Bli kjent med årets festivalpoet UKON
Hva er en familie for deg?
BIRK: I og med årets festivaltema, FAMILIE, så er det første spørsmålet mitt ganske opplagt: Hva er en familie, UKON? Hva krever den av oss, av samfunnet, for at den skal kunne kalles eller oppleves som en familie? Og hvordan er dette i bevegelse i dag,etter ditt syn?
UKON: La oss ta Augustins kjente setning: ««Hva er tid? Hvis ingen spør meg, vet jeg det. Men hvis noen spør meg, vet jeg det ikke.» La oss så bytte ut ordet «tid» med «familie». For akkurat slik er det: begrepet familie er fullkomment hverdagslig og selvsagt, likevel, om vi prøver å tenke etter, vet vi knapt hva det er. Det er også nettopp det som gjør det interessant.
Den gammelgreske definisjonen av familie har vært «De som bor i et hjem». Så langt er alt tilsynelatende ganske enkelt, men så kommer det kompliserende tillegget «inkludert slavene». Ja, hvor går familiens grenser? Hva er dens kjerne? Den monogame kjærligheten mellom to personer, har historien ofte svart.
Men i samme øyeblikk noen har sagt det, begynner det å bli virkelig problematisk. «A couple is a conspiracy in search of a crime. Sex is often the closest they can get», skriver den britiske psykoanalytikeren Adam Phillips. Og fortsetter: «Monogamy is a way of getting the versions of ourselves down to the minimum.»
Vel, der er mye å si, og vi kunne diskutert familiebegrepet som sosioøkonomisk enhet eller som genetisk system. Psykologien er imidlertid mer interessert i familien som en måte å organisere kjærlighet og seksualitet på. Ja, hva er det egentlig som gjør at mennesker bestemmer seg for å leve sammen – ofte et helt liv? Det er utrolig, egentlig! Jeg håper å kunne lære meg mer om saken i Stavanger.
Poesien kom først
BIRK: Du er poet, du er psykolog og psykoanalytiker. Hva kom først for deg? Hva dro deg mot poesien, og hva var det som vekket interessen din ved psykoanalysen?
UKON: Poesien kom først! I de sene tenårene leste og skrev jeg poesi. Det var det jeg ville gjøre. Men jeg trengte inntekt, et arbeid. Etter en meget vaklende innledning på psykologutdanningen, hvor jeg begynte å tvile på om jeg overhodet var interessert i psykologi, begynte jeg selv – året var 1989 – i en psykoanalyse som varte i nesten 25 år. Livet ble med det både enklere og vanskeligere. Men én ting visste jeg i det minste: At det var dette jeg ville bruke mitt ubetydelige liv på.
BIRK: Med FAMILIE som årets festivaltema, tillater jeg meg å bli personlig med deg her nå, UKON. Her er greia: Det siste året har jeg gått i samtaleterapi hos psykolog, for første gang i livet, en interessant, lærerik og fin erfaring som også har fått meg til å tenke på koblingen mellom litteratur og terapispråket.
Som lesende menneske ser jeg for meg at man griper etter noe i terapien, som like gjerne kunne vært muntlige litterære forsøk? Det er noe med poesiens bildespråk, metaforene man griper til for å tegne opp det erfarte, sette ord på følelsene, peke på hvor man er i seg selv, som ligner på det terapeutiske språket. Jeg tenker at alt dette er koblet til minnearbeidet og visualisering av erfaringer i litteraturen. Men så oppstår jo den merkelige følelsen av at jeg på et tidspunkt ikke lenger vet om jeg dikter eller snakker sant! Hvordan forholder du deg som fagperson til slike problemstillinger?Har poesien hjulpet deg i psykologpraksisen på noen måte?
UKON: Absolutt, vi kan utvilsomt vurdere pasientens tale som en tekst, og psykoterapeuten som en redaktør,en redaktør som for øvrig er mindre interessert i hva pasienten snakker om (enn hva pasienten tror) men snarere lytter til hvordan det tales – og fra hvilket sted.
Terapiøkten blir da en slags naturlig inndeling av teksten i kapittel. Terapeutens inngrep blir tegnsetting hvor det settes spørsmålstegn, utropstegn og semikolon osv. Og lyttingen kan helt generelt ligne en korrekturlesing hvor man noterer gjentakelser,nye ord, forsnakkelser og generelle besynderligheter i tankegangen.
Likheter mellom Poesi og psykoanalyse
Poesien og min praksis som psykoanalytiker er til forveksling like virksomheter. Det handler om å vurdere ord og finne tvetydigheter, og psykoterapi er i stort sett, vil jeg hevde, som litteratur, det er en måte å lære seg å snakke og tenke på.
“Ja, hva er det egentlig som gjør at mennesker bestemmer seg for å leve sammen – ofte et helt liv? Det er utrolig egentlig!”
I Jacques Lacans seminar «Le sinthome» fra 1975-76, som handler om James Joyce, sier han at analysens mål ikke er å trene bort symptomet sitt som i en behavioristisk behandling, eller å lære seg å tenke bedre som i en kognitiv terapi, eller endatil å oppløse symptomet ved å forstå de ubevisste impulsene og bearbeide forsvaret mot dem som i en jeg-psykologisk psykoanalyse, men derimot handler det om å lære seg å bruke symptomet sitt på smartest mulig måte. Hvordan?
Jo, ved å, som Lacan sier «skape et nytt uttrykk, et nytt ord uten mening». Det høres ut som poesi, ikke sant? Men siden vi ikke kan forlange av alle våre analysander at de skal bli poeter, foreslårjeg at vi oversetter det til noe mer alminnelig, for eksempel at psykoanalysens mål er at analysanden skal kunne gjøre noe nytt og eget med historien sin, med tradisjonen. Finn på noe! Finn på noe som omverden på en eller annen måte er interessert i. Men også: Å gjøre eller si eller finne på noe som man ikke vet konsekvensen av. Der konsekvensen viser seg i ettertid. Å begi seg ut på upløyd mark.
Poesien rolle i dag?
BIRK: Vi lever nå i en tid der vi fra alle kanter får høre at litteraturen er under press, enten det nå er digitalisering og skjermbruk, den manglende oppmerksomheten og konsentrasjonen blant barn og unge, lese-undervisningen i skolen, osv. I og med poesiens kortere form, og friere form også, skulle man kanskje tro at den nå skulle få sin renessanse. Men sånn er det kanskje (dessverre) ikke helt likevel, selv om poesien er standhaftig, den også. Samtidig ser vi fra tid til annen unge, sterke poeter bryte seg fram i offentligheten med en nyvunnen politisk og aktivistisk kraft som kanskje har vært fraværende i mange år, spesielt i nordisk poesi. Hvordan tenker du om poesien rolle i dagens samfunn? Hvilken funksjon har den?
UKON: Jeg vil utvide spørsmålet og hevde at det er mer enn poesien som er under press. I virkeligheten tror jeg at bokstaven som sådan er truet. Hvordan mener jeg dette?
Jo, jeg mener at det er grunn til å bekymre seg for bokstavenes fremtid. Bokstaven er utsatt for hardt press fra i hvertfall tre sider: For det første fra stemmen, da stadig mer av litteraturen konsumeres som lydbøker eller podder. For det andre fra tallene, programmeringsspråket, det binære tallsystemets ettall og nuller. For det tredje fra bildet, da en stadig større andel av tekstmeldingene våre består av emojis og memes. 90 prosent av alle sms skal visstnok inneholde minst én emoji.
Når det gjelder poesien, så lider den mindre under selve trusselen om forsvinning, tror jeg. Poesien har en lang tradisjon av stadig å være i ferd med å forsvinne. Det begynte allerede med Platon. Det har snarere vært en av poesiens forutsetninger. Merkelig nok er flere av de aller mest betydningsfulle poetene slike som vi forbinder med fraværet av poesi. Arthur Rimbaud som 21 år gammel forlot poesien for å bli sirkusarbeider og våpenhandler. Emily Dickinsonsom publiserte elleve dikt i sin levetid, ti av dem mot sin vilje. Det ligger i diktingens natur et urimelig krav, en slags vag og aldri riktig innfridd forhåpning om det rette ordet, det poetiske uttrykket, det personlig og politisk omveltende diktet som skulle forandre, forklare, snu på alt. Det er en av poesiens forutsetninger: De umulige. George Oppen, som lot være å skrive dikt i 30 år, uttrykker saken tydelig: «På grunn av at jeg ikke er stille er diktene dårlige.»
Glömskans bibliotek
BIRK: Du har jo også arbeidet med og skrevet om demens og alderdom, og skrev i essayet blant annet om mental sykdom og glemsel, om drøm og hallusinasjon, og du spør på et tidspunkt noe i retning av om disse menneskelige tilstandene kan betraktes litterært, som «kunst i oss selv»? Hvordan ser du din egen poetiske praksis opp mot disse mer faglige refleksjonene?
UKON: Ja, i Glömskans bibliotek argumenterer jeg for at forskjellige psykologiske tilstander har sine spesielle uttrykk, sin stil, sine språklige uttrykk, og derfor kan sammenlignes med litteratur. Vi kan derfor snakke om et slags symptomets kunst. Den schizofrene talemåten minner om moderne og postmoderne poesi med et splintret, fragmentarisk språk med uklare mål.
Paranoiaen minner oss om at alt i meningsfylt litteratur har en betydning, det finnes ingen tilfeldigheter. Traumets grunnleggende symptomer er stillheten, og vi kan derfor snakke om en stillhetens poetikk. Drømmen sammenligner jeg med Burroughs cut up-teknikk (William Burrough, amerikansk forfatter, red.anm), og demensen har trekkene til et flatt, men tvetydig og særegent språk.
Poenget med tankerekken min i Glömskans bibliotek er verken patologisere poesien eller å poetisere patologien, men det direkte motsatte. Alle mennesker har – i det minste potensielt – adgang til alle disse talemåtene og symptomene, og dermed til forskjellige uttrykksmåter. På den måten er diktene mine et prøvekart over mine egne symptomer, som jeg samtidig prøver å befri meg fra og utnytte.
“Paranoiaen minner oss om at alt i meningsfylt litteratur har en betydning, det finnes ingen tilfeldigheter.”