Utstilling: Oppreisning for oljepionérene

Utstillingen åpner lørdag 15. februar kl. 14.00 i Sølvberget galleri.

Før jul vedtok Stortinget å utarbeide en kompensasjonsordning for oljepionerene. Ordningen skal legges fram i løpet av februar 2025. Dette blir forhåpentlig et endelig punktum for en lang kamp for dykkere og andre oljearbeidere som ofret kropp og helse for vår rikdom.

Stortinget har kjøpt inn fem av bildene

I 2006 presenterte Sølvberget galleri utstillingen «Pionérdykkerne fra Nordsjøen» av Fin Serck-Hanssen. Høsten 2024, 18 år etter, kjøpte Stortinget endelig inn fem av bildene fra denne utstillingen.

I anledning Stavangers 900-årsjubileum, viser Sølvberget galleri nå femten portretter fra denne utstillingen på nytt.

- Oljehistorien er en viktig del av byhistorien vår, og det er viktig å også huske de vonde delene av denne historien, sier avdelingsleder for program, Espen Røsbak.

Heltemot og offer

I Utstillingskatalogen fra 2006 ble prosjektet presentert slik:

Da den britiske dykkeren Roger Lyons omkom under arbeid ved boreplattformen Ocean Viking den 3. oktober 1967 innevarslet det starten på en svært lite ærerik epoke i norsk arbeidslivshistorie. Roger Lyons døde etter å ha gjennomført en ukontrollert oppstigning fra 120 meters dyp. Dette ga ham en eksplosiv opphopning av gass i kroppen, med den direkte konsekvens at alveolene i lungene ble ødelagt, og at han ble kvalt i sitt eget blod - "lungespreng" er den nøkterne betegnelsen nordsjødykkerne setter på denne tilstanden. Dødsfallet til Roger Lyons ble ikke ignorert av norske myndigheter. Det ble gjennomført undersøkelser, og ut av det hele kom et påbud om bruk av dykkerklokke i de tilfeller der dykkeren måtte foreta dekompresjonsstopp under oppstigningen. Påbudet derimot ble ignorert av alle parter, og med én inspektør for hele sokkelen hadde myndighetene ikke en sjanse til å håndheve det. 0g i lys av det som så skulle følge er det lov å stille spørsmål ved om viljen til håndheving av sikkerhetsbestemmelser i nevneverdig grad var til stede.

For opp skulle oljen uansett hvor mange dykkere som døde. Siden Roger Lyons finnes det 65 verifiserbare dødsfall blant dykkere på norsk og britisk side i Nordsjøen. Det det ikke finnes mulighet til å etterprøve er mørketallene, der dykkeres dødsfall ble kamuflert med annen dødsårsak, eller der dykkerens levninger ble transportert til annen havn og ulykken overhodet ikke rapportert til norske myndigheter. Kontrollmulighetene var fraværende. Det tok derfor uforholdsmessig lang tid før noen form for ulykkestall kom for en dag. De reelle tallene får vi trolig aldri.

Hvis vi så legger til de tjue norske dykkerne som etter å ha blitt fratatt sine sertifikater etter skade og satt i land uten oppfølging, har valgt å avslutte sine egne liv er dødstallet åttifem. Dette gir to ting: 1) En dødsrate som er himmelhøyt over det nasjonale gjennomsnittet for enhver arbeidstakergruppe, og 2) En selvmordsrate som burde ha gitt myndighetene grunn til bekymring for mange år siden. Det er i den sammenheng betegnende at det var dykkerne selv som måtte ta initiativ til å bygge det lille nettverket som eksisterer i dag, og som i stor grad har evnet å demme opp for selvmordene.

Det var også dykkerne selv som måtte gjøre sin skjebne til en sak for mediene, og som til slutt førte til at saken havnet på det politiske sakskartet, om enn motstrebende fra toneangivende norske politikere. Dykkersaken feirer i år tiårsjubileum i det offentlige rom, uten at det er kommet til en endelig avklaring. Vi har hørt om dykkerne og deres skjebne, representert ved de få ildsjelene som har tatt belastningen ved å gå i bresjen.

Pionérdykkerne representerer likevel et mangfold som til nå ikke har vært presentert, og det var i det lyset at ideen til denne utstillingen ble født. Hvem er pionérdykkerne? Hva tenker de, og hva mener de om sin egen situasjon?

Med denne utstillingen ønsker vi å invitere deg til et møte med noen av de gjenlevende dykkerne. Du vil møte mennesker i vidt forskjellige situasjoner - fra de som greier seg godt og er i full jobb, til de som er avhengig av tålmodige ektefeller eller familiemedlemmer for å klare seg. Vi skulle gjerne hatt med alle, men til det strakk verken tid eller ressurser. Vi håper at de dykkerne som ikke er avbildet her kan mene at de likevel er representert gjennom de som er med.

Vi føler oss sikre på at vi har alle dykkere med oss når vi dedikerer denne utstillingen til de dykkerne som har satt livet til. Samtidig er det vårt håp om at utstillingen også skal ses som en hyllest til livet, til menneskenes ukuelige kampvilje og til en gruppe mennesker som var villige til å ta store sjanser til beste for fellesskapet - og som noen ganger måtte betale en svært høy pris for det.

Vi er ydmyke i forhold til de av dykkerne som åpnet seg for oss og slapp oss inn i livet sitt. Takk skal dere ha, resultatet er deres fortjeneste.

Om Fin Serck-Hanssen

Fin Serck-Hanssen (Viken, 1958) har siden starten av 1980-åra gjort karriere både nasjonalt og internasjonalt. Han kan vise til en rekke flotte separatutstillinger og er innkjøpt og representert i flere sentrale offentlige og private samlinger.

Serck-Hanssen startet sin karriere tidlig på 1980-tallet med å fotodokumentere punk- og undergrunnsmusikkscenen både i Norge og Storbritannia. Han fanget øyeblikk bak kulissene med legendariske band som Depeche Mode, The Cure, R.E.M. og The Clash.

Siden 1990-tallet har Serck-Hanssen portrettert det norske skeive miljøet under og etter AIDS-krisen. Han har også fokusert på prosjekter innen sosial rettferdighet, og gitt synlighet til levekårene for Nordsjødykkere og innsatte i nasjonale fengsler.

Hans arbeid har blitt stilt ut internasjonalt, inkludert ved Helsinki City Art Museum, Helsinki (FI), ICA, London (UK), Louisiana Museum of Modern Art, København (DK).

Hans verk er en del av private og offentlige samlinger, inkludert Victoria & Albert Museum, London (UK) og Nasjonalmuseet for samtidskunst, Oslo (NO).

Fin Serck-Hanssen bor og arbeider i Oslo.