Dikt om glede, sorg, undring, angst og lykke
Urd av Ruth Lillegraven (2013)
Eksistensielt dyptloddende diktsamling om to kvinneskjebner som lever på jorden med hundre års mellomrom. Seselja blir født på en gård i vest i 1897. De innledende diktene kretser om hennes oppvekst, og leseren får innblikk i hvordan det var å leve i Norge for hundre år siden. Seselja er den barnløse, elskede kvinnen som blir hele bygdas syerske. Cecilie, som er en etterkommer i Seseljas slekt, blir født i 1975. Samme år dør den gamle Seselja. Som voksen overtar Cecilie gården som Seselja bodde på. Her vil hun bygge et liv sammen med ektemannen og de nyfødte tvillingssønnene. Språket er enkelt, men rommer mye: «seselja sydde seg/gjennom to verdskrigar (...)/men seselja planta ingen skog/bygde ingen veg, reiste inga/løe, fødde ingen barn/likevel/høyrer vi/føtene hennar/over golvet».
Urd er et episk diktverk med sjeldent sterke, lyriske fortellinger. Sorg, forgjengelighet og livets skjørhet blandes med barnelatter, forventninger og gnistrende glede. Her er nåtidige dikt om graviditet og barseltid og innsiktsfulle dikt om hverdagslivet i gamledager. Seseljas liv står både i kontrast til og i forbindelse med Cecilies liv. Diktene er refleksjoner over alt som både skiller og forener fortid og nåtid. Det er et blikk for hva alle mennesker har til felles, uavhengig av tid og sted. En usedvanlig vakker og tilgjengelig diktsamling, som velfortjent fikk den skjønnlitterære Brageprisen i 2013.
Nattåpent av Rolf Jacobsen (1985)
«Aldri før/har teknokratene gjort slike underverk med verden/at hjertene er blitt så mørkredde av angst/at vi må gå i dekning bak oss selv», skriver Rolf Jacobsen i denne diktsamlingen. «Aldri før/har ordene måtte skrikes så høyt/og bilder og lyd måttet sprites opp med Cola/for å trekke tankene bort og gjøre oss ufarlige/ Aldri før har det hastet slik. Aldri før/har vi lengtet slik/efter menneskestemmer bak ordene, /sandhet og hjertevarme bak kråkenes skrik».
Nattåpent tematiserer hvordan det er å leve som et sårbart menneske i en moderne verden full av teknologi og reklame. Trøtthetens tid er «Stresset, karrieren, angsten, leden/ved å være uten fremtid», skriver Jacobsen. Her er også kloke dikt om kjærlighet: «Ikke vent/Elsk/i august. September/ kommer snart med sine rynker og tørre munn». Det eldre mennesket står på graven til sin elskede og reflekterer over sitt liv og den guddommelige, hverdagslige kjærligheten. Det er en glede over alt det fine som var og en sorg over alt som nå er borte. «Når solen skinner på kineserne/er det stjernenatt hos oss».
Diktsamlingen er skrevet for 35 år siden, men her er høyaktuelle miljødikt som kunne vært innlegg i dagens klimadebatt: "Nå dør Amasonas. Saharas sand/soper seg ustoppelig mot syd.» Jorden betrakter menneskene og har fått en stemme i et av diktene: «Nå leker de med ilden. Barn som de er. /Snart brenner huset ned/Hva gjør de da/- sa Jorden før den sovnet inn/og alle fugler tidde.»
Sitt hos meg av Kristian Bergquist (2018)
Dette er sterke dikt om outsideren som blir kasta inn i livet, om å flytte til fjells og bli mer venn med dyr enn folk. Kaoset på innsiden sammenlignes med snøfnuggene inni en snøkule. Her er mollstemte ord om ensomhet, depresjon og selvmordstanker, men ikke uten vidd og selvironi. Dikterjeget ramser opp staute indianernavn fra tegneseriebladet Sølvpilen: Store Høvding, Lille Gaupe og Månestråle. Så lurer han på hva sitt indianernavn vil være: «Stille Fjott/Han med stor/sorg i kroppen/Triste Fjes».
Blåfargen er gjennomgående i diktsamlingen, men uten at alt blir svart og håpløst. Noen av diktene refererer til døde diktere og musikere: Olav H. Hauge, Tomas Tranströmer, Tor Ulven, Kate Næss, Jim Reeves, Ian Curtis og Chris Cornell. Dikterjeget finner trøst i kunsten. Her er også fin poetikk: «Kanskje dikt kan være som/motsatte innbruddstyver/de sniker seg inn/tar ingenting/bare legger igjen». Det er også en sterk naturfølelse i noen av diktene. Skogen snakker til den ensomme vandreren: «Så/fint/du kom/her er noe/uforstyrra/og bare/til deg/har jeg/lagt ut et/tjern». Denne diktsamlingen er for alle som liker forståelige dikt om eksistensielle spørsmål, tapserfaringer og utenforskap. Og litt optimisme er det, siden det finnes en type ensomhet dikterjeget kan håndtere: «det er helt umulig å drite seg ut/foran et tre.»
Når jeg drikker av Martin Svedman (2019)
Dette er såre, triste, direkte, underfundige og ærlige dikt om rusavhengighet. Dikterjeget tar sin første konjakk som 11-åring: «jeg ler jeg gråter/blir konsentrert/euforisk/har/en begavelse/for ekstase». Et dikt handler om å drikke øl på doen rett før forelesningen på handelshøyskolen: «etterpå kjøper jeg/en club sandwich/fra vareautomaten/vil ikke være full/på forelesningene/vil ikke være edru». Rusens baksider kommer tydelig fram. Det handler om å få sparken, om å bli hjemme mens de andre er på jobb. Det handler om å ikke orke å ta telefonen når den ringer, og om ensomheten på et hotellrom.
Her er også vare dikt om kjærlighet: «ditt blikk /er som en bølge/grønt/jeg vil være/regn/en sky/en stjerne/over deg». Dikterjeget bruker 3000 kr på selvhjelpsbøker og streamer musikkvideoer av edru musikere, edru filosofer og Elton John. Sprekken etter noen dager som edru beskrives slik: «når jeg drikker igjen/er det som å bli frelst». Dikterjeget blir innlagt på avrusningsklinikk, og i kofferten har han en mørk dress og et mørkt slips brodert med rosa, små hjerter. Han tenker «hvis jeg dør kan de/begrave meg i den dressen». Skamfølelsen er også til stede. Dikterjeget erkjenner at han tar mye plass i familien: «sofie har sagt hun går fra meg/hvis jeg drikker igjen». Jeget drømmer om å våkne en lørdag, åpne kjøleskapet og se at ølene han handlet på fredag ligger urørte i grønnsakskuffen. Jeget går gjennom gruppeterapi med anonyme alkoholikere og sammenbrudd på et zen-senter.
Dette er triste dikt med en humoristisk snert, hvis det i det hele tatt går an.
Eurydike snur av Oddbjørn Birkeland (2019)
Orfeus og Eurydike er et par i gresk mytologi, og deres tragiske skjebne har inspirert kunsten i lange tider. Orfeus sin sang og vakre lyrespill bergtok både mennesker og dyr. Han var gift med Eurydike, som døde av et slangebitt. Hun ender i underverdenen, hos de dødes gud, Hades. Orfeus reiser ned til Hades med sitt sorgfulle lyrespill. Hades blir henført av den vakre musikken, og lar Orfeus ta med seg Eurydike tilbake til jorden på en betingelse. Han må ikke snu seg på veien hjem. Orfeus klarer ikke å dy seg, og snur seg for å se sin kjære. Da faller Eurydike tilbake til underverdenen for godt. Dette er det mytologiske bakteppet for diktsamlingen Eurydike snur.
Dette er en sår og gripende diktsamling om parforhold. Den er i to deler. I den første delen er det den levende mannen som snakker til den døde kvinnen: «Og heile tida ser eg deg kome mot meg/så blir du borte». Her er sterke refleksjoner om alt som var og alt som ikke kan gjøres om. «Himmelen fell kvar dag ned rundt meg», sier dikterjeget. I den andre delen er det kvinnen i dødsriket som har ordet. Dette er ingen skjønnmaling av et parforhold. Her er en sorg over livet som ikke ble helt som planlagt, og om avstanden mellom mennesker. Og det er refleksjoner over paret som tar hverandre for gitt: «Du var ei som alltid bare var der. /Ingen var så god å snuble over/som du.» Den levende «Orfeus» skriver til «Eurydike» i dødsriket: «Nokre gonger tenkjer eg du er på kafèen, /og vil gå og møte deg der/ Nokre gonger er du eit namn/eg prøver å gløyme». Og den døde kvinnen sier: «Alle desse åra:/Eg har ikkje levd/og ingen/såg meg». Og hun spør han: «Kvifor var du aldri/den eg ser nå?».
Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen (2011)
To unge søstre bor sammen med foreldrene i et hus ved en elv. Den yngste søsteren er alvorlig syk, og blir pleiet av den eldste. Sykdommen er uforståelig og har kommet brått på: «huset står og vipper på kanten av elva/og raset går/inne i huset».
Språket i denne diktsamlingen er sanselig, konkret og har et preg av dialektnært østnorsk. Det er mange originale og flotte metaforer. Landskapet, som skogen og elva, spiller en framtredende rolle. Det er stemmen til den eldste søsteren vi hører, som i en henvendelse til den syke. Fortvilelsen og sorgen er aldri langt unna: «du ber meg dra for gardinene/og jeg får det ikke til å stoppe/lyset som siler og siler ut av deg (…)/i vårt hus er det mange rom/og du har flytta inn i det mørkeste». Samtidig er det også rom for håp.
Lina Undrum Mariussen fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris i 2011 for denne gripende diktsamlingen. Forfatteren omtaler diktsamlingen sin slik: «Spørsmålet som dikta mine stiller, er ikke hvordan det går, men hvordan det er. Det er ei bok om en tilstand. Jeg ser at en av oss smuldrer foran øynene mine, og jeg forstår ikke hvorfor. Jeg må ikke ødelegge det med språk som forstår seg på. Jeg må skrive det fra språket som ikke forstår».
Songar er satt sammen av dikt som det med fordel kan settes tone til. Det musiske og rytmiske i disse diktene gjør at de er som fine, dype og grublende sanger. Her er dikt om vise barn, uforståelig kjærlighet, innvendig smerte, splittelse og angst. Fellesmenneskelige erfaringer kommer fram i lyset. Diktet «Månesong» handler om trøsten i det hemmelighetsfulle måneskinnet, og om månen som er hos menneskene når de lider. «Augesong» sier mye om den reddende kjærligheten: «Dine augo dei får meg attende/frå mørker som svartnar seg fram (..)/Dine augo opnar mitt hjarta/og seier at livet finst til». «Første stjernesong» er et dikt som handler om den evige stjernen som holder alle oppe, og som viser menneskene sin store ro. Andre dikt handler om sjøen som synger og vinden som brøler. Blandingen av mørke og lys, av humor og alvor, er noe som preger denne diktsamlingen. Språket er enkelt, og disse diktene passer fint for alle som liker tradisjonelle rim.
Den siste av Trygve Skaug (2017)
Poet, låtskriver og artist Trygve Skaug har en underfundig, varm og dyptloddende penn. Den siste er hans fjerde diktsamling. Diktene hans er virkelig til å kjenne seg igjen i: de er tilstedeværende på en helt spesiell måte. Her er originale bilder og et lekent blikk på livet og verden. Kjærligheten har stor plass: «Du ser mye i meg/som ikke finnes/hvis du ikke ser det». Her er også sterke politiske dikt: «Hadde jeg bare hatt /papirer/på at den drømmen jeg har/er ekte/på at hjertet jeg har/er rent/på at den bagasjen jeg har/er for tung/på at den verdien jeg har/er lik/som din/da kunne jeg/for eksempel/bli norsk». Hvis du er ute etter å lese dikt som virkelig beveger i et klart, direkte språk; da er dette boka for deg. Diktet «Selfie» er slik: «Du synes ikke på noen av/de åtte bildene du la ut/av deg selv i finstasen/på nyttårsaften/du har ikke lange nok/armer/til å få med/alt det jeg/synes jeg/ser i deg».
Aude så rørsle kan synast av Juliane Rui (2017)
Juliane Ruis tredje diktsamling rommer vare, presise dikt som kretser om det mirakelet som alt i naturen er. Naturens bittesmå og store livsformer gjennomsyrer alt: spedbarn, liryper, terner, larver, børstemark, hvaler, krabber, reker, kråker, seler, otere, hjort, fisker, sommerfugler, skarver, gresset, gauper, ugler, rogn, rur, maneter, harer, lam. Mennesket observerer livet rundt seg, det er et intenst nærvær. Diktene følger årstidenes gang: vinter, vår, sommer, høst. Den menneskelige betrakteren beskriver sommerens bad slik: «kyss ved øyret/ned langs ryggen låret/reker krinsar/om føtene i vatnet/nappar huda/samlar informasjon». Naturens skjørhet trer tydelig fram i diktene, og miljøvernsaspektet er vesentlig. Det er en skjør balanse mellom liv og død, og alt har sin tid. Dikterjeget triller barnevogn og tenker «knaset i kneet/det er lett å merke/at eg ikkje skal vare».
Dette er stille, observante dikt om skogens bunn, iskrystaller, fuglenes vingebevegelser, harde krabbeskall, hvalskjeletter, sommerfuglegg, larver som krøller seg sammen ved berøring, oljesøl på havfugler og lomer som bærer ungene på ryggen som blafrende segl. Frosten som lukker havdyr ned i dypet. Fugleegg på stranda, kamuflerte som steiner. Og hvilken plass har mennesket i alt dette? Diktsamlingen er illustrert med gåtefulle naturfotografier i svart-hvitt, og disse bildene passer fint inn i helheten. Fotografiene skaper stemning og utfyller teksten. Det er dikt om mennesket som en art blant andre arter, og om naturens sårbarhet. Slektskapet mellom alt liv kommer i forgrunnen. Spedbarnets dyrebare liv og foreldrene som viser han verden er fint skildret: «eg trillar vogna under trea/så han ser at dei finst».
Kvar ein fugl av Hilde Myklebust (2018)
I den mørke natta våkner barna og lukter seg fram til morens kropp: «Dei fell i svevn over meg/Heile natta ligg eg vaken/i lyset frå kroppane deira». Denne diktsamlingen har en gammel slektsgård som midtpunkt. Det er refleksjoner over alle menneskene som har bodd og bor på denne gården, i samspill med dyr og natur i omgivelsene. Det eksistensielle aspektet trer tydelig fram. Det strevsomme, men meningsfulle, arbeidet på gården står sentralt. Nye barn blir født: «Eg legg hendene kring dine/du mitt vesle menneske/som lekkjer meg til framtida/i eit kjørr som strekkjer seg/attover i uminneleg tid». Barna fødes inn i en verden der formødrene og forfedrene har satt spor. Verden er løftende hender, og navn som bringes videre: «Di hand over mi hand/mi hand over mor si hand/mor si hand over mormor si hand/mormor si hand over oldemor si hand/og det er hand på hand/tak på tak/liv på liv/mor på mor/livmødrer som grør saman/og føder deg inn i ei verd/av lyftande hender».
