Eline Lund Fjæren, "Klokken og sengen": Ute av verden

Hovedpersonen i Eline Lund Fjærens bok Klokken og sengen forsvinner fra verden. Ikke fysisk (hun bor midt i Bergen), men fra samfunnet. Hun studerer ikke, jobber ikke, har minimal kontakt med andre mennesker og liker seg best på hybelen. 

Tidlig i lesningen fikk jeg assosiasjoner til Tomas Espedal, som også skriver mye om det å sitte inne. I likhet med Espedal skriver Fjæren fra Bergen, men byen Bergen har ikke en dominerende plass i fortellingen hennes. Til forskjell fra Espedal spiller ikke kjærlighet en stor rolle i Klokken og sengen. Hovedpersonens forhold til andre mennesker er mer preget av undring og observasjon enn av menneskelig nærhet.

Du trenger med andre ord ikke lese denne boka hvis handlingen er det viktigste for deg i en bok. Det skjer ikke så mye her, det er de bittesmå skiftene i tilværelsen som skildres. Fjærens store talent er evnen til å hvile i detaljer og stemninger, uten at det blir kjedelig å lese.

Jeg lo høyt av denne formuleringen på side 71, fordi den oppsummerer boken på få ord:

Iblant kan det virke som om jeg har en dyp trang til å eksaminere hver eneste lille vending og nyanse i mitt eget følelsesregister.

I eksemplaret mitt satte jeg utropstegn i margen flere steder, som ved dette på side 23, fra en elgjakt:

Et hardt skudd, før lyden fastnet i kjøttet. Lyd som fastner i kjøttet! For en fantastisk formulering.

Denne er også fin, side 64, om et møte på kafé:

Det er lite å snakke om, likevel blir vi sittende. På vegne av verre dager treffer jeg henne, eller opprettholder kontakten, som man sier.

Elegant sagt: På vegne av verre dager.

Eline Lund Fjæren kom ikke med på Morgenbladets kåring av de ti beste norske forfatterne under 35 år. Det blir vanskelig å komme utenom henne neste gang.