Selvbiografi uten to streker under svaret

Jeg sier "faktisk" fordi det som regel er langt mellom innrømmelsene når politikere skriver sine memoarer. Det er en sjanger for selvrettferdiggjøring, sidetallrike forsøk på å påvirke hovedpersonens ettermæle i offentligheten. Evnen til å se ting fra flere sider, selv når politikerne har forlatt manesjen, er skuffende liten.

Derfor er da også politiske selvbiografier noe av det aller kjedeligste du kan lese.

Halleluja!

Audun Lysbakkens bok er et unntak. Fordi: Han kan skrive. Og han er raus med sine motstandere. Lysbakken satt i SV-ledelsen i mer enn tjue år. I I alle dager tar han oss med på innsiden av disse årene. Og han innrømmer feilvurderinger! Og tvil! Halleluja.

Lysbakken senker guarden, og forklarer hvordan avgjørelser som blir tatt, sjelden gjøres i full visshet, enten det dreier seg om Norges deltakelse i bombingen av Libya i 2011, eller da SV trakk seg fra regjeringsforhandlingene i 2021.

90-tallet var verre enn sitt rykte

Han er del av samme generasjon som undertegnede, som noen ganger kan stirre tomt ut i lufta (jeg, altså. Lysbakken er nok mer handlekraftig) og spørre: Hvordan havnet vi her? Vi som ble voksne på 1990-tallet, og vært vitne til at det meste har blitt verre de siste 25 årene.

Lysbakken går i rette med 1990-tallsnostalgien som mange av oss bruker som sutteklut når verden på 2000-tallet jevnt fortsetter å gå til helsiken. De fleste av dagens problemer (klimaskepsis, fremmedfrykt, forakt for elitene) kan spores tilbake til det som skjedde på 1990-talet, og ble forsterket av finanskrisen i 2007-08, mener Lysbakken.

"It's the economy, stupid", for å sitere et politiske mantra fra 90-tallet.

Fra samme generasjon politikere anbefales også Torbjørn Røe Isaksens Ingen tror på nåtiden.