hjelp av våre bibliotekarer til å finne en biografi eller annen sekundærlitteratur om Hemingway. Ford Madox Ford, en av Hemingways forfattervenner fra tiden i Paris på 1920-tallet sa: «Hvert eneste av Hemingways ord virker på en, som om de var steiner hentet friske ut av en bekk. De lever og skinner, hver på sitt sted. Hver side i bøkene hans etterlater inntrykket av en elvebunn sett gjennom rennende vann. De enkelte ord passer inn som delene i en mosaikk» (Hansen 2020:126).

Tips til videre lesning

• Jan Ditlev Hansen. Ernest Hemingway - mannen og mytene. 2020. Jan Ditlev Hansen (f. 1946) er tidligere journalist og redaktør i NRK. I en tiårsperiode hadde han jazzprogrammet Rundt midnatt på NRK2 og NRK Jazz. Ernest Hemingway - mannen og mytene er en personlig biografi over forrige århundres mest kjente amerikanske forfatter. En som fortsatt kommer i nye opplag seksti år etter sin død. En som kom til å endre språket og fortellerteknikken til forfatterne og journalistene som kom etter ham. Det er første gang det skrives en biografi over Nobelpris-vinneren på norsk. Og det til tross for at Norge og norske lesere alltid har hatt et spesielt forhold til Hemingway. (Fra forlagets omtale).
• Ernest Hemingway: Kort fortalt. Hemingways noveller i samling. Ernest Hemingways noveller har en særstilling i verdenslitteraturen. Nå foreligger de i samlet utgave på norsk. Med nyskrevne etterord av Ari Behn, Jo Nesbø og Per Petterson. Hemingway nådde frem til leserne med det han hadde å si, fordi han hadde innlevelsesevne. Novellene er inntrengende psykologiske skildringer av enkeltmennesker. De knappe replikkene er fulle av mening; scenene dirrer av sjelelig spenning, ofte også av medynk og stillferdig patos. Iblant er hele livsløp klemt inn på et par-tre sider. De skjebnene han tegner, er ofte utviklingshistorier der leseren selv må dikte til det som Hemingway selv har valgt ikke å skrive i klartekst («syv tideler av isfjellet befinner seg under vann»). Personene strekker seg etter noe høyere, som de iblant greier å leve opp til, iblant ikke, og de vet det ofte selv. I likhet med romanene hans er også novellene i stil og fortellemåte fullstendig ulitterære i den beste betydning av ordet: Den knappe stilen skyr alle emosjonelle klisjeer. Det viktigste forblir usagt, eller bare antydet, men stiger glassklart frem fra helheten. Det er få steder i verdenslitteraturen det blir sagt så mye om menneskelivet med så få ord (Fra forlagets omtale).

LITTERATUR

• Hemingway, Ernest. 1952. The Old Man and the Sea. Arrow Books (2004).
• Hemingway, Ernest. 2000. Nick-Adams-historiene. Gyldendal.
• Hemingway, Ernest. 2006. Hemingways beste. Gyldendal.
• Haarberg, Jon m. flr. 2007. Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen. Universitetsforlaget.
• Lothe, Jakob m. flr. 1999. Litteraturvitenskapelig leksikon. Kunnskapsforlaget.
• Behn, Ari. 2004. «Det var deilig i senga med Catherine». Etterord til Ernest Hemingway: Kort fortalt: Hemingways noveller i samling. Gyldendal.
• Hansen, Jan Ditlev. 2020. Ernest Hemingway - mannen og mytene. Kolofon Forlag.
• Nesbø, Jo. 2004. «Fortelleren på smussomslaget». Etterord til Ernest Hemingway: Kort fortalt: Hemingways noveller i samling. Gyldendal.
• Petterson, Per. 2004. «Èn eneste sann setning (og så en til). Etterord til Ernest Hemingway: Kort fortalt: Hemingways noveller i samling. Gyldendal