Alexanders værelse

Men han skal gi ut en siste (sakprosa)bok, Omkring Napoleon (1905), og aldri slutte å forfatte litterære brev. Når datteren, Baby, ligger ni dager i barselseng i 1902, skriver han til henne hver dag. Disse «Børnebrevene» røper omsorg, og vilje og evne til å leve seg inn i hva det vil si å ha født et barn, til å sette ord på en kvinnelig erfaringsverden: «Ligger du og ser ud i Luften? – er det ikke godt at kjende sig tom igjen og ensom i sit gode Skind.»

Og kanskje finnes det en nøkkel her – til å forstå mer av Alexander L. Kielland, av mennesket og litteraturen, det korte, intense forfatterskapet, og tausheten som rammer det inn.

Stemmeløse kvinner

Kunsteventyret «Den lille havfruen» (1837), er skrevet av et av Kiellands litterære forbilder, H.C. Andersen.

Det handler om en havfrue som forelsker seg i en menneskeprins. For å bli et menneske, få mulighet til å treffe prinsen, få ham til å bli forelsket i seg og gifte seg med henne – og slik få en evig sjel – må den lille havfruen ofre stemmen sin til havheksen: «Men når du tar stemmen min,» sa den lille havfruen, «hva har jeg da igjen?» «Den vakre skikkelsen,» sa heksen «den svevende gangen og de talende øynene. Med dem kan du nok bedåre et menneskehjerte.» 

Men den lille havfruens spørsmål er betimelig: Hun greier ikke å gjennomføre prosjektet sitt uten stemmen, og prinsen gifter seg med en annen. Havfruen løser seg opp og blir til havskum, og så til luft og vind.

Imidlertid er det som om ekkoet av den lille havfruens stemme ljomer i deler av den litteraturen som ble skrevet i Norge på 1800-tallet. Som i Camillas Colletts verker Amtmandens Døtre (1854-55) og Fra de Stummes Leir (1877), som rommer essayet «Kvinden i Litteraturen», hvor Collett lanserer en alternativ «kvinnelitteraturkritikk».

Og identifiserer og kritiserer 1800-tallets romantiske, litterære yndlingsmotiv: den døde, vakre kvinnen, og den uhørte sammenhengen mellom skjønnhet, erotikk og død. «Dræb hende! (Tue-la!)», skriver Collett. I overført betydning: gjør henne taus.

Taushet og vind

Camilla Collett var en annen forfatter som hadde stor innflytelse på Kielland.

I en hyllest av et brev i anledning 70-årsdagen hennes, da Collett var på kant med flere av samtidens kulturmenn, skriver Kielland at han: «(…) gror i skyggen av Deres store Livsarbeide». Litteraturkritikeren

Mathilde Schjøtt trekker på sin side, i boken Alexander L. Kielland. Liv og Værker (1904), flere interessante paralleller mellom Kielland og Collett – som hun heller vil plassere ham i par med, enn på rekke med de tre andre «Fire Store»: «Han lignede hende også deri, at han holdt op med at skrive.» Og havfrueekkoet ljomer også gjennom Alexander L. Kiellands litteratur. Som i novelletten «Karen» (1882), hvor den lille havfruen så å si viser seg i den tredje parallellhistorien i novelletten, den om vinden.

For er ikke havfruen i vinden – som blåser inn fra havet, «full av skum og fråde», gjennom Krarup Kro, som kaster seg ned i lyngen, løper langs grøftene, og finner - og tar et godt tak i postvognen, hvor postføreren befinner seg? I vinden – som herjer og suser og klager og hyler gjennom hele fortellingen, og liksom gir Karen, den gravide og ulykkelige kropiken, kraft og stemme?

For Karen selv sier ingenting i novelletten. Stadig beskrives hun som «stille», «stillferdig», «rolig» og «taus», med store, drømmende øyne, og de eneste lydene hun lager er et stønn, etter at hun har fått vite at postføreren er gift og har barn med en annen. Og et plask, som skremmer opp haren, idet hun drukner seg i torvmyren og forblir taus for alltid.

Tapet og savnet

Ifølge Babys memoar Min far Alexander L. Kielland (1929) lå Charles Dickens’ – som også var et viktig litterært forbilde for Kielland – siste roman Our Mutual Friend (1864-1865), på nattbordet da faren døde, på sitt faste værelse på sykehuset i Bergen.

Den åpner med en scene hvor en far og en datter ror i en båt på Themsen, elven som gjennom hele romanen knyttes til døden. Og de fisker opp lik, for så å tømme lommene for penger og verdisaker, mens Shakespeare-aktige replikker som denne, utsies: «Has a dead man any use for money? What world does a dead man belong to? T’other world. What world does money belong to? This world. How can money be a corpse’s? Can a corpse own it, want it, spend it, claim it, miss it?” [1]

Kanskje det kan si oss noe om Kielland, at nettopp dette kan ha vært noe av det siste han leste? Når han dør er han langt hjemmefra, fjern fra det privilegerte, borgerlige livet han ble født inn i, i Stavanger i 1849, og fra diktergjerningen, som kanskje også var et slags hjem, et sted å være.

Huset ved Bredevannet er i ferd med å bli solgt, Aarre, med sandstranden og lakseelven han fisket i, er langt borte, vennene og familien likeså. Kroppen er syk og utslitt, og gjelden er uoverskuelig. Alt er tapt, men i «den andre verdenen» skal han endelig slippe savnet.

Loppene

Mangel på penger og muligheter, taushet og død går hånd i hånd hos Alexander L. Kielland, også i forfatterskapet.

Særlig ser vi det uttrykt i skjebnen til Karen, eller i Garman & Worses (1880) fattige sypike Mariannes triste liv og begravelse. Eller i den «falne kvinnen» i Else (1881), Elses – eller «Loppen» som hun blir kalt – grelle endelikt, i fengsel på julaften. Alle er de kvinner, fattige og sviktede, og har en gang blitt gravide utenfor ekteskapet, med kyniske menn fra borgerskapet. Og de går til grunne, knuses som lopper, utslettes, stilnes.

Men dette gjelder også borgerskapskvinnen Wenche Løvdahl i Gift (1883). Selv om hun har mange meninger og ord i starten av romanen, kommer hun likevel til kort når alt står på spill. Det er mannen, Carsten Løvdahl, som disponerer formuen hun en gang tok med seg inn i ekteskapet: «Dit et Mit, men Mit er ikke Dit.», som det heter i Georg Brandes oversettelse av John Stuart Mills’ Kvindernes Underkuelse (1868), og i Mathilde Schjøtts Venindernes Samtale om Kvindens Underkuelse (1871). Eiendomsretten mangler, på lik linje med stemmeretten.

Når Wenche befinner seg på et sted hvor hun er blitt sviktet, har måttet gi opp sannhetsidealene sine og i tillegg er gravid, har hun få muligheter.

Ekteskapet. Medisinskapet. Forfatterskapet

Wenche begår selvmord ved å ta gift fra doktormannens medisinskap, og tittelen på romanen, Gift, peker mot ekteskapet, mot hvor giftig det er for Wenche å være gift med Carsten, mot hvor giftig et ekteskap kan være – for en kvinne.

Tanken leder derifra uvilkårlig til Tove Ditlevsens erindringsverk Gift (1971), som beskriver uønskede graviditeter og giftige ekteskap, blant annet det med legen Carl, som forsyner Ditlevsen med det narkotiske legemiddelet petidin fra sitt medisinskap. Og slik gjør henne narkoman og avhengig av ham, og passiv og taus: hun kan ikke skrive i petidinrus.

Tove Ditlevsens to siste romaner Ansigterne (1968) og Vilhelms værelse (1975), kan til tross for at de er fiktive fortellinger om alter egoet Lise Mundus, leses i sammenheng med Gift. Her får vi innblikk i noen av konsekvensene av Ditlevsens siste giftige ekteskap og skilsmisse, og får en beskrivelse av Mundus’ selvmord, gjennomført på den måten vi vet at Ditlevsen selv forsøkte å gjennomføre det, en tid før hun faktisk lyktes med å ta sitt eget liv.

Alexander L. Kiellands eget ekteskap med Beate, var til tider også svært giftig. Ofte kom ikke ektefellene overens, Beate mistrivdes i Stavanger, var nervøs og syk, og mye borte på ulike kuropphold. Likevel var det ikke dette (alene), som endte forfatterskapet eller tok livet av ham, og han begikk heller ikke selvmord.

Men han forteller om desperasjon og dyp fortvilelse over livet i brevene sine: «jeg er meget træt, og hvis jeg ikke havde alt dette ansvar på mig, saa drak jeg mig gladelig fra livet.», som han skriver til Bjørnstjerne Bjørnson i 1885. Kielland holdt seg riktignok unna alkohol i noen år på 1880-tallet, men fortsatte likevel den lite bærekraftige, selvdestruktive livsstilen med for mye mat og drikke, og for høyt forbruk, selv om økonomien og kroppen gang på gang sa stopp.

«Mandighet» og «kvinnelighet»

I Gerhard Grans tidlige kiellandbiografi Alexander L. Kielland og hans samtid (1922), gjør han et poeng utav å karakterisere Kielland som «mandig», og dveler ved hans «mandsmod» i litteraturen, hvor han våget å være kritisk mot makthavende institusjoner. Gran trekker også fram den «mandige verdigheten» hans i forbindelse med «Kiellandsaken», da Kielland ble nektet diktergasje. Bjørnson var også opptatt av Kiellands «mandighet», og han går ofte inn for å være et «mandfolk», for eksempel på fisketur med de beste vennene sine. Tilsynelatende kan Kielland også glemme hele kvinnesaken og komme med nærmest misogyne uttalelser, som den velkjente om forskjellen på brevet og brevkassen. [2]

Men, leser vi Kiellands litteratur med utgangspunkt i tausheten, som kan sies å være et smertepunkt i livet hans, ser vi at den stadig forankres i en slags «kvinnelighet»: i en kvinnelig erfaringsverden, av begrensede muligheter og umulige skjebner, som han evner å sette ord på i litteraturen sin.

Og, interessant nok, at denne tausheten liksom viser seg i naturen: i vinden, i regnet, i torvmyren. Eller via dyrene, «loppene» og fuglene; den døde kondoren i «Folkefest», og ravnen i «Torvmyr», som målbærer naturens redsel for menneskelig inngripen og ødeleggelse. 

Og ikke minst i beskrivelsen av «Den kombinerede Indretning», sykehuset/fattighuset/galehuset Kielland gjennom inngående gravejournalistikk var med på å avskaffe det året han var redaktør i Stavanger Avis: «Den store toetages Sygehus-Bygning er som Kroppen paa en Høvring, hvorfra udgaar to Klør». Høvring, et gammelt dialektord for krabbe. Finnes det noe tausere enn en krabbe?

Uansett: der vi gjerne leser Alexander L. Kielland som er en støyende tendensforfatter, som nærmest skriker budskapet sitt, om for eksempel kvinnesaken inn i øret på oss, «irriterende tydelig» – slik Helene Uri skriver i forordet til Novelletter i utvalg (2023) – kan vi også lese og lytte videre, forbi, bak denne støyen, og finne et øredøvende stille værelse.

[1] Kielland kunne ikke engelsk, og leste romanen i dansk oversettelse.

[2] I brev til Bjørnstjerne Bjørnson, sommeren 1886: «Det er gavnligt at den uimodståelige drift i mannfolkene bliver klart irettelagt, at ikke kvinnen – idet hun bliver like berettiget – skal tro at hun er like belesset. Ti man må – synes jeg – være ganske uvitende om hannenes vesen i naturen, når man vil likestille driften hos kjønnene. Det forekommer meg også, somom ethvert barn må kunne føle og forstå, at der er mere drift og fart i et brev enn i en brevkasse.»

---

Bildene i denne artikkelen er hentet fra danseforestillingen Kjære Baby, Din hengivne Pappa av Therese Markhus og Nina Ellen Ødegård, en kunstnerisk undersøkelse av Alexander L. Kiellands liv og litteratur, med utgangspunkt i brevene til datteren hans, Baby.