Dyrevennen og naturelskeren Kielland
Dyrevennen Kielland
Store kunstnere har en evne til å overskride tid og sted, slik at verkene deres fremdeles kan tale til oss, i en helt annen tid. De er like relevante, og har ikke datostempel. Slik er det med mange av Alexander Kiellands litterære verker. I 1891 gav han ut Mennesker og dyr, som er en samling essays, småstykker og reiseskildringer. Tekstene er ofte omtalt som perler i prosa, og Kielland briljerer som stilist. Det første essayet i samlingen, «Mennesker og dyr», handler om menneskets forhold til dyrene. Kielland viser seg som en dyrevenn med store naturkunnskaper. Han setter fingeren på menneskets blindhet overfor dyr og natur: «Og så går de fleste av oss gjennom livet og ned i et hull i jorden som muldvarper uten å ha sanset den fugl som fløy, eller det nebb som sang; de tror at de små fugler- det er vel spurver, de større er formodentlig kråker, hønsene er det eneste som de kjenner med bestemthet» (Mennesker og dyr, s. 200).
Ikke noe liv er for smått og ubetydelig for Kielland. Han skildrer myggens «lodne hode» over vannskorpen, hummerens eiendommelige forhold til sin egen klo, gjessenes flygeformasjon og gjeddas jakt på småfisk. Han skriver om gåseflokkens flukt fra jakthundene og om lammet som skal lære seg å krysse bekken etter sin mor: «Og den lærdom glemmer ikke lammet; likesom alt hva et dyr lærer og erfarer, på en forunderlig måte opphoper seg til brukbar kunnskap for livet, - ganske som ved oss mennesker». Forfatteren undrer seg filosofisk: «Hvor lærte den unge ørn på randen av redet at den tør kaste seg ut i den tomme luft? Det lærte ingen den; for vingene er selve dens kunnskap». Men her er ikke bare poetiske naturskildringer. Tekstene i Mennesker og dyr har på Kiellandsk vis mye brodd i seg.
Kielland kritiserte «den tallrike bande av søndagsjegere» som skyter på alt levende. Forfatteren Tor Obrestad skriver i sin bok om Kielland, Sannhetens pris, at dikteren elsket fugler. Obrestad skriver at fuglene representerte friheten og skjønnheten for Kielland. Dikteren mislikte derfor sterkt jakt og jegere «som skyder ned de fugle, som vi alle eier isammen under himmelen». Han skjelte ut folk som kom til ham for å selge knipper med ender. Kiellands sønner kunne fortelle at det aldri ble servert stekte jærfugler i farens hus (Obrestad s. 380).
I Kiellands øyne er ikke dyrene skapt for menneskets skyld. De har en verdi i seg selv. Han stiller spørsmål ved menneskets fiendtlighet overfor naturen. Han er overraskende tidsaktuell, sett med dagens øyne:
"Mange ganger må en undres over, hvor ringe interesse der gjennomsnittlig finnes for dyrene blant menneskene (…) Og befolkningen i byene lever sitt hele liv uten synderlig annet kjennskap til dyreverdenen, enn hva de ser av huskatten, hundene og hestene på gaten. Men denne likegyldighet er en stor mangel på kultur, som ikke bare berøver menneskene megen glede og nytelse, men som likefrem bidrar til å holde mildere seder tilbake og vedlikeholde en råhet i sinnene, som vi ellers ofte innbiller oss å være fri for" (Fra Mennesker og dyr).
Kielland skriver at dyrene lever i «trelldom hos mennesket». Mennesker, skriver Kielland, setter dyrene lavt og glemmer at også dyr har sjelsevner. Ved å sette dyrene lavt forsvarer mennesket både mishandling og hjerteløshet. Kielland spør om det er noen vesensforskjell mellom «den hjernevirksomhet som lar en fugl brede vingene over ungene til natten, og den hvormed en menneskemor brer teppet over sitt barn»? (Fra Mennesker og dyr).
Kielland opplyser om at dyr kommuniserer med hverandre på finurlige måter, og at mennesket bør søke mer kunnskap om dyrenes liv. Menneskets sanser er veldig begrenset i forhold til dyrenes. Vi mennesker kan hverken se, høre eller lukte spesielt godt. Kielland skriver om den mikroskopiske lyden til «den lille, bløte aftenmygg”, og at denne lyden i all sin variasjon har et budskap for den som kan forstå og tolke den. Kielland viser også stor interesse for fuglenes mangfoldige lyder. Han skriver at hvis mennesket fra ungdommen av bruker like mye tid på å lære et fuglespråk som på å lære gresk, vil vi bli forundret over de mangfoldige nyansene i fuglenes kvitring.
Kielland taler dyrenes sak, de stemmeløses sak. Slik han også talte de undertrykte og neglisjerte menneskers sak. I dag er hans tekster om mennesker og dyr bemerkelsesverdig tidsaktuelle. Hans miljøengasjement og dyrevernstanker skulle utover på 1900-tallet og videre inn i vår tid videreføres av den moderne, grønne miljø- og dyrevernsbevegelsen. Kiellands syn på natur og dyr ligner mye på dypøkologiens visdom. Den norske filosofen, fjellklatreren og miljøverneren Arne Næss ble født i 1912, 6 år etter Kiellands død. Han utviklet dypøkologiens innsikt om at alt liv har uerstattelig verdi. Næss utga verket Økologi, samfunn og livsstil i 1974, og her taler han for en ny type «økosofi». Mennesket bør, ifølge Næss, vise respekt for alt det levende livet som deler jorda med oss. Naturen har en egenverdi, og alle levende vesener er en del av den samme helheten (Kilde: Store norske leksikon).
Det er naturlig å trekke linjene fram til 2020-tallets virkelighet. Klimaendringer, tap av livsviktige økosystemer og biologisk mangfold, utryddelse av dyrearter, rasering av dyrs leveområder, ørkenspredning, kjøttindustri og plastforsøpling. Hva ville Alexander Kielland ha ment om vår livsførsel i dag? Vi kan nok, med hans kritikk av skolens fokus på Bibelens skapelsesberetning, ane hva han ville ment om vårt herskerforhold til dyrene:
"Når alle dyrene føres frem for Adam- uttrykkelig for å lære mennesket at dyrene vesentlig er til for hans skyld og at han er deres absolutte herre, så har denne lærdom for generasjoner hatt en skadelig innflytelse på forholdet mellom mennesker og dyr. Det er bare altfor sant at mennesket er dyrenes herre, skjønt man snarere kunne si fiende (…)" (Fra Mennesker og dyr).
Kielland kritiserte at barn lærer i skolen at dyrene er til for menneskets skyld. Mennesket må heller se slektskapet til dyrene, og undervisningen bør lære barna omtanke: «Og nest efter oss mennesker har vi dyrene like ved hånden- så lik oss i mange stykker og likesom vi så bundet til den felles klodes felles kår og skjebne». Disse ordene fra 1891 er skrevet i industrialderens spede begynnelse. På Kiellands tid var ikke miljøproblemene i verden i nærheten så truende og skremmende som de er i dagens globaliserte verden. Likevel klarer forfatteren å sette ord på hvordan menneskets livsførsel en gang i framtiden kan komme til å true alt liv på jorda; både dyr og mennesker. Kielland fremhever menneskets hjertelag:
"Hvor meget bedre ville det ikke være som moralsk grunnlag å bygge opp vår dyrebetraktning på samfølelsen. Om man alt i barneskolen fikk lære om jorden som det felles hjem for alt levende. Det er jo så uendelig fullt av små og store dyr, som sammen arbeider og utvikler virksomheter- ja uten hvis samvirken jorden skulle være hartad ubeboelig. Å elske disse med-levende skulle da være den umiddelbare følge for de små menneskebarn, når de tidlig innførtes i kunnskap til dyrenes liv» (Fra Mennesker og dyr)
Naturelskeren Kielland
For mange mennesker er naturen en plass for rekreasjon og en kilde til sinnsro. Slik var det også for Kielland. Familien hadde et kjært landsted på Orre på Jæren. Til sønnen Jens skriver han i april 1904:«Jeg klamrer meg nu til Jæderen – Jæderen som jeg må se i høst; ellers dør jeg døden. Mange ting skal blese av meg, og mange bylter med sorg skal jeg legge fra meg langs veiene; og meget skal jeg betro til de lange trofaste brenninger på Aarre». Kielland var en ivrig fluefisker og dyrket blomster med den største interesse og flid. Naturkjærligheten viser seg gjennom hele Kiellands forfatterskap, og særlig i brevene. Kielland skrev til onkelen J. O. Lange i april 1881: «Men efter Jæderen og sjøen og torvmyren og taren vil jeg lenges, hvor i verden jeg så kommer».
Tor Obrestad har interessante betraktninger rundt forskjellen på naturens betydning hos Garborg og Kielland. I Garborgs roman Fred fungerer naturen som en utvidelse av de litterære personenes sjelelige tilstand. Sinnstilstander reflekteres i den vakre og omskiftelige jærnaturen. Men hos Kielland, derimot, har naturen en mer uavhengig rolle. Den skal ikke nødvendigvis speile et sjeleliv, men eksisterer i kraft av seg selv. Naturen er en aktiv, nødvendig og selvstendig kraft i de litterære verkene, og står gjerne i kontrast til den sykelige kulturen (Obrestad s. 382). Dette kan vi se i åpningslinjene i Kiellands roman Garman og Worse fra 1880:
"Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger, der bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; ti det har aldri lovet noget: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte- det siste sunde i den syke verden» (Fra innledningen til Garman og Worse).
Kielland trengte den frie naturen for å kunne skrive. I et brev til forfatteren Edvard Brandes i 1879, så forklarer han dette nærmere: «Det er ellers ubegribeligt med mig; jeg vidste ikke før jeg begyndte at skrive, i hvilken grad jeg har øie for naturen, og hvormegen fri luft, jeg trænger. Jeg forsikrer Dem, der gaar ikke en dag uden jeg tænker den tanke: hvor er det dog muligt at tænke og skrive nyttigt og godt, naar man ikke har en vid horizont og faa mennesker” (Obrestad s. 383).
Kielland engasjerte seg for å plante løvskog på Jæren, og han fikk overtalt flere av de største bøndene på Jæren til å frede eiendommene sine (Obrestad s. 380). Kielland var, som nevnt ovenfor, bekymret for at det rike fugle- og dyrelivet på Jæren skulle forsvinne. Han hadde et ønske om å bli fugleinspektør på Vestlandet: «Så ville jeg reise omkring og lære folk om fuglene, fremvise de alminnelige, så alle kunne ha fornøyelsen av å gjenkjenne dem i naturen; venne folk til å lytte til deres sang og skrik og til å interessere seg for deres liv- deres reder, egg og unger» (Jæderbrev» fra Mennesker og dyr s. 206). Kielland talte varmt om fredningslover som skulle bevare fuglelivet. Den yndige vipen var yndlingsfuglen. Trist nok er vipa i dag en sterkt truet og rødlistet art i Norge. Bestanden har blitt redusert med ca 90 % siden 1970-tallet (snl.no: Vipe). Slik sett var Kiellands bekymringer ikke grunnløse. Han skrev med framsynthet: «Kanskje en gang, når her ikke finnes en eneste fugl tilbake, kommer min idè om fugleinspektør til ære og verdighet» (Mennesker og dyr, s. 206).
I 1880 gav Kielland ut Nye novelletter, og i denne samlingen finner vi novellen «Torvmyr». Teksten ble skrevet etter at han fikk se en torvmyrtegning, laget av den innflytelsesrike søsteren og kunstneren, Kitty Kielland. Søsteren foreslo at han skulle skrive en tekst til tegningen. I novellen er det en gammel, fornuftig ravn som har ordet. Ravnen, med sine klarsynte øyne og fugleperspektiv, ergrer seg over menneskenes ødeleggende inngripen i naturen. Ravnen flyr høyt på himmelen, og kan se hvordan menneskenes hus og jorder fortrenger den ville, frie naturen. Den lurer på hvor alle småfuglene og hareungene er: ”Skoven var borte, Grenene, Løvet- alt var væk; bare Rødderne igjen (…) Det er ”Menneskeværk og Mennesker overalt” (Utdrag fra «Torvmyr»).
Tematikken i «Torvmyr» passer godt i dag, der den ville naturen stadig fortrenges for at menneskene skal få plass til sine moderne liv. Novellen kan leses som en kritikk av menneskenes rovdrift på naturen. Kielland har gitt den gamle, kloke ravnen en forbausende framsynt økologisk bevissthet. Slikt sett er Kiellands novelle moderne og tidsaktuell. Den kan si oss noe viktig, 140 år etter utgivelsen. De fleste av torvmyrene på Jæren som eksisterte på Kiellands tid, er i dag borte. Dagens klimaforskning trekker fram torvmyrenes viktige rolle i økosystemet. Myrene dekker bare 2-3 % av jordens overflate, men fungerer som lager for ca 30 % av verdens CO2. Torvmyrene kan derfor bidra til å bremse drivhuseffekten, og til å bevare sjeldne planter og dyr (fra boka Kitty Kielland 2017, s. 21). Splittelsen mellom natur og kultur er et samfunnsaktuelt tema, både på Kiellands tid og i dag. Dikteren skriver om hva naturen dypest sett betyr for menneskene:
"For selv blant voksne er det få som fullt ut gjør seg rede for hvor meget de levende dyr betyr som selskap for mennesket, - enten han pløyer jorden under lerkenes sang eller havet, hvor de store hvite måker fengsler hans trette øye. Først savnet av dette liv i luften vil føles som et tap, som kold og pinlig ensomhet. Men denne ensomhet nærmer vi oss. Fuglene tar av år for år- endog måkene» (Fra «Jæderbrev», Mennesker og dyr s. 180).
I dag, 115 år etter Kiellands død i 1906, er litteratur om miljøvern, økologi og klimaspørsmål en nødvendig kraft i tiden. Kunnskap om bærekraftig utvikling er en viktig del av de nye læreplanene i skolen. Det moderne, industrialiserte samfunnets rovdrift på naturen stiller oss overfor vesentlige spørsmål om alt livs eksistens på jorda. Menneskets forhold til selve livsgrunnlaget; til naturen og dyrene, er et tema som er framtredende i samtidskunsten. Kiellands tanker om vern av fuglelivet på Jæren er slikt sett framsynte. Kielland var forut for sin tid. Det er ofte et slik vidsyn som kjennetegner store kunstnere: de har evnen til å løfte blikket og se sammenhenger som kanskje ikke er så åpenbare i samtiden.
Tor Obrestad skriver i sin bok om Kielland: «Det skal mot til å se og erkjenne sannheten, og mot til å leve med den. Det var ikke alle som hadde det motet i Alexander Kiellands samtid, da alt det nye buste fram, og alt det grelle i samfunnet ble blottstilt, og de nye tankene etset bort de vedtatte sannhetene. Derfor oppdaget raskt denne herolden for den nye sannheten at menneskene vegret seg for å høre den (…)" (Obrestad s. 13). Det skal mot til for å kritisere vedtatte sannheter. Og det gjelder uansett om man heter Alexander Kielland eller Greta Thunberg.
LITTERATUR
Kielland, Alexander. 1880. Garman og Worse Kielland, Alexander. 1891. Mennesker og dyr (Dreyer forlag 1999). Kielland, Alexander. 1880. Nye Novelletter. ”Torvmyr». Kitty Kielland. 2017. Uten Tittel forlag Andersen, Per Thomas. 2012. Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget. Obrestad, Tor. 1996. Sannhetens pris. Alexander Kielland. En beretning. J.W Cappelens Forlag AS. Store norske leksikon: Vipe. (snl.no) Norsk biografisk leksikon: Arne Næss (snl.no)
