Litteraturen i romantikken

Siste del av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet kalles romantikken i litteraturhistorien. Romantikken er perioden ca. 1790-1850.

Romantikken kom etter opplysningstida, som la vekt på orden og fornuft. Romantikken bryter med dette. Nå sto følelser og fantasi høyere enn fornuft og kunnskap. Dikterne ble opphøyet, og mer eller mindre genierklært!

Tre typer romantikk

• I Tyskland oppsto det vi kaller høyreromantikken. Den konservative høyreromantikken vendte blikket bakover til det «ekte», da man levde mer i pakt med naturen.
• I England oppsto tradisjonen for venstreromantikken. Venstreromantikerne var inspirert av frigjøringskampene rundt om i verden, hvor mange småstater kjempet for frihet og selvstendighet. De vendte blikket framover og hadde et optimistisk syn på framtida, der mennesket var fritt. 
• Den tredje typen romantikk var nasjonalromantikken, som preget Norge i stor grad, spesielt etter at vi fikk egen grunnlov i 1814. Én nasjon, ett folk og ett språk ble et slagord for å bygge nasjonen og fornorske språket. Som en del andre land i Europa ble Norge selvstendig, og det ble viktig å markere distanse fra Danmark, som hadde hatt herredømme over Norge i over 400 år. I Norge ble dette en viktig del av å bygge en nasjonal identitet. Nasjonalromantikken har elementer fra både høyre- og venstreromantikken.

Verden på begynnelsen av 1800-tallet

Napoleonskrigene herjet i Europa fra 1779-1815. Danmark hadde støttet Napoleon, som tapte krigen. Derfor ble Norge underlagt Sverige. Den norske frihetstrangen vokste gradvis utover 1800-tallet, og toppet seg med løsrivelsen i 1905.

Den industrielle revolusjonen startet i England, og bredte seg utover Europa i løpet av 1800-tallet. Borgerskapet fortsatte å vokse, og arbeiderklassen oppsto. Flere flyttet til byene for å få seg jobber, og samfunnet var i stor endring. Dampmaskinen ble vanlig, symaskinen og telegrafen fikk sin spede begynnelse. Stormaktene i Europa koloniserte verden, og den amerikanske borgerkrigen skapte varige sår i nasjonen.

Den dansk-norske felleslitteraturen var i ferd med å skille lag. På 1800-tallet får vi en egen norsk litteratur. Språket var fremdeles dansk da vi fikk Grunnloven, men en egen paragraf slo fast at språket skulle være norsk. Da ble spørsmålet om man skulle lage et eget norsk språk, eller om man skulle beholde det danske skriftspråket og kalle det norsk.

Norsk litteratur i romantikken

Henrik Wergeland var en samfunnsengasjert forfatter som representerer venstreromantikken.

Han døde ung, bare 37 år gammel, men rakk å skrive mye. Wergeland var samfunnsengasjert på mange områder, blant annet innen språk og litteratur, og han regnes som 17. mai-feiringens far.

Det er den romantiske poesien han er best kjent for i dag, blant annet diktene «Til Foraaret» og «Til min Gyldenlak», som han skrev bare noen dager før han døde i 1845.

I diktet «Til Foraaret» henvender han seg til våren og ber våren redde ham, både blomster og fugler kan vitne om at han har elsket våren ømmere enn noen annen, som gjør at diktet er typisk romantisk. Wergeland brukte ikke faste rim og strofer, og diktet i «nuet». Mange regner Wergeland som Norges nasjonalpoet.

Johan Sebastian Welhaven var Wergelands motstander, både politisk og i synet på språk og litteratur. Welhaven vendte seg mot den tyske romantiske tradisjonen, høyreromantikken. Sentrallyrikken, dikt om de store temaene som kjærlighet, religion, liv og død, stod sterkt i denne epoken, og Welhavens dikt dreier seg i stor grad om disse temaene. For Welhaven var det også viktig at diktene skulle har rim og følge en streng struktur. Welhaven levde mye lenger enn Wergeland, men hadde en relativt liten produksjon som poet. Hans mest kjente dikt er «Digtets Aand» som er et læredikt om å skrive dikt.

Folkedikting ble viktig i nasjonalromantikken. Asbjørnsen og Moe var inspirert av brødrene Grimm, som samlet inn tyske folkeeventyr. På 1830-tallet samlet Asbjørnsen og Moe inn folkeeventyr under idéen om at de skulle fortelle slik «folket» fortalte. Noen av utfordringene de møtte var at det ikke eksisterte et norsk språk på denne tida, og i folkeeventyrene er det mange norske uttrykk og vesener som det ikke fantes ord for i danske skriftspråket.

Kulturskattene som hadde levd på folkemunne ble nå samlet og skrevet ned, og en viktig del av arbeidet med eventyrene ble derfor også et språklig prosjekt.

Mange uttrykk fra folkeeventyrene har gått inn i dagligtalen. Når noen bruker uttrykkene "god dag mann, økseskaft", "sjuende far i huset" eller "kjerringa mot strømmen" sikter de verken til øks, en gammel far eller ei dame som bader. Uttrykkene er hentet fra de norske folkeeventyrene, og har fått sin overførte betydning derfra.

Europeisk litteratur i romantikken

Den danske forfatteren Hans Christian Andersen skrev reiseskildringer, dikt og romaner, og mer enn 150 kunsteventyr, Du har sikker hørt om «Piken med svovelstikkene», «Den stygge andungen», «Keiserens nye klær» eller «Prinsessen på erten». (I likhet med eksemplene fra de norske folkeeventyrene, har også disse uttrykkene blitt metaforer som brukes i språket fortsatt.)

Andersen skrev i første omgang for barn, men etter hvert utviklet han fortellingene til å favne voksne også, og de blir mer flertydige. H.C. Andersen er en av de mest leste nordiske forfatterne gjennom alle tider.

På 1800-tallet ble romanen for alvor en viktig sjanger, og flere nye typer romaner ble vanlig. Johann Wolfgang von Goethe ga ut brevromanen Den unge Werthers lidelser i 1774. Hovedpersonen, en ung mann som heter Werther, forelsker seg i en gift kvinne, en ulykkelig kjærlighetshistorie. Helt i tråd med romantikken er det voldsomme følelser i sving. Romanen fikk en enorm suksess.

Mange kledte seg slik Werther gjorde, i gul vest og bukse, og blå jakke. Werther tar til slutt sitt eget liv. Romanen ble forbudt i mange land fordi man mente at den førte til et skred av selvmord blant unge mennesker som opplevde ulykkelig kjærlighet. 

Nasjonalromantikk var ikke bare et norsk fenomen. Skotten Walter Scott var jurist, forfatter og samlet inn skotske ballader som var i ferd med å gå i glemmeboka. Han skrev et epos med inspirasjon fra de franske ridderdiktene med skotske elementer og friske handlinger.

Romanene The Waverly Novels er en serie romaner som handler om stridighetene mellom England og Skottland, og er blant de mestselgende romanene i litteraturhistorien. Skottland opplevde også at turismen økte etter at romanene ble utgitt. Scotts andre storverk er ridderromanen Ivanhoe.

Mange mener at Scott var den første til å skrive historiske romaner, og i all hovedsak hentet han materiale fra hjemlandet Skottland.