Sondre Lerches selvbiografi er en lyskaster i Spotify-jungelen

For ett år siden var jeg på Egersund bibliotek for å holde skrivekurs. Mellom en av øktene ble jeg stående og bla i bibliotekets cd-samling. Store deler av den ble solgt for 5 kroner stykket. (Eller var det 20? En mynt var i alle fall nok.)

Faces down

Der tok jeg med meg Sondre Lerches debut fra 2001, Faces down. Den kom da han var 19 år gammel, en tynn stilk av en fyr, med en gitar nesten like stor som kroppen. Albumet ble værende i cd-spilleren de neste ukene, til økende forbløffelse og begeistring.

Sondre Lerche? Jeg har alltid tenkt på ham som en musikalsk og karrieremessig bror av Marit Larsen. Begge slo gjennom på den tiden hvor salget av fysisk musikk var på høyden. De er omtrent like gamle (født i 1982 og -83). De lager kilende popmusikk som bygger på tiår med tradisjon, men likevel med egen snert. Begge har vært lite interessert i å ta de enkleste løsningene eller gjøre det forventede, og det virker som de tidlig hadde en klar oppfatning av egen musikalsk identitet.

For min egen del forsvant Lerche ut av syne utover 2000-tallet, selv om han fortsatte å gi ut musikk og dukket opp som dommer i The Voice.

Jeg tror det var med essayet om julemusikk i Dagbladet i 2013 at jeg ble klar over at Lerche også kan skrive lesetekster. ("Selv de mest joviale underholdningsartister blir salige og poetiske når det er jul. Hele året gjøgler og tuller de uhøytidelig rundt i diverse sommerrevyer, «Beat for beat»-episoder og Momarked, med deilig glimt i øyet. Men jo nærmere advent vi kommer, jo mer alvorlig blir minen, jo hyppigere blir kirkebesøkene.")

Eksperter som ikke skriver om seg selv

Mange av de sakprosabøkene jeg liker best, er skrevet av folk som er utøvere på høyt nivå, og som IKKE skriver rene selvbiografier, men sprinkler sitt eget liv forsiktig over stoffet som de skriver om, og som de er eksperter på.

Brad Gilbert var på et tidspunkt ranket verdens fjerde beste tennisspiller, men i Winning ugly: Mental warfare in tennis handler det om hvordan du kan bruke hans erfaringer når du selv spiller tennis på ditt eget lave nivå. Det dreier seg lite om Brad Gilberts eget liv, og takk for det. Selvbiografier av typen "og-så-skjedde-det-og-jeg-tenkte-det-og-så-skjedde-det" er og blir verdens kjedeligste sjanger.

Sondre Lerches bok Alle sanger handler om deg er heldigvis ikke en rendyrket selvbiografi, men en essaysamling om hans forhold til musikk. Høydepunktet er essayene om a-ha og om Morten Harkets Wild seed-album, for Lerche har et sterkere forhold til dette enn de fleste andre.

Prefab Sprout og Burt Bacharach blir også rikelig omtalt, men Lerche er ingen museumsbestyrer. Han har minst like god apetitt på ny musikk. Den store øyeåpneren for meg etter å ha lest denne boka, var Ariana Grande. (Ja da, jeg vet at dette sier mest om min egen latskap, og at hun er verdens største popstjerne.) Sweetener (2018) må da være et av de beste popalbumene som er utgitt de siste ti årene?

Og som en nesten umerkelig rød tråd gjennom alt; Sondre Lerches egen livshistorie, fra oppveksten i Bergen til New York og Los Angeles, med musikken som nesten like viktig som penger, luft og mat.

Sondre Lerche er selvsagt på Spotify. Han har laget en spilleliste med alle sangene i Alle sanger handler om deg: