Fordypningsoppgave om dramatikk

I denne artikkelen skal vi ta for oss dramatikkens historie, hva dramatikk er, og vi skal se på noen viktige dramatikere. Vi skal også se på hvilke spørsmål som er viktige å stille for den som vil skrive oppgave om sjangeren.

Denne artikkelen er ikke et eksempel på analyse av et drama, men en gjennomgang av sjangeren.

NB: Vi får mange spørsmål fra elever som skal skrive skoleoppgaver om drama. Nederst på denne siden finner du spørsmål og svar, og der finner du også artikler og filmer som hjelper deg med oppgaveskrivingen.

Hva er dramatikk?

Dramatikk er en av de tre hovedretningene innen skjønnlitteratur: Dramatikk, lyrikk og epikk. Dramatikken er handlingsbasert. Den handler om noe som skjer, og det blir framstilt gjennom dialog. Dessuten er den som regel skrevet for å bli framført på en scene.

Selv om dramatikk er skrevet for scenen, finnes det også lesedramaer. Disse blir skrevet for å leses. Selveste Peer Gynt av Henrik Ibsen er et eksempel på lesedrama. Selv om noen dramaer er skrevet for å leses og andre for scenen, kan alle dramaer både leses og fremføres. Selv om det er et lesedrama, har Peer Gynt selvfølgelig blitt vist på scenen vanvittig mange ganger.

Ordet drama kommer fra gresk, og betyr handling (Gladsø et. Al. S. 16). I hverdagsspråket bruker vi ofte ordet på ulike måter. Vi kan bruke det om en konfliktfylt hendelse; "Her var det mye drama." Hvis vi har vært på teateret kan vi kanskje si at vi har sett et drama, da bruker vi det som betegnelse på en bestemt fremføring. Vi bruker det dessuten som betegnelse på film- og tv-serier. Hvis en film er spesielt alvorsfylt, kaller vi den gjerne for en dramafilm.

I litteraturvitenskapen er drama en bestemt dramatisk tekst som er skrevet for scenen. Dramatikk er en samlebetegnelse for alle dramatiske tekster. For selv om dramatiske tekster ofte er skrevet for scenen, så blir det jo også skrevet som lesedramaer, hørespill og til tv-serier. (Hamm, C., 2019) Selv om vi i dagligtalen ofte bruker begrepene om hverandre, skiller vi mellom drama og teater. Mens dramaet er det skrevne ord er teater er iscenesettelsen(Hamm, C., 2019). Iscenesettelsen er hva skuespillerne gjør, scenografien, altså det som finnes på scenen, som en stol eller en lampe. Det dreier seg også om rekvisitter. Hva bruker skuespillerne i sin framføring? Innholdet i betydningen av iscenesettelse er også langt videre enn dette.

Dramatiske tekster ligger også til grunn for tv-serier. Da er det gjerne planen fra begynnelsen av at det skal bli en tv-serie. En annen variant er tekster som begynner som romaner, blir til dramatisk tekst og til slutt film eller tv-serie. Skuespill kan også bli til filmer og tv-serier. Fame er blitt filmatisert flere ganger, og er også blitt tv-serie. Dessuten har vi flere eksempler på at musikk inspirerer til å lage en musikal som deretter blir film, som Mamma Mia!-musikalen inspirert av musikken til ABBA.

Scenisk framstilling står sentralt i dramatikken. Det betyr at teksten først og fremst består av replikker, enten dialog eller monolog (Ringseth og Blixrud, 2017). I dialogen er det to eller flere personer som snakker, mens det i monologen kun er en person som snakker. Selv om det er den sceniske fremstillingen særpreger dramatikken, blir denne også brukt i andre sjangere. For eksempel kan en roman ha lange passasjer med sceniske fremstillinger, noen ganger kan til og med hele romanen ha et scenisk og visuelt preg. Når det brukes scenisk fremstilling i romanen er det mye dialog, og bare noen "han sa" og "hun sa" eller lignende.

I tillegg til dialoger og monologer, inneholder dramatikken såkalte sceneanvisninger. Noen ganger tenker man kanskje at disse bare er noe man kan skumme raskt over. Men de kan fortelle mye! Sceneanvisningene gir svar på hva dramatikeren tenker om hvordan iscenesettelsen skal være, hvem karakterene er og om miljøet som karakterene befinner seg i. Små detaljer kan si ganske mye om en karakter. Hvem ville vel Harry Potter vært uten lynarret sitt? Slike detaljer kommer ikke alltid frem i dialog (selv om arret til Harry Potter riktignok kommer frem i dialog flere ganger), men dramatikeren kan formidle dem i iscenesettelsen.

Tradisjonelt deles drama inn i to sjangere: Tragedie og komedie. Også disse begrepene stammer fra det gamle Hellas. Tragedien ble på den tida ansett som mer høyverdig enn komedien. På grunn av måten begrepet brukes på i dag er det lett å tenke at komedie betyr morsomt, men det trenger ikke tradisjonelle komedier å være. Komedie betyr bare at det ender i lykke, mens tragedien alltid ender i ulykke.

Begge disse formene ble første gang beskrevet av Aristoteles. Du har kanskje hørt om han i KRLE-timene? Aristoteles sin bok Om diktekunsten er den første kjente boka som gir en dybdeanalyse av hva et tragedie er og hva det bør være. Boka har hatt enorm betydning for vestlig dramatikk siden antikken. 

Aristoteles var opptatt av det som kalles "de tre enhetene":

• Enhet i tid: Dramaet skal foregå på ett døgn.
• Enhet i sted: Det skal foregå på ett sted.
• Enhet i handling: Det skal ikke være parallellhandlinger. Altså at det ikke skjer flere handlinger ved siden av hverandre. Det skal være en klar handlingstråd som går gjennom hele dramaet.

(Gyldendal Norsk Forlag, 2009)

I moderne dramaer bryter man ofte bevisst med Aristoteles sine regler. Reglene hans er likevel viktige, fordi de danner grunnlaget for hvordan man tenker om dramatikk. Man må kjenne reglene for å bryte dem, og når de brytes er det som regel godt begrunnet.

I tillegg til de tre enhetene, var Aristoteles blant annet opptatt av fabel og karakterer. Fabel er selve historien, måten handlingen er bygget opp, mens karakterer er det vi gjerne kaller roller. Menneskene vi ser at gjennomgår dramaet.

Karakterene skulle etter Aristoteles' mening være edle og gjennomførte, altså konsekvente. At de skulle være konsekvente (oppføre seg på en enhetlig måte), er noe vi har med oss i dag også. Du har sikkert hørt det engelske uttrykket "out of character", som betyr at en person gjør noe som er utypisk for den, det ville Aristoteles unngå. Hvis noen gjør noe som er "out of character", synes vi at vedkommende er litt lite virkelighetstro. Å være virkelighetstro, var viktig for Aristoteles sin oppfatning av dramaet.

At karakterene skulle være edle, betyr at de skulle være moralske. Publikum skulle se karakterer på scenen, som var bedre enn publikum selv. Da ville det gå sterkere inn på publikum når dramaet endte - uunngåelig - i tragedie, ulykke. Det påvirker oss sterkt emosjonelt at selv de mest edle, nærmest perfekte karakterene kan begå feiltrinn som ødelegger for dem. Ulykken skulle nemlig skje fordi karakterene hadde gjort noe umoralsk. La oss ta et eksempel! Du har sikkert hørt om kong Ødipus? Han som endte opp med å gifte seg med sin mor, og drepe sin far. Han gjorde det ikke fordi han begikk en bevisst umoralsk handling, men fordi han ikke visste hvem foreldrene sine var. Ødipus var en edel mann, og at selv en så god mann kunne havne i en slik knipe, gjorde inntrykk på publikum.

Noe annet Aristoteles har skrevet en del om, fabelen, dreier seg om måten historien blir bygget opp på. Aristoteles la vekt på at historien skulle ha en begynnelse, en midtdel og en avslutning. Det kjenner du sikkert igjen i fra norsktimen!

I boka Om diktekunsten skriver Aristoteles også mye om dramaturgi. Det er måten man forteller en historie på. Aristoteles sin måte å tenke om dramaturgi på er blitt vanlig i all historiefortelling, ikke bare drama. Også dramaturgien fra Aristoteles blir ofte brutt med i dag. Likevel danner den grunnlaget i måten vi tenker oppbygning av historie på. Det er litt som med hvit saus i matlaging! Det finnes mange oppskrifter på saus med hvit saus som base. Da vil det ofte stå "lag hvit saus", uten noen forklaring på hva hvit saus er. Dette må bare en god kokk kunne! 

Den klassiske dramaturgien tar utgangspunkt i tragedien. Tragedien hadde høyest status i antikken, også for Aristoteles. Dramaturgien begynner med en eksposisjon; tid, sted og handling blir presentert. Deretter stiger spenningen mot en tilspissing av konflikten. Handlingen drar seg mot peripeti, som betyr vendepunkt og klimaks, som betyr høydepunkt. Det skjer noe i historien som vil føre til den uunngåelige tragedien. Til slutt går kurven nedover, og når en avslutning. I tragedien betyr det at dramaet slutter i absolutt ulykke. (Gyldendal, 2009). For en god forklaring av denne spenningskurven, se Gyldendals nettsider for faget "Teater i perspektiv".

Selv om denne fortelleformen fortsatt brukes, betyr ikke det at alle historiene vi forteller i dag er tragedier. Det er kanskje flere eksempler på komedier, altså historier som ender bra, i dagens populærkultur. Men denne dramaturgien, måten å bygge opp en historie på, kan brukes på komedier også! Bare at vendepunktet da fører til den ultimate lykke, heller enn ulykke.

For å oppsummere: Dramatikken er en sjanger hvor handling står i fokus. Det er lett å kjenne dramatikken igjen på den sceniske framstillingen og på sceneanvisningene.

Dramasjangerens historie

Dramatikken kan altså spores tilbake til det gamle Hellas. Med andre ord er dramatikkens historie lang, og vi kommer ikke innom alt i denne artikkelen. 

Dramatikken begynte i de religiøse ritualene og utviklet seg derfra. Tragedien, komedien og dityramben var alle sjangre som skulle hedre den greske guddommen Dionysos. Han er guden for vin og teater. Av de tre sjangrene (tragedie, komedie, dityrambe), ble tragedie sett på som mest høyverdig. Hvert år ble det holdt dramatikk-konkurranser til ære for Dionysos. I begynnelsen var det kun tragedier med i denne konkurransen. Kjennetegnene for de greske tragediene kan du lese om under overskriften "Hva er dramatikk?". 

Typisk for de greske tragediene er også at man brukte kjent stoff fra den greske mytologien, som publikum allerede kjente til. Publikum kjente handlingen på scenen før det skjedde. Dette kaller vi dramatisk ironi. Sofokles er en av de greske forfatterne som vi har mye igjen etter, og som fortsatt spilles i dag. 

I middelalderen ble skuespill uglesett. Det ble ansett som syndig å drive med skuespill. Dette gikk selvsagt ut over dramatikken som ble produsert. Men etterhvert ble dramatikk tatt inn i varmen igjen. Kirken begynte å produsere dramatikk, for å få ut sitt budskap. Dramatikken var igjen i religionens tjeneste, og det var jo akkurat slik den begynte i det gamle Hellas. I middelalderen fikk vi dramaer om Jesu liv, og bibelhistorie og om hvordan man kan leve et etisk og moralsk liv.

Renessanse betyr gjenfødelse. Det var den greske antikken som skulle gjenfødes, tas fram igjen. Dermed kom tragedien igjen på moten. Spesielt i Spania ble det skrevet utrolig mye drama. Kravene til dramatikken, slik Aristoteles hadde beskrevet dem, var ikke så viktige. Dramatikken skulle være populær. I renessansen oppsto dessuten operaen! Den utviklet seg først i Italia. Men med drama som utgangspunkt er det spesielt en mann som må trekkes frem fra Renessansen. Det var nemlig i den perioden William Shakespeare (1564-1616) hadde sitt virke. Han hadde en stor produksjon, og skrev både tragedier og komedier, realistisk og fantastisk dramatikk. Shakespeare er fortsatt den mest spilte dramatikeren i verden. 

Klassisismen strekker seg over størstedelen av 1700-tallet. I denne perioden ble også de gamle formkravene (de formelle kravene til hvordan dramaet skulle være) fra det antikke Hellas viktige igjen. Reglene deres var så strenge at man skulle tro det hindret dem i å være kreative. Det gjorde de heldigvis ikke! Men de var ikke spesielt glade i Shakespeare! De franske klassisistene mente faktisk at han var et eksempel til skrekk og advarsel. Han gjorde jo noe så vanvittig som å blande komedie og tragedie! Og Shakespeare blandet fantasi og realisme. Kanskje er det nettopp denne blandingen vi liker så godt med Shakespeare i dag? Moliere er en av de store franske klassisistene. Han var svært produktiv, og skrev mange komedier. 

For oss er det viktigste hva som skjedde i Danmark-Norge. Og nettopp på 1700-tallet gjorde også vårt lille land inntog i teaterhistorien. I København ble teateret i Lille Grønnegade opprettet. Da begynte dramatikken virkelig å ta av i vår del av verden. Da det kom et nasjonalt teater, trengte man også nasjonal dramatikk. 

Denne oppgaven var dramatikeren Ludvig Holberg klar for. På fem år skrev han hele 25 komedier! Disse var i stor grad inspirert av Molieres forfatterskap. Blant de mest kjente Holberg-stykkene er Erasmus Montanus, om en lærd mann som kommer hjem til Norge med en ny måte å se verden på, til og med klarer han å argumentere for at moren sin er en stein. Jeppe på bjerget handler om en alkoholiker som blir lurt til å tro at han er konge for en dag. Disse stykkene er utrolig morsomme. De er kjekke å lese, selv om de ble skrevet for mer enn 200 år siden. Holberg bodde i Danmark og skrev for teateret der. Men han var født i Bergen, så han er norsk. 

I samtiden var Johan Herman Wessel den store kontrasten til Ludvig Holberg. Wessel skrev ikke klassiske komedier slik Holberg gjorde. Han harselerte med (gjorde narr av) de klassiske sjangrene. Særlig tragediesjangeren fikk gjennomgå. Wessel blåste de greske tragediene ut av proporsjoner (forstørret dem) og gjorde dem skikkelig ... teite. På grunn av Wessels forfatterskap er det nesten ikke mulig å skrive tragedier i Norge i dag.

Mens 1700-tallet var tidspunktet da Norge gjorde inntog i teaterhistorien, er 1800-tallet tidspunktet Norge etterlot seg evige spor i den. Det var nemlig på 1800-tallet Henrik Ibsen hadde sitt virke. Den realistiske dramatikken ble den viktigste sjangeren. Dette var samtidsdramatikk (handlingen foregikk ikke i fortiden, men i tiden den ble skrevet). 

Viktige forfattere her var Anton Tsjekhov, August Strindberg og selvfølgelig Henrik Ibsen. Historiske dramaer var også viktig på denne tiden. Ibsen, den store norske teaterstoltheten, har skrevet mange store dramaer, og er fortsatt en av de mest spilte dramatikerne i verden. Ibsen er internasjonalt på linje med Shakespeare og Tsjekhov. Det er fortsatt Shakespeare som blir mest spilt, men Ibsen er hakk i hæl. 

Ibsen skrev i flere sjangere, men er mest kjent for samtidsdramaene sine. Han brukte ofte "tittehull"-metoden. Da ser vi rett inn i en borgerlig stue, på familiens løgner, intriger og konflikter. Ibsen har også skrevet historiske dramaer og idédramaer. 

To av hans mest kjente stykker er idédramaet Peer Gynt og samtidsdramaet Et dukkehjem. Et dukkehjem er kanskje det mest kontroversielle Ibsen skrev. 

Svenske August Strindberg var en samtidig av Ibsen. Strindberg skrev også samtidsdramaer. Hans stykker handler ofte om konflikt mellom menn og kvinner. Et av de mest kjente stykkene hans er Frøken Julie. 

Russeren Anton Tsjekhov levde omtrent samtidig med Ibsen. Tsjekhov skrev samtidsdramaer, og er spesielt kjent for stemningen i stykkene sine. To av hans mest kjente stykker er Måken og Kirsebærhagen.

Fra tidlig 1900-tallet må særlig sjangeren "The well made play" nevnes, dramatikken ble skrevet for et bestemt ensemble. Ensemble vil si en bestemt gruppe skuespillere. Dramaet skulle passe spesielt godt til denne gruppa. Denne arbeidsmetoden kjenner vi igjen fra i dag. Av og til kan du høre manusforfattere si at de skrev roller med en bestemt skuespiller i tankene. Men det er ikke "The well made play" vi snakker mest om når det gjelder teater på 1900-tallet. Avantgarde-teateret var viktigere. Det har mer fokus på bevegelse, og er mer abstrakt og mindre tekstbasert. Som et resultat av avantgarde-teateret fikk vi Bertolt Brecht. Han skrev dramatikk som var veldig tekstbasert, og hvor teksten sto i sentrum. Brechts tekster har påvirket alt som kom etter ham.

Den historiske gjennomgangen er basert på Gyldendals (2009) av Teaterets historie:

Noen viktige dramatikere fra midten av 1900-tallet til i dag

Fra tiden etter andre verdenskrig må britiske Samuel Beckett nevnes. Han er mest kjent for Mens vi venter på Godot, det store gjennombruddet hans. Mange vil kalle det et absurd stykke. Beckett skrev innen eksistensialismen, en kunstnerisk og filosofisk retning. Beckett forholder seg i liten grad til Aristoteles sin dramaturgi. Hvis han forholder seg til Aristoteles sin dramaturgi, så bryter han kraftig med den. I stykket Mens vi venter på Godot, skjer det nemlig nesten ingenting!

En annen viktig engelskspråklig dramatiker på 1900-tallet er Arthur Miller. Han er spesielt kjent for stykkene The Crucible (Smeltedigelen) og En handelsreisendes død. The Crucible er kanskje mitt favorittdrama gjennom tidene. Men jeg anbefaler sterkt at du leser det uansett. Dessuten bør du se filmen med Winona Ryder. The Crucible er et eksempel på en dramatisk tekst som både er satt opp på scenen og som film.

Men vi må ikke glemme at det fortsatt finnes dramatikere i dag! Den største norske dramatikeren i dag er Jon Fosse. Dramatikken hans er oversatt til mer enn 30 språk. Jon Fosse har også skrevet prosa og lyrikk. I dag skrives det dessuten også mye dramatikk for tv-serier og for scenen. En av de store tv-serieskaperne er Julie Andem. Hun har skrevet Skam, og også den har fått internasjonal oppmerksomhet.

Boktips: Drama

Skam av Julie Andem
Er du skikkelig Skam-fan? Disse bøkene inneholder scener som ikke kom med i tv-serien! Tv-serien Skam har gjort stor suksess både i Norge og verden. Den finnes også i manusversjon, og kan gjerne brukes til å skrive fordypningsoppgave! For eksempel kan du skrive en oppgave der du sammenligner Noora i Skam med Nora i Ibsens Et dukkehjem. Bøkene litt anonyme, og kan være vanskelig å finne. Spør bibliotekaren hvis du ikke finner dem! Dette er originalmanusene til serien. Vi har alle fire på biblioteket.

Nokon kjem til å komme av Jon Fosse
Vi kan ikke snakke om dramatikk i Norge i dag uten å snakke om Jon Fosse. I Nokon kjem til å komme møter vi et ungt par som nettopp har flyttet til et nytt hus. De har flyttet vekk fra alt og alle, og bor veldig øde, men likevel har de en intens frykt for at det skal komme noen til huset hvor de bor. Tittelsetningen "Nokon kjem til å komme", gjentas stadig i boka. Denne paranoiaen, og etter hvert realiteten om at noen kommer til å komme til huset, skaper sterk sjalusi og drama i stykket.

Vildanden av Henrik Ibsen
Dette er et av Ibsens samtidsdramaer, og det er skikkelig spennende! Utenfra ser familien Ekdahl ut som en perfekt kjernefamilie. Mor, far og barn. Det ser harmonisk ut. Moren jobber hardt og mye for å forsørge familien. Faren jobber med en stor oppfinnelse. Så kommer familievennen Erle til byen. Gregers Erle har ideer om sannhet og ærlighet. Han mener at sannheten alltid må fram, men i familien Ekdahl finnes det mørke hemmeligheter. Gregers Erle sin ankomst kan skape store problemer for de tre i familien.

Psykose 4.48 av Sarah Kane

Som alle Kanes stykker er dette et svært kontroversielt drama. Det handler om en person med store psykiske lidelser. Vi kommer på innsiden av tankene til vedkommende gjennom monologer og dialoger.

En midsommernattsdrøm av William Shakespeare

I dette stykket blander Shakespeare det fantastiske og det realistiske, som de franske klassisistene var så skeptisk til at han gjorde. Hvis du synes den kombinasjonen høres spennende ut, er dette stykket for deg. Dramaet er en komedie med to handlingstråder. Den ene er at det skal være bryllup på slottet, Hippolyta og Thesevs skal gifte seg. Helena skal komme til dette bryllupet. Hun er forelsket i Demetrius, men faren hennes har lovet henne bort til Lysander. Samtidig som dette trekantdramaet pågår, er det en konflikt i den overnaturlige verdenen, mellom fedronningen Titania og fekongen Oberon. For å løse dette, foreslår Oberon at hjelperen Puck, et overnaturlig vesen, - skal gi menneskene kjærlighetsmikstur. Puck klarer ikke å gjøre jobben godt, og forviklingene blir enda mer innfløkt.

Spørsmål å stille seg hvis du skal skrive oppgave om dramatikk

• Når du skal fordype deg i dramatikk, er det alltid greit å ha noen spørsmål å stille til teksten:
• Er det en komedie eller tragedie? Hvis du er usikker, gå til siste side. Ender det med lykke eller ulykke?
• Holder stykket seg til Aristoteles' regler om de tre enhetene?
• Hvordan forholder stykket seg til den klassiske dramaturgiske oppbygningen?
• Hvordan passer dette stykket inn i den litteraturhistoriske epoken det er skrevet i?

Lykke til med fordypningen!

Kilder:

Aristoteles (2004). Om diktekunsten. Cappelen Akademisk. 

Gladsø, S., Gjervan, E.K., Hovik, L. og Skagen, A. (2015). Dramaturgi: Forestillinger om teater (2.utg.). Universitetsforlaget.

Gyldendal (2009). Teater i perspektiv. Hentet fra: https://mml.gyldendal.no/flytweb/default.ashx?folder=484&redirect_from_tibet=true

Hamm, C. (2019) Drama. Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/drama

Helland, F. og Wærp, L.P. (2011). Å lese drama: Innføring i teori og analyse. (2.utg). Universitetsforlaget.