Rap og remix oppstod på Jamaica

time is runnin' an' passin' an' passin' an' runnin'
An' runnin' an' passin'
So you all better get it right at this time
'Cause there might be no next time, ya

Da jeg hørte “Wolf in Sheep’s Clothing” (1975) for første gang i 2017, visste jeg at jeg hadde hørt disse versene før – ikke hele sangen, men de fire versene ovenfor – fremført på nøyaktig samme måte. Det var i 1994, i 5. klasse på barneskolen. Selv om jeg da bare var 11 år hørte jeg at stemmen til Big Youth var tettpakket med attitude. Den låt både vis og kul, rusten og slakk, forkynnende men med et glimt i øyet – som om han messet på utpust etter å ha tatt et dypt drag av en joint. Jeg hadde hørt den i introen til “Futterman’s Rule” (1994) av Beastie Boys. Jeg hørte at det ikke var Beastie Boys, og at det antageligvis var noe de hadde samplet inn. Men siden det var en sang jeg som regel skippet, hadde jeg ikke tenkt over hvor det kom fra. 

Noen år seinere, på ungdomsskolen, hørte jeg også stemmen til Max Romeo i Prodigy-sangen “Out of Space” (1992) og Horace Andy i flere av sangene til Massive Attack uten at jeg visste hvor de kom fra eller hvem de var, eller at jeg 20 år senere kom til å få et nært forhold til nettopp disse stemmene. Jeg visste heller ikke at rap, trip hop og elektronisk dansemusikk hadde dype røtter i den jamaicanske musikkulturen, eller at sampling, slik vi kjenner det fra populærmusikken, var noe de begynte med på Jamaica. 

Sound system og toasting

Dub oppstod i kjølvannet av jamaicansk rap, såkalt toasting, som har røtter helt tilbake til 50-tallet. Da jeg begynte å oppdage jamaicansk populærmusikk, for ca. 10 år siden, hadde jeg aldri hørt om toasting, Big Youth, U-Roy eller I-Roy (tre av de mest kjente toasterne på 60- og 70-tallet). Dersom jeg hadde nilest albumheftene til Beastie Boys hadde jeg kanskje kommet på sporet av det. Jeg synes likevel det er rart at noe som åpenbart må ha vært en inspirasjonskilde til en av verdens mest populære musikksjangre, altså amerikansk rap, ikke er mer allment kjent. Men da jeg hørte “Sidewalk Killer” (1972) av I-Roy

eller “S90 Skank” (1972) av Big Youth 

eller så det ikoniske coveret til Natty Cultural Dread (1976),

var det jo åpenbart at dette var rap og hip hop, bare i en annen tid og kultur. Og da jeg fant ut at både Afrika Bambaataa og Kool Herc, to av hip hopens gudfedre, hadde jamaicanske foreldre – Kool Herc bodde til og med på Jamaica frem til han var 12 – falt brikkene på plass.

Kool Hercs legendariske blockparties på midten av 70-tallet, regnes som et av de viktigste fundamentene i moderne rap. Disse nabolagsfestene var direkte inspirert av jamaicanske soundsystem. Herc opererte med to platespillere slik at han kunne spinne kun deler av sangene (de mest dansbare) på repeat, samtidig som han selv, eller MC’en Coke La Rock, snakket over rytmene for å få opp stemningen. Dette, eller i hvert fall noe lignende, hadde de drevet med på Jamaica siden 50-tallet. 

I Kingston, Jamaica, var fattigdommen stor i etterkrigstiden. Platespillere og plater var luksusvarer de færreste eide. Noen hadde radioer, men de jamaicanske radiostasjonene var i stor grad kontrollert av det britiske kolonistyret, noe også musikksamlingen bar preg av. Om noen i nabolaget hadde en platespiller, og gjerne plater med amerikansk r&b, soul, og etter hvert Jamaicas egne sjangre – ska og rocksteady – samlet folk seg for å lytte. Dette var kimen til de mer etablerte nabolagsfestene, såkalte sound system, hvor musikken dundret ut fra svære høyttalere mens mat og drikke ble servert. Som nevnt var det også vanlig at de som styrte musikken gjerne snakket mellom sangene og til og med mens sangene spilte, noe altså Kool Herc tok med seg til New York.

Versions

Det sies at dub oppstod ved en feil, slik nye ting ofte gjør. Forestill deg at du står på et festivalområde. Det er kveld, men varmt – du er tross alt på Jamaica! Du har drukket en øl, spist beef patties, lytter til musikken og danser til rytmene av “On the Beach” (1967) av the Paragons – en fersk rocksteady-hit fra Duke Reids finslipte hitmaskineri. 

Rocksteady – ska-ens groovy, basstunge lillebror – var, i likhet med ska, en jamaicansk oppfinnelse. Det var folkets egen musikk, og ikke noe stivt britisk skvip. Stolt og med en helt unik gjenkjennelse, som også føles som en frigjøring, danses det til rytmene fra de gedigne høyttalerne. Men vokalen dukker aldri opp. Du hører bare instrumentene, og ikke minst rytmene – den dundrende bassen, trommene – og dansen blir mer intens. Så begynner alle å synge, og i enda større grad enn før føler de at de nå eier sangen, at de nærmest blir en del av sangen, og stemningen er ekstatisk!

Sound system-arrangøren Rudolph “Ruddy” Redwood, som nå har spilt denne vokalløse plata på repeat, til stadig større begeistring, melder tilbake til Duke Reid at han fikk en plate av “On the Beach” hvor vokalen ved en feil var utelatt, men at dette “mashed up di place!” som de sier på Jamaica.

Dette var altså kimen til både toasting og dub. For kort tid etter begynte sound systemenes deejayer å toaste, eller rappe, over instrumentalversjoner av rocksteady-hits. Produsentene, som ofte eide både sound system og alle rettighetene til sanger, begynte med stor iver å lage såkalte versions – både deejay- og instrumental-versjoner av hits – enten for å melke de, eller for å lage noe nytt og spennende. Det var altså i den sammenheng at lydteknikerne fikk en mer kreativ rolle, som etter hvert førte til utviklingen av dub som en egen sjanger. Sangene, eller instrumentalene, ble ofte spilt inn på ny med enda mer fokus på rytmene. Et fantastisk eksempel på dette er “Ordinary Version Dub” fra albumet Java Java Java (1973).

Både i begynnelsen og mot slutten av sangen er det inkludert samtaler hvor produsenten og/eller lydteknikeren forklarer hvordan musikken skal bygges opp med mest mulig fokus på bass og rytmer:

“Right now, I gon' show you how fi operate, right. Watch the bass now..."

Noen regner dette som pre-dub, mens andre betrakter det som det aller første dubalbumet. Det er produsert av Clive Chin og Eroll Thompson. Sistnevnte utviklet seg på få år til å bli en av de største dubaktørene på Jamaica, og er hjernen bak den kanoniske dub-serien African Dub All-Mighty 1 – 4 (1973 – 1979). Det som i hvert fall kommer tydelig frem på Java Java Java er det økte fokuset på rytmer, og da særlig bass, som styrende element.

Noen ganger lot også lydteknikerne deler av vokalen henge igjen – gjerne vers fra refrenget – noe som lokket frem allsangen. Vokalsnuttene fungerte også som holdepunkt for deejayene, som da gjerne toastet i samtale med sangtekstene. Et av de tidligste eksemplene på dette er U-Roys toast over nevnte “On the Beach” fra debutalbum Version Galore (1971):

U-Roy etablerte seg raskt som kongen av toasting, men de andre tok raskt opp kampen. Et sentralt aspekt ved den jamaikanske musikkulturen, og særlig sound system og deejayer, er konkurranse. De konkurrerte om å få tak i de største hitene og lage de beste instrumental- og deejay-versjonene av disse, noe de kunne overvåke nøye ved folks reaksjoner mens de spilte de av og fremføre de på nabolagsfestene. Dette medførte at både toasting og dub har en kompetitiv kjerne som ofte spilles ut som battles, noe vi jo kjenner fra moderne rap. Et herlig og tidlig eksempel på dette er King Stitts “King of Kings” (1970) hvor han ypper med U-Roy. “You say you rule the nation with version” refererer til U-Roys megahit “Rule the Nation” (1970), og da at U-Roy hevder han er kongen av versions – altså deejayversjoner av sanger. King Stitt svarer med at han er “the king og kings, I rule kingdoms” – et heller svakt og latterlig argument som trolig viser til at han ble kåret til “king of deejays” i 1963 – men det leveres med en herlig swagger.

Dub

Når det gjelder konkurranse ville også lydteknikerne ha en del av kaka. Den mest kjente, Osbourne Ruddock (bedre kjent som King Tubby), hadde langt større ambisjoner enn å bare kopiere en plate og fjerne vokalen. Tubby – musikkelsker, perfeksjonist og hifi-nerd – hadde et eget sound system, lagde sine egne høyttalere og miksepulter, og gikk inn i rollen som lydtekniker lik en lydkunstner (hør mestverket King Tubby Meets Rockers Uptown (1976), som av mange regnes som det ypperste dubalbumet). Tubby begynte tidlig å eksperimentere ved å legge til lydeffekter, som f.eks. ekko både på instrumentalversjonene, men også på deejayene mens de toastet – noe man kan høre på U-Roys første store hit “Wake the Town” (1970): 

På rekordtid, og i konkurranse med andre lydteknikere og produsenter som Keith Hudson og Lee Scratch Perry, utviklet instrumentalversjonene seg, ofte i samspill med deejayversjonene, til en egen sjanger: dub. 

På tittelsporet på et av de første dub-albumene, Pick a Dub (1974) av Keith Hudson, har Hudson tatt utgangspunkt i Big Youths “S90 Skank”, og da særlig den blytunge basslinjen. Han har også lagt til et nytt instrument – tangentblåseren melodica, håndtert av den kommende dub-stjernen Augusts Pablo – samt mikset inn ekkoeffekt på trommene, som om det hele blir en slags hypnotisk meditasjon over rytmene.

Dette blir kanskje enda tydeligere i “Black Heart” fra samme album. En av grunnene til at punkerne likte jamaicansk musikk var at ska, reggae, roots reggae og dub som regel er direkte eller indirekte opprørsmusikk. Den svarte befolkningen på Jamaica var etterkommere av slaver fra kolonitiden, og Jamaica ble først frigjort fra Storbritannia i 1962. Men befolkningen – både på Jamaica, og immigrantene i England – fortsatte å leve under vanskelige økonomiske og politiske kår i flere tiår etter dette. Som tidligere nevnt er de jamaicanske musikksjangrene folkets egen musikk, utviklet i samspill med folket (gjennom sound system-kulturen), og ofte også med rastafari og svart frigjøringspolitikk – enten som et ideologisk bakteppe eller vevd direkte inn i sangtekstene. Med sitt nesten monotone bassdrevne fokus kan derfor “Black Heart” høres som om den suger lytteren inn i et digert svart hjerte, som en meditasjon over afrikansk opphav og opprør.

En fantastisk visualisering av en lignende situasjon – som er meditativ, men på en mer brutal og voldsom måte – kan sees i dette klippet fra TV-serien Small Axe (2020):

Dubben som høres her er den mektige “Kunta Kinte Dub” (1976) som gjennom flere tiår var en stor favoritt på sound system, særlig i London. Det er en mer finslepen, perfeksjonsistisk, og som antydet mer voldsom, dionysisk eller nærmest krigersk form for dub, enn Hudsons Pick a Dub. Hjernene bak “Kunta Kinte” er dub-duoen Sly and Robbie, som også spiller bass og trommer på en betydelig del av platene som ble produsert i Jamaica på 70- og 80-tallet.  

Men den som i størst grad kan sies å ha dundret i veggene i dette svære, svarte hjertet, er Lee Scratch Perry.

Lee Scratch Perry

I den jamaicanske musikkulturen, hvor kreativ gjenbruk av låter og rytmer stod sentralt, utviklet det seg en slags renessansefolk som gjorde alt. Den mest kjente av disse var den nevnte Perry. Han var musiker, sanger, låtskriver, produsent, forretningsmann, lydtekniker, dubmusiker, kunstmaler, mystiker og åndelig og musikalsk veileder for en haug med jamaicanske musikere (blant annet Bob Marley & The Wailers). Han var sentral i utviklingen av rocksteady, toasting, reggae, roots reggae og dub. King Tubby, perfeksjonisten og lydnerden, var gjerne litt kjølig og matematisk, men Perrys dub kom fra et vilt og varmt hamrende hjerte som ville preke, spre kjærlighet og opprør, og altså vekke jamaicanerens afrikanske opphav.

Perry samarbeidet med King Tubby om det som av mange regnes som det aller første dub-albumet: Upsetters 14 Dub Blackboard Jungle (1973). Perrys kreativitet nådde stadig mer spektakulære høyder utover på 70-tallet, men allerede her kan man høre at han og Tubby strekker seg fritt og lekent ut i et underlig sonisk landskap som er så rikt, lyrisk, melodiøst og fullendt at det blir uvesentlig hvilke sanger som var grunnlaget for dubbene. Med dette albumet ble det virkelig klart at dub var en egen sjanger, og ikke bare bakgrunnsmusikk for en deejay. Hør bare på “Black Panta”: 

Seinere i karrieren kjennetegnes Perrys produksjoner gjerne av at dub inkorporeres i enhver produksjon, enten det er nydelige, trestemte sanger som på Heart of the Congos (1977),

eller de maksimalistiske discomixene: lag på lag av roots reggae, dub og toasting som Perry tryllet frem i sitt eget legendariske studio Black Ark. Den mest kjente, “Disco Devil” (1977), består av elementer fra:

• “Chase the Devil” (1976) av Max Romeo, produsert av Perry
• “Croaking Lizard” (1976): Prince Jazzbos deejay-versjon av “Chase the Devil”, produsert av Perry

Samtidig har han mekket og dubbet de sammen med sin egen versjon av sangene. Resultatet, som altså er minst tre sanger i én, er en særegen form for musikalsk collage: 

Prince Jammy og Scientist

Mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, da roots reggae ble erstattet av dancehall, og Lee Scratch Perry brant opp studioet sitt(!) og flyttet til Sveits(!), overtok Prince Jammy og Scientist (Hopeton Overton Brown) miksepultene. 

Jammy er kanskje aller mest kjent som produsent for noen av de største Dancehall-artistene på 80-tallet. Men han startet altså karrieren som King Tubbys lærling og lagde da noen fantastiske dub-plater med et grandiost, svært basstungt, men samtidig mykt, rikt og lyrisk lydbilde. Å lytte til disse på et godt anlegg føles nesten som å svaie i en varm, elektrisk storm. Jeg tenker da særlig på In the Light Dub (1977) som er dubber av Horace Andys In the Light (1977). Her er et dobbelalbum med både In the Light og In the Light Dub:

Jeg tenker også på Slum in Dub (1978) som er dubber av Gregory Isaacs-sanger, hovedsakelig fra det som i mine ører er Isaacs beste album: Cool Ruler (1978):

Scientist viderefører arven fra Tubby og Jammy. Han er påvirket av både Tubbys perfeksjonisme og Jammys voldsomme lydbilder. Men Scientist har sin egne hardtslående signatur, hvor rytmene likesom pisker seg fremover. Samtidig lager han noe som nærmest må beskrives som lydskulpturer. Et eksempel på dette er “The Corpse Rises” (1981), som også er et godt eksempel på dub i sin reneste form. Lydbildet og attituden gjør det også lett å høre at dub har vært viktig for utviklingen av electronica og rap.

Dub’en er en collage og remix av: 

• “Bandits Taking Over” av Wailling Souls 
• “Capital Offence” av Toyan, som er en deejay-versjon av “Bandits Taking Over” 

Wailing Souls har gitt ut mye bra, men “Bandits Taking Over” (1980) har jeg aldri likt. Som mye annen reggae låter den nesten munter selv om sangteksten handler om at kjeltringer har tatt kontroll over Kingston. En slik munter kontrast kan av og til funke som en slags motgift mot det vonde, men i dette tilfellet låter det tamt og blekt, som om Wailing Souls allerede har gitt opp kampen og bare forsøker å lulle seg trygt i søvn.

“The Corpse Rises” derimot er en fantastisk dub. Om man lytter til alle tre i kronologisk rekkefølge, er det som om Scientist, lydteknikeren i alle tre tilfeller, skritt for skritt endelig finner et perfekt lydbilde til den dystre sangteksten.

I “Capital Offence” (1981), altså deejay-versjonen av sangen, er situasjonen noe skjerpet, og lydbildet har endret seg. Bassen trer lyrisk, nesten malerisk frem – mørkt, kjølig og urovekkende –og akkompagneres av skjelvende rytmiske gufs – kanskje kastanjetter med ekkoeffekt?, som kunne vært lydeffekten til skranglende skjeletter fra en tegnefilm. Toyan toaster (jamaicansk rap) med en mer passende attitude, intenst og rått, men etter 15 sekunder dukker refrenget fra Wailing Souls-sangen opp, slik det ofte gjør i deejay-versjoner, og sangen fortsetter i en mer repetitiv, kjedsommelig stil.

Det er først i “The Corpse Rises” at kjeltringene virkelig kan høres og føles. Men i dubben har Scientist fjernet all vokal, og da også hele sangteksten. Om man lytter nøye kan man, i et par sekunder, kun høre et svakt omriss av stemmene ca. 2.05 uti sangen, mens dubben tar en kort pause. Det høres nesten som om Scientist bevisst har lagt inn denne pausen bare for å vise at hans dub er mye bedre enn sangen den tok utgangspunkt i; at Wailing Souls ligger nede for telling, ettersom den nesten stumme pausen etter bare et par sekunder likesom blir pisket vekk av rytmene – bassen, trommene og de nevnte skjelett-kastanjettene – som om det var der kjeltringene Wailing Souls synger om egentlig befant seg. For som tittelen på dubben antyder er det nesten som om Scientist, som en Indiana Jones-aktig vitenskapsmann, har funnet og vekket til live et monster i rytmene som har tatt livet av sangen og nå stiger opp fra sin egen grav, med en voldsom attitude.

Den nærmest brutale endringen av opphavet, og den påfølgende gjenoppstandelsen kunne også vært et bilde på dub, dubmusikeren, og kanskje spesielt Scientist. I den jamaicanske musikkulturen er det ofte slik at alle aktørene vil ha en like stor bit av kaka, eller gjøre musikken til sin egen, enten de er musikere, produsenter eller lydteknikere. På slutten av 70-tallet var ikke lydteknikeren bare en lydtekniker, men en dubmusiker – og i noen tilfeller nærmest eksperimentelle lydkunstnere. Noen gjorde i så stor grad låter om til noe annet og eget, at de følte eierskap til resultatene. Scientist var en av disse. Dette var nok også grunnen til at han gikk til rettssak mot produsenten Henry Junjo Lawes, som eide rettighetene til sangene Scientist remixet, og som da satt igjen med en langt større del av den økonomiske kaka. Lawes vant rettssaken, og som et stikk mot Scientist ble de Lawes-utgitte re-utgivelsene av Scientists klassiske dubplater utgitt under tittelen Junjo Presents..., mens Scientist ble nevnt som lydtekniker med liten skrift.

Slik er det gjerne også med dub i en større populærmusikalsk sammenheng. Den har fått ufortjent lite oppmerksomhet, og utenfor Jamaica har den og vil den nok alltid være en sjanger for spesielt interesserte. Som vist har den samtidig vært svært innflytelsesrik og viktig for utviklingen av blant annet rap og elektronika. Hør bare hvordan de allerede nevnte Sly and Robbie tok dubben inn i et mer helelektronisk lydbilde på 80-tallet,

eller hvordan resultatet ble da Massive Attack spurte dub-legenden Mad Professor om å remixe albumet Protection:

Les mer + noen lister

Dette ble en essayistisk og selvfølgelig svært ufullstendig gjennomgang av dubbens og toastingens historie. Men de som er interessert kan lese mer om dub og toasting i disse bøkene:

• Bass Culture. When Reggae Was King av Lloyd Bradley
• Dub. Soundscapes and Shattered Songs in Jamaican Reggae av Michael E. Veal
• Dancehall: The Rise of Jamaican Dancehall Culture av Beth Lesser
• Volcano Revisited: Kingston Dancehall Scene 1983 av Tero Kaski og Pekka Vuorinen
• The Small Axe Guide to Dub av Jim Dooley
• The Small Axe Deejays av Ray Hurford og Joakim Kalcids
• 100 Days of Dub av Martin Blomqvist

Her er en liten liste med noen av mine favoritt dubalbum, i kronologisk rekkefølge:

• 14 Dub Blackboard Jungle (1973) av Lee Scratch Perry og King Tubby
• Pick a Dub (1974) av Keith Hudson
• Natty Locks Dub (1974) av Winston Edwards
• King Tubby Meets the Upsetter at the Grass Roots of Dub (1974) av Winston Edwards, King Tubby og Lee Scratch Perry
• Revolution Dub (1975) av Lee Scratch Perry/The Upsetters
• Free for All (1975) av Bullwackie's All Stars
• King Tubby Meets Rockers Uptown (1976) av Augustus Pablo og King Tubby
• Super Ape (1976) av Lee Scratch Perry/The Upsetters
• Ah Who Seh? Go-Deh! (1976) av 4th Street Orchestra
• In the Light Dub (1977) av Prince Jammy
• African Roots Act 1 (1977) av Bullwackie's All Stars
• Brand (1977) av Keith Hudson
• Slum in Dub (1978) av Prince Jammy
• Africa Must be Free by 1983 (1978) av Augustus Pablo og King Tubby
• Beware Dub (1978) av Yabby U og King Tubby
• Return of the Super Ape (1978) av Lee Scratch Perry/The Upsetters
• East of the River Nile (1978) av Augustus Pablo
• Black World Dub (1979) av Bullwackie's All Stars
• Living Dub av Sylvan Morris (1980)
• Dub Roots (1980) av Prince Douglas
• Rockers Meets King Tubby in a Fire House (1980) av Augustus Pablo og King Tubby
• Playing it Cool & Playing it Right (1981) av Keith Hudson
• Scientist Rids the World of the Evil Curse of the Vampires (1981) av Scientist
• Living Dub Volume 2 (1982) av Sylvan Morris
• Scientist Wins the World Cup (1982) av Scientist
• The Dub Factor (1983) av Sly and Robbie
• No Protection (1995) av Mad Professor

Og her er to Spotifylister med noen av mine toasting- og dub-favoritter: