Bjørnsonsk bonderealisme

Bjørnstjerne Bjørnson er en så ruvende figur at han liksom skygger for forfatteren Bjørnson, selv om flere senere forfattere har prøvd å gjøre noe med det (Edvard Hoem, Frode Helmich Pedersen).

Vi synger "Ja, vi elsker" ved høytidelige anledninger og analyserer "Faderen" i norsktimene, men hvor mange andre Bjørnson-tekster lever i dag?

Begrepet Synnøve

Uansett: Jeg leste Synnøve Solbakken (1857) på ei strømløs hytte i Lysefjorden i går. Og allerede i tittelen hører jeg ekko av begrepet "Synnøve Solbakken", som er blitt en klisjé for å beskrive ei blond, fager, vakker, bimbo-aktig og uoppnåelig storgardsjente, like norsk som brunost og 17. mai-feiring. (Norske sportsjournalister tyr ofte til Synnøve-klisjeen i omtale av særlig langrennsjenter.)

Men bokas Synnøve er ikke sånn, hun er et helt menneske og ingen eventyrprinsesse. Bjørnson skildrer de norske bøndene med empati og nyanserikdom. Hovedpersonen er ikke Synnøve, men Torbjørn Granlien, som ikke bor like gunstig til som Solbakken-familien.

Det er opplagt at de to unge skal få hverandre, og hindrene er egentlig ikke så mange. For å gjøre en (tynn) bok av det, legger Bjørnson inn et slagsmål og et sykeleie, med påfølgende uro og forløsning. Det er så fint, at.

Tett på bøndene

Synnøve Solbakken har blitt lest på mange måter på de 170 årene som er gått, og har absolutt noe å si dagens lesere også. Den kommer tett på dagliglivet i bonde-Norge på midten av 1800-tallet, på en helt annen måte enn nasjonalromantikken og folkeeventyrene gjør.

Synnøve Solbakken er mye mindre svart/hvitt enn jeg hadde trodd, og siste setning er så god at jeg håper Bjørnson hadde noen å ta en high five med da han hadde skrevet den.