Til havs, Sao Rafael!

I den forbindelse kom jeg over ei dagbok av en ukjent forfatter (trolig Álvaro Velho) som var med da Vasco da Gama seilte rundt Afrika til India i 1497-99. Lån boka på Sølvberget.

Diplomati med kanoner og gaver

Boka er mest interessant som tidsbilde.

Vi har lett for å tro at diplomati er et nytt påfunn, men det må vel være menneskehetens nest eldste aktivitet sånn cirka. De sjøfarende portugiserne må vurdere risikoen for hvert folkeslag og hver havn de er innom, med en effektiv "stålneve i silkehanske"-strategi i bunn. De deler ut krimskrams og middels gode gaver som tegn på velvilje, og fyrer av noen kanoner her og der når det trengs, uten at det blir virkelige konfrontasjoner av det. Så var de jo også i mindretall og langt hjemmefra, og mest på oppdagerferd. Og de kom hjem til slutt (men boka slutter en gang rundt Sierra Leone på hjemturen).

(Maleriet over: Vasco da Gama forlater Portugal av Roque Gameiro (1864–1935), malt ca. 1900. Wikimedia Commons.)

Hverdagslig lidelse

Boka skildrer hendelser, ikke tanker. Det er ingen problematisering eller psykologisering av det som skjer. At folk piskes og tortureres blir registrert på linje med andre hverdagslige hendelser, og mannskap som dør av sykdom var også en naturlig del av livet til sjøs.

Boka er en tørr, men interessant appetittvekker før høstens Fatland-bok.

(PS: Etter denne boka gir Vamps sang "Til havs , Sao Raphael" mer mening. "Sao Raphael" i teksten var et av skipene på Vasco da Gamas seilas i 1497. Når Vamp synger om "Pero de Alenquer", er det en ekte person fra den turen, og "dit pepperen gror" og "Indiahavet" treffer også historisk blink. Her er en lenke til en tidsriktig 1990-tallsbekledd utgave av bandet som spiller sangen live.)