Derfor er Three lions tidenes beste fotballsang

Three lions ble skrevet til fotball-EM i 1996 i England, og har blitt sunget på tribunene av engelske fans siden den gang. Og i gatene hver gang de vinner.

Hva er det som gjør sangen av David Baddiel, Frank Skinner og The Lightning Seeds så slitesterk? (Hele teksten finner du her.)

Lidelse, frykt og litt håp

Lidelse, håp og frykt er grunntilstandene for alle fotballsupportere: Redselen for nederlag, nedrykk, spillerflukt, ydmykelse og mye annet. Fotballsupportere er nervebunter. Dette preger Three lions, og skaper gjenkjennelsen som gjør teksten så tidløs og grenseløs.

Den historiske smerten balanseres mot håpet som de samme supporterne bærer, samme hvor tynt det måtte være.

Teksten i sangen pendler mellom disse ytterpunktene. Three lions klarer det kunststykket å framstille England, fotballens fødeland, som en underdog i denne idretten.

Versene i Three lions har rimmønsteret AABA: Linje 1, 2 og 4 har samme enderim (score-before-know-sure og sneers-nears-down-years). Overgangene til refrenget har strukturen AAAB (først away-away-play-remember, og ved neste anledning det noe haltende Moore-scored-ball-dancing).

Refrengene har rimmønsteret ABAB (shirt-gleaming-hurt-dreaming).

Forsiktig optimisme

Teksten begynner med å gjenta den optimistiske linjen «It’s coming home», som i 1996 refererte til at England skulle arrangere EM.

Fotballen kom hjem til landet hvor den ble oppfunnet. Kanskje det endelig kunne føre til noe godt for de engelske supporterne? I en usikker supportertilværelse var det i det minste helt sikkert at fotball-EM skulle arrangeres i England. Det kunne ingen ta fra dem, uansett hvordan det ville gå på banen.

Legg merke til at det ikke står «We’re gonna win» eller noe sånt (det ville passet til melodien). Three lions er noe så sjeldent som en ydmyk supportersang. (Den norske Drillos-hymnen Alt for Norge er det stikk motsatte, struttende av grenseløs norsk 90-tallsoptimisme og -pompøsitet.)

Etter denne innledende dempede optimismen («It's coming home») gripes det lyriske jeg-et av lidelse og frykt:

Everyone seems to know the score
They've seen it all before
They just know
They're so sure
That England's gonna throw it away
Gonna blow it away

Sant nok: I 1996 var det gått 30 år siden England vant sitt eneste internasjonale mesterskap. De reiste hjem fra EM 1992 i skam. I 1994-VM var de ikke engang kvalifisert.

Men så er det dette lille håpet som pipler fram i de neste linjene:

But I know they can play
'Cause I remember
Three Lions on a shirt
Jules Rimet still gleaming
Thirty years of hurt
Never stopped me dreaming

Til oppklaring: «Tre løver på skjorta» er en referanse til den engelske landslagsdrakten, som har tre løver som emblem, akkurat som det engelske fotballforbundet. Logoen ble vedtatt av det engelske fotballforbundet i 1863. Løvemerket har røtter tilbake til 1300-tallskongen Henrik I.

"Jules Rimet still gleaming": Den franske fotballederen Jules Rimet var arkitekten bak VM i fotball. Laget som vinner VM, vinner Jules Rimet-trofeet. «Gleam» betyr å skinne sterkt.

Med andre ord: Dikt-jegets drømmer og håp i nåtiden holdes oppe av glansen fra VM-trofeet i 1966. «Thirty years of hurt» er de tretti årene som i 1996 var gått siden England vant VM i 1966.

England som underdog

Strofe nummer to begynner i det pessimistiske hjørnet, akkurat som strofe én gjorde:

So many jokes, so many sneers
But all those oh-so-nears
Wear you down
Through the years

Som i den første strofen finnes det ingen definert antagonist. I den første strofen handler det om at «everyone» og «they» kjenner Englands fotballproblemer.

I den andre strofen refereres det til «so many jokes, so many sneers». Hvem som står for denne verbale nedrakkingen, forblir usagt. Englands fotballproblemer framstilles som å være en konstant faktor i tilværelsen, en naturkraft de ikke kan verge seg mot.

Men som i den første strofen vendes den innledende pessimismen til et spakt håp:

But I still see that tackle by Moore
And when Lineker scored
Bobby belting the ball
And Nobby dancing

Her påkalles fortidens engelske fotballstorheter, for å minne dikt-jeget på at England har vært gode før, og kan bli det igjen. (Typisk nok hadde tre av de nevnte spillerne sin glansperiode lenge før sangen ble skrevet: Bobby Moore, Bobby Charlton og Nobby Stiles var alle på topp før 1970,og del av landslaget som vant VM på hjemmebane i 1966. Gary Lineker er den eneste spilleren i teksten av nyere dato. Slik sett får også disse optimistiske linjene en melankolsk undertone av forgangen storhet.)

En sang for evigheten

England vant ikke fotball-EM i 1996. De tapte mot Tyskland i semifinalen.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Til VM i 1998 kom en ny versjon av sangen, med oppdaterte, ferske lidelseshistorier i teksten. Heltene som ble påkalt i strofe to i den opprinnelige teksten var også byttet ut med ferskere navn. (Og nei, England vant ikke det mesterskapet heller.)

Når England scorer i neste fotballmesterskap, kan du være sikker på at EM-sangen fra 1996 vil runge på tribunen. (Selv om opphavsmennene synes det er på tide at sangen får en arvtaker.) Sangen har fått sitt eget liv, og strømmes i store antall når det drar seg mot mesterskap. (I 2022 kom en tredje versjon i anledning VM i Qatar, som er ganske stilig.)

Three lions har blitt en klassiker fordi den skjønner sitt publikum: På innsiden av hver brølende fotballsupporter blafrer en usikker sjel som vet at fotball stort sett handler om nederlag, men at håpet aldri dør.