Forfatterne og samfunnet

En av tendensene i samtidslitteraturen er at forfatterne skriver samfunnskritisk. Og litteratur som åpenbart kritiserer menneskenes ødeleggelse av naturen og klimaet – såkalt klimalitteratur – er kanskje nåtidens mest markante tendenslitteratur. Dette er imidlertid et spor Alexander Kielland er inne på allerede i 1879, med novelletten "Torvmyr".

Mektige gjennombruddiktere

Under "Det moderne gjennombrudd", overgangen fra romantikken til realismen i Norden, gikk forfatterne inn for å skrive problemorientert litteratur. Slik deltok de i samfunnsdebatten, og fikk etter hvert stor politisk innflytelse, også utover forfatterskapene sine. Spesielt fikk Bjørnstjerne Bjørnson enorm makt i det norske samfunnet – og Bjørnson har blitt kritisert for å la det politiske engasjementet overskygge diktningen sin helt. Kielland skrev som kjent også samfunnskritisk litteratur, og ble en viktig og radikal stemme i samtiden.

Samfunnsengasjementet til gjennombruddikterne var et svar på oppfordringen fra Georg Brandes om å "sette problemer under debatt" fra 1872, og kan ses i sammenheng med, eller i kontrast til, romantikkens dikterideal: Et opphøyd geni, som forsøkte å sette ord på "det uutsigelige" – følelser og stemninger – og som idylliserte virkeligheten.

Dikterpolitiker

Henrik Wergeland regnes imidlertid som den første dikterpolitikeren i Norge. Han skrev følelsesladd, romantisk poesi, men også litteratur med tendens – for eksempel boken Jøden (1842), som har et klart antirasistisk budskap, og som kritiserte "jødeparagrafen" i Grunnloven. Wergeland var også sentral i nasjonsbyggingen ved siden av forfatterskapet, og videreførte tankene om frihet og likhet fra den franske revolusjon.

Forfatternes store politiske betydning i det norske samfunnet forsvant imidlertid med de "kulturradikale" forfatterne fra 1930-tallet – som Arnulf Øverland og Sigurd Hoel – og fra 1960-tallet er det fageksperter som har dominert samfunnsdebatten. Forfatterne har siden den gang inntatt ulike tilnærminger til samfunnet, og i bølger engasjert seg i samfunnsdebatten i større eller mindre grad – noe som kan illustreres med Dag Solstads forfatterskap.

Modernistisk, sosialrealistisk og eksistensiell

Dag Solstad debuterte på 1960-tallet som modernistisk forfatter. Men på 1970-tallet gikk han inn i en sosialrealistisk periode, og skrev tendenslitteratur for å fremme politiske budskap – med utgangspunkt i det kommunistiske partiet AKP-ml´s politikk. I 1982 ga han imidlertid ut romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land og tok et slags oppgjør med det politiske. På 1990-og 2000-tallet kom han til å undersøke mer eksistensielle problemstillinger i litteraturen sin.

I sin nyeste romanen, Tredje og siste bok om Bjørn Hansen (2019), berører Solstad imidlertid den aktuelle metoo-debatten. Men spørsmålet er om han har noe interessant å tilføre her – svaret er "Nei", i følge Bernhard Ellefsen i Morgenbladet.

Klimalitteratur og klimadebatt

Maja Lunde er en av samtidsforfatterne som skriver klimalitteratur. Lunde har gitt ut klimaromanene Bienes historie (2015), Blå (2017) og Przewalskis hest (2019) – som er oversatt til flere språk. Slik deltar hun i klimadebatten via bøkene sine, med et tydelig politisk mål: Å få leseren til å kjempe mot klimakrisen. Men Maja Lunde er også en viktig stemme ved siden av bøkene sine. Hun deltar i diskusjoner, og forteller om hvordan hun selv tar miljøvennlige valg, blant annet ved å velge vekk flyreiser. Hun var også en av forfatterne som skrev under på en opprørserklæring i solidaritet med skolestreiken for klimaet, våren 2019.

I tillegg til klimalitteraturen har vi organisasjoner som Forfatternes klimaaksjon, og forfattere som Lunde, og den amerikanske Lydia Davis. Davis deltok nylig på litteraturfestivalen God natt, Oslo – på direkteoverføring på storskjerm, fra New York. Hun har helt sluttet å fly på grunn av klimakrisen, og sier at vi ikke lenger kan fly til et annet land bare for en kulturell utveksling – at hun ikke kan fortsette forfatterlivet som før, som om ingenting har skjedd (til Klassekampen, 2.november 2019). Dette valget plasserer Lydia Davis i klimadebatten, utenfor litteraturen. 

«Torvmyr»

Alexander Kiellands novellette «Torvmyr» forteller om en gammel ravn som flyr over hus og kulturlandskap, og irriterer seg over menneskene: «Mennesker, og Menneskeverk over alt». Ravnen tenker på gamle dager, da det var et yrende fugle- og dyreliv på lyngslettene og myrene – på de nå oppdyrkede markene – og han ikke måtte fly så langt for å få tak i mat. Menneskene er altså allerede på 1800-tallet i ferd med å endre landskapet drastisk, og i ferd med å fortrenge andre arter; fugler og dyr.

I novelletten dveler Kielland ved de store, eldgamle trerøttene som stikker opp av myrene – restene fra den gang landskapet var dekket av skog, for lenge siden (vi vet for eksempel at det var løvskog på Jæren for mer enn 2500 år siden) – og han skildrer menneskenes respektløse behandling av røttene. Slik setter han de små menneskene inn i et stort tidsperspektiv, og «Torvmyr» kan oppfattes som et angrep på menneskenes ignorante og perspektivløse forhold til naturen.

«Mesterverket»

Kielland-biografen og forfatteren Tor Obrestad – som kommer fra bygda Hå på Jæren, noe hans eget forfatterskap bærer preg av – velger å ikke kommentere «Torvmyr» i Sannhetens pris. Alexander L. Kielland, fra 1996. I et kapittel hvor han tar for seg de andre novellettene til Kielland skriver Obrestad i stedet: «Den oppmerksomme leser har nok festet seg ved at jeg ikke har nevnt «mesterverket» Torvmyr». Og han skriver at en jærsk bonde liker at jorden blir kultivert og bragt i hevd, at han har et for sterkt forhold til «Torvmyr» til å våge seg inn i det den egentlig vil fortelle ham.

Dette forbeholdet bunner nok også i det tradisjonelle motsetningsforholdet mellom by og bygd, mellom borgerskap og bønder: Kielland elsket Jæren, og tilbragte mye tid på familiens landsted på Orre, hvor han drev med laksefiske og observerte fugler. Som turist var det imidlertid lett for ham å være kritisk til jærbøndenes ryddingen og oppdyrkingen av myrene, noe som for bøndene selv var hardt og ærlig arbeid.

Visjonær novelle

Men det er utenkelig at Obrestad kunne ha gått utenom "Torvmyr" hvis han hadde skrevet Kiellandbiografien sin nå: Med dagens fokus på menneskelig ødeleggelse av natur og klima, og ikke minst bevisstgjøringen rundt myrenes betydning for økosystemet, og i forbindelse med CO2-opptak, er dette en litterær tekst som har fått fornyet relevans.

Obrestad nevner imidlertid at Nils Wærenskiold skriver om "Torvmyr", i en artikkel om Kielland fra 1980: "En visjonær novelle, som må ha virket som et harmløst eventyr for 100 år siden. Men hvis nå ravnen hadde fløyet videre mot vest og lukt inn i nåtidsoljeeventyret. Da ville den nok ha skreket enda styggere."

Og det er liten tvil om at "Torvmyr" i enda større grad kan leses som visjonær i 2019.

Litteraturens makt

Forfatteren Espen Stueland mener at det er viktig å skrive om klimakrisen – og at dette er noe som nytter. Stueland har selv gitt ut boka 700-årsflommen (2016), hvor han skriver essayistisk og politisk med utgangspunkt i egne erfaringer fra flommen på Voss i 2014.

I et intervju med Litteraturbloggen tidligere i år, svarer han slik på spørsmål om hvordan litteratur kan være med på å påvirke det grønne skiftet:

"Ved å sette klimaendringene øverst på dagsordenen, og slik protestere mot at alt – også måten historier fortelles på – fortsetter som før. Siden ord er handling, tilhørighet, forpliktelse og motstand, som kan motivere og bidra til bevisstgjøring, har litteratur noe å bidra med her. Det finnes mange sjangre den kan gjøre det i: Poesi, roman, cli-fi, dystopi, og ikke minst sakprosa, essayistikk. Hvis det er slik at vi ikke engasjerer oss fordi vi ikke merker konsekvensene på kroppen, og fordi det skjer langt borte, kan litteraturen skape bilder som tydeliggjør hva vi er i ferd med å miste nå."