Å skrive fram sannheten

I et brev til vennen Viggo Drewsen betror Alexander Kielland at han "saa at sige alltid skriver under Søren Kierkegaards Øine". Og det finnes mange spor etter Søren Kierkegaards filosofi og litteratur i Kiellands forfatterskap, noe litteraturhistorikeren Harald Beyer viser i boken Søren Kierkegaard og Norge, fra 1924. For eksempel bygger den litterære debuten hans, enakteren På hjemveien (1878), på noen av den danske filosofen og forfatterens grunntanker.

Og Vigdis Hjorth foretar på sin side en kierkegaardsk lesning av Kiellands aller siste bok, Agerhøns med champagne, Alexander L. Kiellands opptegnelser til en selvbiografi (1981) – i Kiellandforelesningen sin, under Kapittelfestivalen i 2017.

Viktig nøkkel

Tor Obrestad skriver i Kiellandbiografien Sannhetens pris (1996), at På hjemveien kan leses som en viktig nøkkel til Kiellands forfatterskap. Her får vi presentert "småbyen", som går igjen i bok etter bok. Og protagonisten, helten og "talerøret" i dramaet – Marie Worm – er en lidenskapelig og sannferdig kvinne som stiller "absolutte krav". Slik foregriper På hjemveien for eksempel Wenche Løvdahl og Gift (1883) – og ikke minst et viktig litterært verk som Et dukkehjem av Henrik Ibsen, som kom ut ett år etter På hjemveien. Kielland tar også et første oppgjør med kirken og presteskapets dobbeltmoral og hykleri i På hjemveien, en konflikt han vender tilbake til gjennom hele forfatterskapet sitt.

Situasjonen i På hjemveien er at fru Worm venter mannen sin hjem fra tukthuset – han har svindlet og brutt ned familiebedriften, en ullhandel, som fru Worm ved hjelp av hardt arbeid har bygget opp igjen alene.

Når grosserer Worm kommer tilbake er hun imidlertid juridisk forpliktet til å innlemme ham i bedriften igjen. Men hun nekter å ta imot mannen som kommer med dampbåten, og fremstår som uforsonlig og hard. I kontrast til småbyens pastor Andersen, som preker et slags tomt forsonings- og nestekjærlighetsspråk: "Nei, kjære venner! la oss gjensidig dekke hinannen med overbærenhetens og broderlighetens kåpe! ti kun dette ene vet vi om hinannen, at vi alle er så svake – oh! så svake!" Fru Worm mener i stedet at ethvert menneske er ansvarlig for seg selv og sine handlinger. Og hun vil forsikre seg om at grosserer Worm angrer oppriktig og inderlig på forbrytelsen, før hun vil imøtekomme ham.

Sannheten

Alexander Kielland slo hardt ned på usannhet; hykleri og dobbeltmoral, i samfunnet generelt, og i presteskapet spesielt. Kierkegaard var noen tiår tidligere opptatt av det samme. I den såkalte kirkestormen (1855) hånte han kirkens feighet og uærlighet, blant annet i flyvebladet Øieblikket. Og den grunnleggende konflikten i På hjemveien er umiskjennelig kierkegaardsk. 

I Søren Kierkegaard: Den fromme spotteren (2013), skriver Trond Berg Eriksen om Kierkegaard og sannhet: "Hovedtanken i forfatterskapet er at sannhet har med den enkeltes lidenskapelige valg å gjøre, at subjektet må investere seg selv i enhver gyldig sannhet."

Grosserer Worm kommer tilbake til et samfunn som er like uærlig som ham selv, som unnskylder menneskene fordi de er "svake", og han kan velge å fortsette som før– bare litt sluere, lurere, slik at han ikke blir tatt i å svindle igjen. For å kunne starte på ny på en ærlig måte, må han først erkjenne sin skyld helt ut, velge seg selv, og slik ta ansvar for fortiden og framtiden – slik fru Worm krever.

At det er en kvinne som stiller disse absolutte kravene, og som rettleder mannen, er imidlertid noe som bryter tvert med Kierkegaards ideer – slik Harald Beyer påpeker: Kvinnen er ifølge Kierkegaard en distraksjon for mannen. Her ser vi i stedet innflytelsen fra de feministiske tenkerne og forfatterne, Camilla Collett og John Stuart Mill, som vi vet at Alexander Kielland leste og beundret.

Opptegnelser til en selvbiografi

I Vigdis Hjorths Kiellandforelesning – som også kan leses i essaysamlingen Å tale og å tie (2018), som essayet "Å tale og å tie om sitt liv" – tar hun utgangspunkt i Agerhøns og champagne, Alexander L. Kiellands opptegnelser til en selvbiografi. Dette er et manuskript som dukket opp i ettertid, og som kom ut lenge etter at Kielland var død.

Teksten består av notater; oppramsing av datoer, navn og hendelser, og framstår som en slags skisse til en selvbiografi, som Alexander Kielland ville begynne på i 1897: Han hadde dårlig helse, og befant seg på Bergen sykehus. Han hadde tatt med de gamle almanakkene sine, og gikk gjennom dem i et forsøk på å spore opp og skrive en slags fortelling om det livet han hadde levd. Kielland hadde store økonomiske problemer, og hadde ikke skrevet noe skjønnlitterært på mange år.

Alt sto på spill, men han klarte eller ville ikke skrive slik han hadde tenkt: Det er mye han har glemt, og mye han ikke orker å gjenoppleve – dette skriver han, i små samtaler med seg selv som for leseren oppleves som nære. Og noen steder får vi også små fortellinger og betraktninger om livet til Kielland – slik han så det i ettertid.

Erindring og glemsel

"For fortiden er i forandring", sier Hjorth –" i samspill med hvordan vi selv forandres, og innflytelsen vår på denne forandringsprosessen er stor, i følge en av mine yndlingsfilosofer, Søren Kierkegaard". Hjorth hevder at Agerhøns og champagne er et studium i det å huske og å glemme til rett tid, og på rett sted, og hun knytter dette til Kierkegaards tanker om erindring og glemsel: " (...) å huske og å glemme er en form for diktning. (...) glemsel er den saks med hvilken man klipper bort det man ikke har bruk for, vel å merke under erindringens aller høyeste oppsyn. Glemsel og erindring er derfor på en måte identiske."

Det gjelder å bevare både det behagelige og det ubehagelige, både det vi husker, og det vi glemmer, og ta ansvar for det som har vært – erkjenne det, ta lærdom av det, og bruke disse erfaringene på best mulig måte i møte med framtiden.

Fiksjon og virkelighet, og sannhet

Vigdis Hjorth mener at Kielland gjør et stort erkjennelsesarbeid i løpet av Agerhøns og Champagne, og at dette "viser seg" i teksten, til tross for at Kielland ikke setter ord på slike tanker. Hun sier at dersom Kielland skulle ha skrevet om "sin antagelige perspektivendrende erkjennelsesreise", så ville han ha valgt å skrive en roman – altså fiksjon.

Her kommer Hjorth inn på det kompliserte forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og sannhet. Og vi skjønner at hun også snakker om sitt eget forfatterskap, og debatten som fulgte i kjølevannet av Arv og miljø (2016): " Og det gjelder oss alle, vi transformerer alle til en slags fiksjon, når vi åpner munnen og når vi lukker den. Eller for å si det med Kierkegaard: Jeg kan ikke fremstille meg som ganske sant selv når jeg gjerne vil."

Arv og miljø

I forlengelsen av dette er det interessant å se nærmere på Arv og miljø, og trekke noen paralleller mellom Alexander Kielland og Vigdis Hjorth – med Søren Kierkegaards tanker som omdreiningspunkt.

Hjorth er opptatt av Kierkegaards ideer, og Leve posthornet (2012) er for eksempel en undersøkelse av de kierkegaardske "stadier på livets vei" – spissborgeren, estetikeren og etikeren.

I Arv og miljø refererer Hjorth åpenlyst til Kierkegaard på flere måter. Kierkegaard brukte gjerne overtydelige pseudonymer, for eksempel Victor Eremita, "Den seirende eneboer". Og noen av nøkkelkarakterene i Arv og miljø har navn som sier noe om rollene deres: venninnen Klara, som ser klart, og datteren Tale, som er den som sier ifra, og ikke minst heter den voksne sønnen til Bergljot, Søren.

Bergljot føler seg trygg i selskap med Søren i farens begravelse, som han nesten ikke rekker: "Venninnene mine kom og satte seg på benken bak Bård og meg, på vår side, på vårt parti, og Søren kom i tide i den digre dynejakka og var størst." Søren er der, Søren er størst, Søren er på Bergljots parti.

Erkjennelse, godhetsspråk og hykleri

Arv og miljø handler i stor grad om sannhet. For det første det å erkjenne sin egen historie, sin egen sannhet, og å ta ansvaret for denne erkjennelsen. Bergljot opplever – på lik linje med Kielland – at fortiden er i forandring: "Vi var fire søsken, jeg var yndlingsbarnet(...) Ordene som jeg så ofte hadde begynt fortellingen om meg selv med, avslørte meg i all sin løgnaktighet. Det var ikke sant, det var omvendt!"

For det andre handler romanen om å få lov til å fortelle sin historie, og bli hørt, og trodd. Bergljots fortelling om farens seksuelle overgrep blir avvist av familien – familien har sin egen sannhet, sin egen fortelling, og her passer ikke Bergljots fortelling inn. Søsteren Astrid – som jobber med menneskerettigheter – prøver å mekle mellom Bergljot og foreldrene, som hun har brutt med, som en konsekvens av historien sin. Det språket Astrid bruker er imidlertid et avvæpnende, men tomt og provoserende "godhetsspråk", som Bergljot kaller det – og det lyder som et ekko av På hjemveiens hyklerske pastor Andersens nestekjærlighetsspråk: "Ingen er perfekte, skrev hun, alle kan gjøre feil, sikkert mor og far også. Hun hadde gjort feil i livet sitt, skrev hun, og sikkert også vi andre."

Tilgivelse?

Det er også interessant at faren, som i utgangspunktet er den som har gjort noe galt, får en slags tilgivelse, i alle fall forståelse: Bergljot forstår at faren gjorde noe dumt som ung mann og far, at han angrer, og har måttet leve med dette resten av livet.

Det er også forsonende at faren en gang åpnet opp for en innrømmelse, for å ta ansvar for ugjerningene – noe som raskt ble blokkert av moren. Det er i det hele tatt morens avvisning av Bergljots historie, av Bergljots sannhet som er verst, som hun ikke kan forsone seg med eller tilgi. For moren vet at Bergljot snakker sant, men hun nekter å endre den opprinnelige fortellingen – det handler om familiens ære, og om hva som er best for henne selv, og hun ofrer Bergljot for dette.

I På hjemveien er det dobbeltmoralen i presteskapet, og i samfunnet fru Worm raser mot: "Løgn - prest! Så svake er ikke menneskene, men De og Deres like gjør dem svake. I maktstjeler deres vilje og trekker oss alle ned i en felles elendighet av svakhet og halvhet (...)" Grosserer Worm får langt på vei tilgivelse til slutt. Han forstår hva fru Worm forventer av ham, og hva han må gjøre videre: Han må erkjenne hva han har gjort, angre oppriktig og inderlig, og slik ta ansvar for fortiden og framtiden. Først da kan han starte på ny på en sannferdig måte.

Både Alexander Kielland og Vigdis Hjorth krever ærlighet og ansvar av menneskene, og av samfunnet. Og gjør et iherdig forsøk på å skrive fram sannheten.