Hvem er Pat Metheny?

Svaret på det billige retoriske spørsmålet er en amerikansk jazzgitarist, født 12. august 1954 i Lee's Summit, Missouri. Ikke akkurat den delen av USA som vi forbinder med en rødglødende jazzscene. Han har gitt ut en enorm katalog, så her skraper vi bare litt i overflaten.

Bakgrunn

Metheny kom fra en musikalsk familie, og ble, som så mange barn og unge på 60-tallet, bergtatt da han så The Beatles på TV i 1964. Men ulikt mange på samme alder ble han like bergtatt da han hørte Miles Davis og like etterpå Wes Montgomery. Han siterer fortsatt disse tre artistene som inspirasjonen til at han begynte å spille.

Da han var 15 vant han et stipend fra det legendariske jazztidskriftet Down Beat. Han fikk studere jazzgitar i en uke med den ungarske jazzgitaristen Attila Zoller, som igjen introduserte han for Jim Hall.

Metheny imponerte alle som hørte han, og han ble faktisk headhunted til å studere jazzgitar på universitetet i Miami. Hvor han ble vurdert som så dyktig at han ble satt til å undervise i stedet!

Metheny i et salig "guitarface"-øyeblikk

Hans platedebut var på platen Jaco med Jaco Pastourius i 1974. To år senere spilte Pastorius på debutplaten til Pat Metheny, Bright Size Life. På oppfølgeren Watercolors i 1977 var bl.a. Lyle Mays med på keyboard. Mays ble den musikeren Metheny samarbeidet oftest med, helt frem til Mays gikk bort i februar 2020.

Stjernekeyboardisten og -pianisten Lyle Mays

I 1978 dannet han Pat Metheny Group med Lyle Mays, Danny Gottlieb og Mark Egan. Det samme året slapp han sin første plate på plateselskapet ECM, hjertebarnet til Manfred Eicher, som for øvrig har gitt ut oppsiktsvekkende mye norsk jazz. Flere av utgivelsene til Metheny fra ECM-tiden ble spilt inn i Rainbow Studios i Oslo, med lydtrollmannen Jan Erik Kongshaug bak spakene. Kongshaug og hans studio regnes som legendarisk over hele verden!

Metheny har vært en særdeles aktiv musiker siden, både med egne prosjekter og som gjestegitarist, filmmusikkomponist og bandleder - og han holder fortsatt koken, til tross for at han fyller 70 den 12. august 2024!

Pat Methenys musikalske stil

Dette er ganske vanskelig å definere, for selv om Metheny absolutt har sin egen signaturlyd, så har han gitt ut en enorm katalog med plater med ofte veldig forskjellige utrykk. Han har for det meste en heller tradisjonell, clean jazzgitarlyd, men han har også ofte brukt gitarsynthesizere for å skape mer eksperimentelle lyder som gjerne låter som alt annet enn en gitar.

Han har ofte spilt forskjellige typer akustisk gitar, og har videre ofte komponert musikk som er nærmere country og americana enn jazz. Han har aldri vært redd for å komponere hverken det aller enkleste eller det mest komplekse. En plate kan nesten høres ut som heismusikk, mens den neste kan være dissonant og eksperimentell.

Pat Methenys "Picasso-gitar", laget av Linda Manzer

Vi starter med noe av det mer utypiske for Metheny: Hører du på As Falls Wichita, So Falls Wichita Falls, så høres det til tider ut som noe Pink Floyd kunne gjort på sitt mest atmosfæriske. Flere av sporene har forøvrig blitt brukt som filmmusikk. Dette er langt fra standard jazz, nesten "prog", og et veldig behagelig album å høre på.

Og a propos filmmusikk, så har Pat Metheny gjort det også noen ganger, første gang til filmen Falcon and the Snowman fra 1985, hvor selveste David Bowie synger This Is Not America. Dette er også et veldig bedagelig album å bare lytte på. Flere spor har et annet av Methenys trekk - ordløs sang (fremført av den argentinske musikeren Pedro Aznar)

Mye av det han har gjort er mer standard jazz. Personlig så liker jeg veldig godt debutalbumet hans, Bright Size Life, med Pastorius på bass og Bob Moses på trommer, jeg har lært meg flere av melodiene der på gitar selv, og setter det av og til på og koser meg:

Frijazz? Selvsagt. Det har Metheny også gjort, sammen med Ornette Coleman.

På 80-tallet gav Metheny ut noen plater hvor han regnet lydstudioet som et ekstra bandmedlem. De albumene er ekstremt nøye produsert - noen kritikere ville sagt overprodusert - men de er allikevel veldig flotte. Her er et eksempel:

Jeg lyttet også mye på det symfoniske albumet Secret Story, og setter det ofte på når jeg føler for det. Her er det mange nydelige melodier! Flere av sporene, deriblant åpningslåten Above the Treetops, er mer for world music å regne.

På albumet One Quiet Night spiller Metheny solo barytongitar. Albumet innehoder flere coversanger, blant annet en flott versjon av Norah Jones' Don't Know Why. Dette er også et av de mer bedagelig albumene til Metheny, om det enn er såpass melankolsk at det grenser mot dystert til tider:

Filmen A Map of the World fra 1999, med Sigourney Weaver, Julianne Moore og David Strathairn vant noen priser, og er en flott film. Filmmusikken er også flott - og det er selvsagt Pat Metheny som står bak den.

Mye av det som Metheny er gjort er ganske tilgjengelig, men han har ikke vært redd for å eksperimentere og å nesten nærme seg samtidsmusikk. For de som søker den mer spiselige siden av Metheny, så er Beyond the Missouri Sky som han gjorde sammen med Charlie Haden veldig flott! Her spiller han også filmmusikk, men ikke sin egen - et par spor kommer fra Ennio Morricones musikk til nydelige Cinema Paradiso.

Travels er rett og slett en maktdemonstrasjon av et livealbum! I studio kan man flikke og gjøre flere takes, men livealbum er lakmustesten for musikere. Som Metheny og bandet hans består med glans!

Vår "egen" Silje Nergaard fikk masse oppmerksomhet da selveste Pat Metheny spilte på debutalbumet hennes! Stilistisk er dette albumet ganske forskjellig fra det Nergaard har gjort senere - det er et popalbum, med det man kan kalle sofistikert pop. Personlig synes jeg at det er et helt topp album med masse flott musisering, som fortjener en lytt!

Vi har ellers en anselig samling med Pat Metheny på Sølvberget, samt også noen noter, og en live-DVD. Ta gjerne en titt!