1994

Hva skjedde i verden i 1994?

Gro Harlem Brundtland var statsminister i Norge. Trauste og litt grå John Major var statsminister i England, mens den mer fargerike Bill Clinton var en populær president i USA – han var relativt ung, blid og karismatisk, og Monica Lewinsky-saken lå fortsatt noen år frem i tid. François Mitterrand, Frankrikes lengstsittende president, hadde sittet siden 1981, og satt fortsatt frem til 17. mai året etterpå.

På starten av året fikk OL på Lillehammer veldig mye oppmerksomhet, kanskje spesielt her til lands.Under åpningsseremonien hadde lille, bortgjemte Norge endelig sjansen til å vise verden hvem vi var, så det ble en svulmende oppvisning i historie, myter, legender og nasjonalromantikk. Resten av OL ble i stor grad preget av rivaliserende kunstløpere.

I 1994 gikk Østerrike, Sverige og Finland inn i EU. Her på berget hadde vi også folkeavstemning, men det ble nei nok en gang.

I Bosnia-Hercegovina i det gamle Jugoslavia var krigen i gang for fullt. FN-soldater fra bl.a. Norge måtte stå hjelpeløse og se på mens sivilbefolkningen ble massakrert.

I Rwanda, den 6. april dette året, begynte et ekstremt blodig folkemord som varte i 100 dager. Folkemordet ble planlagt av høytstående hutuer, men ble ofte utført av helt vanlige folk, som da gikk løs på naboer og tidligere venner med macheter. Rundt en million mennesker, hovedsakelig tutsier, ble brutalt drept – ofte regelrett hakket i hjel, og rundt en halv million kvinner ble utsatt for seksuell vold.

Hebron på Vestbredden ble utsatt for den andre massakren i nyere historie. I 1929 ble 67 jøder myrdet der, i kjølvannet av gnisningene som oppstod ved at flere og flere europeiske jøder flyktet fra et mer og mer antisemittisk Europa. 65 år senere, i 1994, myrdet den amerikansk-israelske terroristen Baruch Goldstein 29 palestinere i Ibrahim-moskeen.

Men bortsett fra denne (og andre) hendelser var forholdet mellom israelere og palestinere preget av litt forsiktig optimisme dette året. Oslo-avtalen var et (dessverre kortvarig) lys i enden av tunellen, og senere samme år stod Yasir Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Perez sammen i Oslo og mottok fredsprisen.

Musikk

I 1994 var Woodstock-festivalen 25 år gammel – bare barnet med andre ord; i år er det derimot hele 55 år siden Woodstock-festivalen ble avholdt. Jubileumsåret ble feiret med Woodstock ‘94, markedsført som “2 more days of peace and music”. De som hadde spilt på den opprinnelige festivalen (og ikke hadde overdoset siden) var bare i midtlivskrisen i 1994, og flere av dem befant seg på scenen igjen - herunder the Band, Santana, Country Joe McDonald og flere andre. Utover det bar programmet preg av datidens musikalske zeitgeist, med mye alternativ/ “lollapalooza”-rock, pop-punk og lignende.

Grungen (eller grønsjen), som faktisk glimtet med sitt fravær på Woodstock ‘94, var fortsatt på høyden dette året, selv om Kurt Cobains selvmord i april markerte at noe var over. Men Soundgarden gav ut det som mange regner som bandets mest vitale album dette året - Superunknown ble strålende mottatt av både musikkfans og musikkritikere, og gjorde at Soundgarden gikk skrittet opp fra et grungeband i skyggen av Nirvana og Pearl Jam til å bli et virkelig svært band.

Albumet bærer preg av alt fra pop via world music til psykedelia, uten at de mistet det særpregede punk/ 70-talls hard rock/ metal – soundet de var kjente for. Det var ingenting krampaktig med variasjonen av stilarter, og de traff fullstendig blink. 1994 var helt klart vel så mye Soundgardens år som noen andres!

Men som kjent begynte britpopen å gjøre seg gjeldende. De “fire store” var Oasis, Blur, Suede og Pulp. Oasis fikk som kjent sitt store gjennombrudd med debutplaten deres dette året. Pulp hadde faktisk eksistert siden 1978, men de hadde kun hatt moderat suksess frem til det 4. albumet deres, His ‘n’ Hers, som kom ut i 1994 – og de skled rett inn i Britpop-zeitgeisten.

Suede fikk tittelen “The best new band in Britain” fra Melody Maker i 1992, og hadde gitt ut debutalbumet deres året før. Blur gav ut deres 3. album i 1994 – Parklife. Alle disse bandene fikk masse oppmerksomhet fra 1994 av, og i årene som kom stjal de oppmerksomheten som grunge-bølgen hadde hatt frem til 1994.

Musikken – spesielt rocken - var generelt mer jordnær og analog på 90-tallet enn den hadde vært det forrige tiåret. Høye hårsåter og pastellfargede klær var for lengst byttet ut med en mer nedtonet fremtoning, og 60- og 70-tallsnostalgi var absolutt in. Men mer A4-pop og rock preget fortsatt toppen av hitlistene, og boyband var fortsatt i høyeste grad en greie i 1994.

Den mestselgende singelen dette året var Bruce Springsteens lavmælte og spartanske Streets of Philadelphia, fra den nydelige filmen Philadelphia fra 1993 – en av de første Hollywood-filmene som tok for seg hiv/ aids, homofili og homofobi, med en glitrende Tom Hanks i en av hovedrollene. En fullstendig banebrytende film!

Bryan Adams, Rod Stewart og Sting tok bromance til nye høyder med den svulstige rockeballaden All For Love fra filmen De tre musketerer.

Svenske Rednex fikk mange til å ville stikke strikkepinner inn i ørene med eurodisko-bluegrasslåten Cotton Eyed Joe, med sterk konkurranse fra boybandet All-4-One og låten I Swear.

Dinosaurene i Pink Floyd gav ut The Division Bell dette året - den andre platen uten Roger Waters, som for øvrig slettes ikke var enig i at de fortsatte å bruke Pink Floyd-navnet uten han. Gruppen gjennomførte flere spektakulære konserter rundt omkring i verden, med et lys- og sceneshow som verden ikke hadde sett maken til.

Jazz

Den ekstremt dyktige jazzgitaristen Joe Pass gikk bort dette året. Han hadde trollbundet publikum siden begynnelsen av 60-tallet, både som bandmedlem og soloartist – han evnet å få gitarens 6 strenger til å høres ut som et helt orkester.

Pat Metheny, som hadde gitt ut en lang rekke flotte, men ofte heller glatte jazzplater, gav ut Zero Tolerance for Silence - lykke til med å finne den på noen strømmetjenester. Albumet består av fri improvisasjon, og kan best klassifiseres som avant-garde jazz eller støyrock. Det er egentlig så langt fra det man vanligvis forbinder med kameleonen Metheny som man kan komme.

Vår egen fjelljazzkonge Jan Garbarek gav ut world music-albumet Madar, sammen med den tunisiske oud-spilleren Anouar Brahem og den pakistanske tabla-spilleren Ustad Shaukat Hussain.

Film

Den store blockbusteren dette året var en tegnefilm – Disney's Løvenes Konge (The Lion King) var den filmen som håvet inn flest billettinntekter. Filmen ble faktisk også en suksess blant kritikere – Disney's trauste og trygge, familievennlige tegnefilmer fikk en ny vitalitet på starten av 90-tallet.

Pulp Fiction var en LANGT mindre familievennlig film som satte sitt preg på dette året. Ordet “gladvold” ble muligens avledet av akkurat denne filmen. Filmen bar preg av å være uavhengig, altså en “independent” film for et smalere publikum – men dette preget passet den individualistiske generasjon x som hånd i hanske.

Filmen fortalte flere parallelle, uforutsigbare historier samtidig – og hoppet frem og tilbake i tid, og flettet historiene sammen på et særdeles originalt vis.

En annen blockbuster fra 1994 var den storslåtte og nydelige filmen Forrest Gump. Filmen er en gjennomgang av USAs historie fra midten av 50-tallet til begynnelsen av 80-tallet, sett gjennom øynene til en lettere utviklingshemmet mann - Forrest Gump, mesterlig portrettert av Tom Hanks – og Forrest Gump som ung gutt ble like mesterlig portrettert av Michael Conner Humphreys.

Forrest flyter gjennom livet der livets vinder tar han, mens han hele tiden håper å vinne kjærligheten til barndomsvenninnen Jenny. Han møter flere prominente politikere og musikere, drar til Vietnam som soldat, og ender tilfeldigvis opp som en suksessfull bedriftseier, og knytter flere vennskapsbånd underveis.

Filmen inneholdt det som da var banebrytende filmeffekter for å sette Tom Hanks inn i originale filmopptak av John F. Kennedy, Richard Nixon (som for øvrig gikk bort 22. april dette året),John Lennon og flere andre. CGI – Computer Generated Images – hadde eksistert siden 80-tallet, men fikk sitt store “gjennombrudd” året før med skremmende realistiske dinosaurer i Jurrasic Park. Men Forrest Gump var ikke en typisk “effekt-film”, det var først og fremst en dramafilm som fikk folk til å gå mann av huse. Den ble den 3. mest besøkte filmen noensinne etter E.T. og Jurassic Park, og vant en haug med priser.

Det kom også en film som viste at det av og til er en diger avstand mellom filmkritikere og publikummere. Frihetens Regn (The Shawshank Redemtion) fikk heller lunkne kritikker i aviser og tidsskrifter, men innehar en svimlende 9,3/10 på det brukerstyrte nettstedet IMDb! Jeg selv elsket den filmen, noe jeg er langt fra alene om.

Filmen er basert på en novelle av grøsserkongen Stephen King – Rita Hayworth and Shawshank Redemption fra novellesamlingen Different seasons. Den har det til felles med Stand By Me fra 1986 -en annen film basert på en King-novelle, i dette tilfellet The Body fra samme novellesamling - at det ikke finnes noe overnaturlig i handlingen. Filmen er et mellommenneskelig drama om innsatte i et brutalt fengsel. Til tross for rammen er det en varm og human film som absolutt tåler en titt nå 30 år senere.

Fire bryllup og en gravferd (Four Weddings and a Funeral) ble også en sværsuksess. På 90-tallet gikk britene langt i å konkurrere mot USA innen både musikk og film, og denne filmen havnet høyt oppe på listen over de mest sette filmene dette året. En søt, romantisk komedie som gjorde Hugh Grant til et av 90-tallets store populærkulturelle navn.

Jim Carrey fikk også gjennombruddet sitt dette året med filmen Masken (The Mask). Ellers hadde megasuksessen Friends premiere i 1994. Serien skled rett inn i 90-tallets zeitgeist, og satte sitt preg på resten av tiåret - du kan lese mer om Friends i denne artikkelen.