Den aller siste boka

Åsmund: Det finnes mange artikler om gode debutbøker, men jeg har ennå ikke klart å finne noen som har skrevet om de avslutningsbøkene i forskjellige forfatterskap. Hvorfor er det sånn, tror du?

Hild: Det må jo være fordi vi er spesielt geniale som har kommet på å lage en utstilling og en artikkel om dette! Eller – jeg tror det kan være fordi det er vanskeligere å definere hva som egentlig er den siste boka til en forfatter. Mange forfattere etterlater seg upubliserte tekster når de dør, kanskje fordi de dør brått, og ikke får fullført det de jobber med.

Åsmund: For eksempel?

Hild: Jan Roar Leikvolls Forkynnaren kom ut nå i høst, ett år etter at han døde, og det var et uferdig utkast som er bearbeidet av noen andre. Men det er jo den siste boka til Leikvoll. Og så er det andre forfattere som bare har skrevet for seg selv liksom, kanskje helt uten tanke på utgivelse. Et godt eksempel er Fernando Pessoa, som kun publiserte én bok mens han levde, men som etterlot seg en amerikakoffert full av ark og papirlapper han hadde skrevet på. Disse ble blant annet til den fantastiske Uroens bok, som ikke ble utgitt før 50 år etter at han var død.

Men at ingen har tatt for seg «Den siste boka» tidligere, kan jo også ha noe å gjøre med at den siste boka i et forfatterskap gjerne ikke er høydepunktet i forfatterskapet, og dermed ikke verdt å fokusere på? Hva tror du?

Åsmund: Ja, vi er både geniale og originale som har satt i stand denne utstillingen. (Jeg synes allerede jeg hører lyden av googlende fingre på jakt etter eksempler som kan jekke oss ned.) Hvorfor skrives det ikke mer om sistebøker? Litt av problemet er å definere hva som er siste bok til en forfatter, som du var inne på. Siste bok som ble utgitt mens han/hun levde? Siste bok som ble skrevet (men ikke nødvendigvis utgitt)? Hva med bøker som forlaget utgir basert på etterlatte skrifter, kan vi vite sikkert at forfatteren ønsket å publisere dem, og i så fall i akkurat den versjonen? Og hva med verk hvor forfatteren bare har skrevet litt, for eksempel en av flere noveller i en samling med flere bidragsytere? Og hva med ungdomsverk som oppdages og utgis etter at forfatteren er død, skal det regnes som siste verk? Sånne problemstillinger havnet vi i for nesten hver forfatter i utstillingen.

Hild: Andre grunner?

Åsmund: Tja, det er mye kjekkere å snakke om livets blomstring (som debutromanene representerer) enn om avslutningen. Jeg har nok hatt en ubevisst forestilling om at forfatteres livsproduksjon kan sammenlignes med en roman, altså med en innledning, en hoveddel og en avslutning. Men forfattere er bare mennesker. Jeg tipper de fleste av dem alltid tror de har enda en bok i seg. Jeg tror ikke de bevisst skriver seg mot et sluttpunkt. Hvis de gjør det, har de på en måte sagt til seg selv at enten livet eller livsverket (forfatterskapet) går mot slutten. Det er to nedslående tanker. Det er på en måte betryggende at selv store forfattere etterlater seg et virvar av fragmenter og halvferdige prosjekter, for det er vel sånn vi alle forlater denne verden.

Hva sier du, er det tanken på døden som gjør at debutene får mer oppmerksomhet enn avslutningen?

Hild: Du er inne på noe, ja. En forfatterdebut er en helt ny stemme, et slags håp om at her kommer noe helt nytt og spennende, og som må hjelpes fram i verden, med oppmerksomhet – dette har jo også en kommersiell side. Etablerte forfattere har ikke i like stor grad bruk for denne oppmerksomheten, hvis de allerede har stødige forfatterskap. Og kanskje noen vet med seg selv at dette blir den siste boka, men de sier det ikke høyt, fordi det ville være å erklære forfatterskapet (og livet?) som over, selv om de muligens hadde fått litt oppmerksomhet for det. Knaugård slutter imidlertid Min Kamp med å erklære seg selv ferdig som forfatter, men det viste seg jo å være fiksjon. Men det er vel noen forfattere som har gått inn for å skrive «finalen», og som virkelig har gjort det, med stil?

Åsmund: Absolutt! 

Hild: Jeg tror egentlig at ordentlige forfattere aldri slutter å skrive, fordi de må skrive, og da får vi disse fragmentene og halvferdige prosjektene som du nevner, som gjerne blir redigert av noen andre, og som umulig kan bli slik forfatteren selv ville. Slik for eksempel Ted Hughes endret den første utgaven av Ariel, den siste diktsamlingen til Sylvia Plath, ganske kraftig i forhold til hvordan hun hadde tenkt seg den. Han sensurerte og ødela også store deler av dagboken hennes, fra perioden før hun tok sitt eget liv. Dagbøker og brev kan i stor grad være litteratur, selv om slike tekster gjerne ikke er bevisst seg selv som akkurat det. Brev og dagbøker er noe mange forfattere etterlater seg, og som senere blir redigert og utgitt, men som ikke blir sett på som sistebøker.

Åsmund: Apropos den siste setningen i Min kamp 6: Sa ikke Knausgård allerede ved publiseringen av den første boken i serien at han hadde siste setning klar? Slik jeg skjønte avslutningssetningen, slik den står i bok 6, er den en reaksjon på hvor mye det hadde kostet ham å skrive de seks bøkene. Og det kunne han vel ikke vite på forhånd?

Hild: Nei. Det handler vel også om at det er en fin setning og avslutning, som avrunder Min Kamp, og som gjør at leseren tror at Knausgård har gitt alt han kan, at nå er det ikke mer. Intensjonen hans fra begynnelsen var at han skulle inn dit, der hvor det «brant», forfatterbålet hans kanskje, og han skulle skrive alt slik det var, bruke opp alt – han hadde ingenting å tape. Etterpå sa han at nå var det ingenting som brant lenger, at alt var sagt, og han kunne nok tenke seg fra begynnelsen at det kom til å føles slik. Men han skriver fremdeles, men kanskje uten denne brannen eller kampen i tekstene sine. I Om høsten framstår han som mye roligere, mer forsont med livet på en måte. Og det kommer enda flere bøker, det er ikke snakk om noen ordentlig sistebok fra den kanten på en stund.

Åsmund: Det er lett å tenke på skriving som ren åndsvirksomhet. Hvis vi legger til grunn at vi blir klokere med årene, skulle det bety at bøkene skulle komme lettere jo eldre man blir og desto mer livsvisdom, rutine og menneskekunnskap som oppmagasinerer seg. Men skriving er jo mest av alt et arbeid og et slit. «There is nothing to writing. All you do is sit down at a typewriter and bleed”, som Hemingway sa. Derfor er det ikke så rart at mange av de beste bøkene blir skrevet av relativt unge folk. Du spurte om forfattere som har skrevet en avslutning med stil. Jeg kommer i farten på tre forfattere som visste å sette karrierepunktum. (Alle er menn, og det er neppe tilfeldig.):

• Knut Hamsuns svar på rettsoppgjøret etter krigen ble til På gjengrodde stier, som han skrev da han var 90 år. Tittelen er jo også fabelaktig – «gjengrodd» kan tolkes på flere måter.
  
• Henrik Ibsens siste skuespill har også en nydelig tittel; Når vi døde vågner, med undertittel «En dramatisk epilog i tre akter». Sjekk Nasjonalbibliotekets artikkel om stykket, det er herlig lesning. Ibsen brukte ett år mer enn vanlig på å skrive stykket. Årsaken var at han var travelt opptatt med danske, tyske og norske samleutgaver av forfatterskapet sitt. Samtidig levde han sosietetslivet i Kristiania, med fester, hyllester og intervjuer – pluss at han hadde passert 70. «Epilog»-undertittelen på stykket gjaldt ikke forfatterskapet, men det han hadde skrevet fra Et dukkehjem og framover, ifølge Ibsen selv. Stilig er den uansett.
  
  Amerikanske Philip Roth lever fortsatt (82 år gammel), og burde etter manges mening ha fått nobelprisen for lenge siden. Det må i så fall bli for det han har skrevet allerede, for Roth har pensjonert seg. The New Yorker skrev om saken i 2012: «When asked if there could possibly be another book, Roth said, “I don’t think a new book will change what I’ve already done, and if I write a new book it will probably be a failure. Who needs to read one more mediocre book?”.

Er det noen sistebøker du vil trekke fram spesielt?

Hild: Jeg kan nevne enda en mannlig forfatter; Dante Alighieri, som skrev Den guddommelige komedie fra 1307 til 1321, det året han døde. Dette er et enormt verk i verdenslitteraturen. Mye er vanskelig å forstå hvis man leser det på egen hånd, men det finnes utallige tolkninger og kommentarer til verket, og det blir veldig flott når man setter seg inn i det!