Krisen i Venezuela
Håkon Hestvik
26.03.2019
I Venezuela har det vært en økonomisk og politisk krise i mange år. I begynnelsen av 2019 ble den særlig prekær når opposisjonslederen Guaidó erklærte seg som ny president på bakgrunn av et flertall i nasjonalforsamlingen. Maduro, den sittende presidenten og regjeringslederen, var ikke enig i at han trengte en kollega.
Bakgrunnen for situasjonen i Venezuela
Den tidligere fallskjermsoldaten Chavez ble valgt til president i Venezuela i 1998, etter mange år med politiske ledere som hadde sterke bånd til overklassen i Venezuela og USA. Landet var preget av stor ulikhet og fattigdom. Økonomisk krise og protester er ikke noe nytt for Venezuela. 90-tallet var preget av protester mot myndigheten, og i 1989 ble mellom 300 og 3000 demonstranter drept av militæret. Det var stor misnøye og protester mot myndighetene på 90-tallet. Venstre populisten Chavez innførte en rekke omfattende sosiale reformer, nasjonaliserte store selskaper og staten tok kontroll over den store oljesektoren i Venezuela.
Når de så omfanget av reformene gjennomførte krefter fra den gamle høyresiden et kupp mot Chavez i 2002. Kuppet mislyktes. Etter hvert viste det seg at den økonomiske politikken til Chavez var lite bærekraftig og Venezuela fikk store økonomiske problemer med ekstrem inflasjon. Korrupsjonen fra tidligere regimer forsvant heller ikke under styret til Chavez, men Chavez var fremdeles svært populær hos store deler av befolkningen, særlig de fattige.
Chavez møtte stor motstand fra amerikanske interesser som en følge av sin politikk. Det førte til at Venezuela internasjonalt knyttet seg nærmere til land som Cuba, Kina, Iran og ikke minst Russland.
I 2013 døde Hugo Chavez, og den mindre karismatiske Nicolas Maduro tok over makten. Samtidig bare forsterket den økonomiske krisen seg med hyperinflasjon og varemangel. Regimet tar også i bruk enda sterkere midler for å undertrykke opposisjonen. Maduro mistet raskt mye av populariteten som regimet og Chavez hadde ved å fremstå som de fattiges forkjempere. Etter valget i 2015 fikk opposisjonen et klart flertall i nasjonalforsamlingen. Men regimet har opprettet en egen grunnlovsforsamling som kan underkjenne alle lovforslag og vedtekter fra nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen var i praksis uten makt.
I 2018 vant Maduro et presidentvalg. Opposisjonens sterkeste kandidater fikk ikke stille, og det ble gjennomført en omfattende boikott fra opposisjonen sin side. Det var ingen internasjonale observatører til stede, og valget ble hverken anerkjent internasjonalt eller av befolkningen. Valget bidro lite til å gi Maduro legitimitet hos andre en sine egne støttespillere.
Hvor hender det? Tragedien Venezuela Latin-Amerika gruppene: Venezuela NRK: Forbereder seg på sammenbrudd og krig
Den politiske krisen
Landet har vært i en politisk krise i lang tid, men den skjøt ny fart når opposisjonslederen Guaidó erklærte seg som ny president på bakgrunn av et flertall i nasjonalforsamlingen. Meningsmålinger viser at han og opposisjonen, som har beveget seg mot sentrum og ikke forbindes med arbeidsgiverforeningen og overklassen som de gjorde tidligere, har et klart flertall av befolkningen bak seg. Det har ført til omfattende demonstrasjoner til støtte for opposisjonen, men hæren ser ut til å forbli lojal mot regimet. USA har truet Manuro med alvorlige konsekvenser hvis de setter inn militære mot sivilbefolkningen. Russland har svart med å være først ute med å få "støvler" på bakken i landet. Det rapporteres om omtrent hundre russiske militære er flydd inn til Venezuela. Selv om omfanget ikke er like stort som i Syria har de erfaringer med at det kan sette andre internasjonale aktørene i sjakk og sementere regimet mot internasjonal innblanding. Det vil også gjøre terskelen for et mytteri blant hærstyrkene langt større. Lite tyder på at vi får se en rask løsning på situasjonen i Venezuela.