Plateprat med Robin Wills

Hei!

Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Gin and tonic med is

Beskriv deg selv med noen få ord.
Vennlig, snartenkt, kjærlig og bekymringsløs

Hvis du en dag skriver selvbiografi, hva skal den hete?
That was the life that was

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?
Ramones - Beat On The Brat

Det er lenge siden du var i Norge?
Første gangen var vel da vi spilte på Club7 i 1983. Etter det var det Rypekroken Roadhouse, Lierskogen, 2015 på en festival som Pål Erik Gulliksrud arrangerte hjemme på gården sin.

Noe du husker fra den gangen?
Elsker skandinavisk frokost, men det som lignet på peanøttsmør, men smakte som fermentert fisk var ikke så godt.

Photo: Mike Baess (1980)

Det er over 40 år siden den første konserten i Norge på Club7, hvem er du i dag?
Tiden flyr, «Getting on in life. Retarded but not retired» Jeg holder det gående og jobber hovedsakelig som konsulent for diverse firmaer som skal ha nye produkter ut i et marked. Det innebærer en del reising, men jeg synes det er stimulerende og det er godt å bruke hodet til mer enn musikk også.
Platesamlingen er min pensjonsforsikring og eneste investering, så lenge ikke huset brenner skal jeg klare meg. Kanskje jeg åpner en platebutikk sammen med en kompis og selger unna deler av platesamlingen når jeg pensjonerer meg. Mest for det sosiale, drikke kaffe, prate skit og være rundt felles musikkinteresserte.
Robin har ellers to voksne barn med ekskonen Caroline Augier (tidligere bassist i det franske bandet Les Calamités) og barnebarn som han gjerne leker med i helgene.

Hvordan startet din musikkinteresse?
Uten tvil, sommeren 1972 når jeg hørte «Slow Death» med The Flamin Groovies på radioen. Jeg var 12 år og Flamin Groovies sammen med The Kinks og Stones forandret alt for meg, jeg ble hekta.

Jeg bodde i Sveits perioden 1967-76 og fikk ekstrajobb i platebutikk når jeg var 14-15, betalingen var mer plater enn penger. Jeg oppdaget stadig nye band og hadde som ledetråd at band med skjegg og bart ikke leverte musikken jeg var ute etter.

I løpet av et par uker så jeg både Duck Deluxe og Dr. Feegood. Etter det skaffet jeg Dr.Feelgood logoen bak på min amerikanske militær parkas. Leste selvfølgelig det jeg kom over av musikkaviser og klipte ut de ikoniske bildene av Ramones fra NME, de havnet på veggen. 1976 når The Damned ga ut singelen «New Rose» på Stiff Records flyttet jeg til London. Dette var en revolusjonerende tid, men jeg følte meg ferdig med punken våren 1977, som allerede da hadde blitt for sekterisk etter min smak. Jeg traff Jeremy Gluck på puben Speakeasy og vi hadde felles interesser når det gjaldt 6o-talls garagerock, husker vi snakket om The Seeds. Jeremy hadde karisma og var som en blanding av Johnny Carson og Jonathan Richman, han dro hjem til Canada og når han var tilbake i London 1978 startet vi Barracudas. Det tok skikkelig av når vi fikk singelen «Summer Fun» inn på listene høsten 1980, men det skulle ikke vare.

Originalbesetningen av bandet splittet i 1981, samme år som «Drop Out With The Barracudas» ble gitt ut og Jim Dickson kom om bord sammen med Chris Wilson fra The Flamin Groovies. Dette skulle bli en happy og aktiv periode for bandet, med neste LP «Mean Time» som kom i 1983 og «Endeavour To Persevere» i 1984.

Barracudas ble oppløst i 1985 ville bandet fortsatt om dere hadde hatt større kommersiell suksess?
Vanskelig å si. Nei, tror uansett uenighetene hadde blitt for store. Jeremy og jeg var like gamle men begynte å skli fra hverandre.

Hva slags band ville The Barracudas vært i dag hvis dere hadde fortsatt?
Med originalbesetningen tror jeg det ville blitt gnisninger og krav når det gjelder 80-tallets sound og ønske om at vi skulle tilpasse oss. Dave Stewart fra Eurythmics ville produsere oss, men jeg takket nei, det ville ikke bli bra.

Foto: theartsdesk/K.Tyler (Robin Wills in the leather jacket he bought from Sid Vicious)

Spiller du jevnlig?
Nei, jeg behøver et fokus, enten det er en plate som skal spilles inn eller å øve til en konsert, ellers rører jeg ikke så ofte gitaren. Jeg må ha et mål, jeg er ikke en fyr som sitter og jammer med en gjeng, det hater jeg. Jeg må ha et prosjekt og fokus som stimulerer kreativiteten og energien, det er det som må til for at jeg skal gå i gang. Sist jeg spilte en skikkelig konsert var Barracudas 40 års jubileum, det var gøy, men jeg spiller ikke riffene slik jeg egentlig skulle ønske. Nicky Turner bor nå i LA, møtte han for en måned siden (43 år siden sist) vi øvde litt og han spiller like bra nå som da, selv om han ikke har spilt noe særlig trommer de siste 28 årene.

Om du skulle plukke medlemmer til din supergruppe?
Da velger jeg først, på trommer: Hal Blaine fra The Wrecking Crew. Han er profesjonell, gjør de rikte tingen på rett sted, han er kanskje ikke en band-fyr men allikevel.

Gitar: Jeg liker Keith Richards. Kanskje Wilco Johnson, selv om han er litt enkel, Cyril Jordan fra Flamin Groovies var en stor inspirasjon, selv om det kanskje finnes bedre. Johnny Ramone? Hans gitararbeid kanskje jeg kan gjøre sjøl? Nei, jeg velger Roger McGuinn, han har en kreativ sound, han spiller «jangel-partiene» jeg aldri kunne ha spilt selv, jeg tar heller Gretsch gitareren min og spiller rytme.

Bass: Da blir førstevalget Paul McCartney, hør bare på «Rain», han spiller melodisk på en måte som du ikke forventer, det må bli Macca på bass. Jeg tror jeg dropper å ha med noen på orgel/keyboards.

Sanger og en bra frontmann er viktig, Mick Jagger er bra men får ikke jobben, McGuinn og McCartney synger bra, men jeg ønsker en sanger som også skriver tekstene, det er noe ved en sanger som synger sine egne tekster. Warren Zevon er et kinderegg i så måte, hør «Desperados Under the Eaves», «Frank and Jesse James» og «Veracruz», fantastiske sanger.

Warren Zevon kan også spille piano, og om han skriver tekstene kan Jeg, McCartney og McGuinn komponere noen gode melodier og kore.

Robin Wills. Photo by Norbert Bauer

Hvordan vil du beskrive deg selv som en platesamler?
Besettelse. Jeg er besatt av å lete etter noe som jeg ikke kjenner til, men som gir meg det samme kicket som jeg fikk som 12 åring. Jeg høre fortsatt på mye av det samme som gjorde inntrykk i 1972. Olav kan du fortelle meg forskjellen på en hoarder og en samler? Nei. Robin: Hyller 😊
Jeg ønsker til en viss grad førstepressinger etc. men prøver å forlate det å være en kompletist, for det er kanskje ikke så sunt i lengden. Å ha demoversjonene av de tidlige Decca singlene til Stones er noe jeg setter pris på og når det gjelder Kinks som er det bandet jeg elsker høyest av alle, der kan jeg ikke stoppes om jeg ser en svensk pressing med bildeomslag som jeg ikke har. Jeg kanskje ikke behøver disse singlene, men elsker å kunne ha de. Jeg kunne egentlig solgt 1/3 av platesamlingen uten det ville være på bekostning av musikken jeg vil spille.
(Mens vi snakker kommer postmannen med en pakke på døra.)

Favoritt blant fysiske platebutikker?

Plastic Passion, 2 Blenheim Crescent, Notting Hill Gate, London. Åpnet i 1984, ble senere delt i to da de to innehaverne ble uenige. Bill Forsyth sin del ble kalt Minus Zero Records og Bill Allerton sin del fikk navnet Stand Out, dørene stengte for godt i 2009.

Kjøper du også plater for å selge videre?
Ja, men det beste er å kunne bytte i noe annet som jeg selv mangler og ønsker meg. Neste måned skal jeg til Hova platemesse i Sverige. Når jeg skal dit tar jeg med meg noen LP og ca. 30 singler som jeg selger eller bytter om jeg finner noe jeg ønsker meg, det blir ikke soulplater, ikke at det er dårlig, men det er bare ikke min greie.
Her er noen av platene som jeg har med i kofferten til Sverige:
The Deviants– Disposable (1968)

Ashkan – In From The Cold (1969)

UFO – UFO 1 (1970)

Yesterday's Children – Yesterday's Children (1970)

The Jimi Hendrix Experience – Axis: Bold As Love (1967) med poster

Scorpion – I Am The Scorpion (1970) Svensk band produsert av Kim Fowley

Johnny Burnette And The Rock 'N Roll Trio - Johnny Burnette And The Rock 'N Roll Trio (1956) UK Vogue Mono album

Det er singler som er ditt format?

Ja det var på den måten jeg oppdaget musikken, de var billige og jeg er også en fyr med lite tålmodighet til å sette på en LP for å vente på en god låt. Jeg sitter ikke i sofaen og røyker en joint og hører på musikk, det gjorde jeg kanskje når det første Black Sabbath Lpen kom. Den eneste gangen jeg hører på hele album er når jeg er ute og spaserer, da hender det at jeg plugger inn øreproppene for et album. Jeg har sjelden tid til å høre på en hel LP. Jeg har det siste albumet til The Lemon Twigs men har ikke spilt Lpen enda. Singler: "Cuts to the essence", Musikken: «Cut the crap and get to the chorus» and I will get my Buzz.

Løper du rett hjem etter å ha kjøpt en plate for å spille den?
Du vet, jeg kjøper så mange plater så det er vanskelig, og ofte kjenner jeg musikken godt fra før, så det skjer nok ikke alltid. Dette var nok lettere før når jeg var yngre, men jeg fikk 5-6 ny singler sist uke og de gikk varme på platespilleren, så det skjer.
I dag fikk jeg The Humans - Take A Taxi / Warning (1966), denne hadde jeg ikke hørt på singel før så det var en åpenbaring å spille den.

I stua har jeg alle de nyeste platene jeg har kjøpt de siste 6 månedene, så blir de arkivert i bokser på platerommet. Jeg har flere platespillere, til og med foran ergometersykkelen jeg bruker til å trimme har jeg en platespiller slik at jeg kan sykle og høre på musikk samtidig.

Er Hi-fi og god lyd viktig for deg?
Jeg har tre Pioneer PL-12D platespillere, flere forsterkere og skaffet meg et nytt musikkanlegg i år, kanskje ikke High-end audio men det låter bra i mine ører, men Pioneer platespilleren min fungerer veldig godt for 45 rpm og det nye anlegget fungerer best for LP. Jeg har enda ikke skaffet meg en mono-stift, men vurderer det.

Følger du med på nye utgivelser?
Jeg har faktisk oppdaget musikk på Tik-Tok når jeg har sveipet på telefonen, «You have to get to the hook in 15 seconds». Jeg oppdaget bandet The Last Dinner Party der. I fjor oppdaget jeg The Lemon Twigs på Electric Ballroom. Jeg ble virkelig inspirert. Så mye energi fra det unge publikummet som var på konserten. Det nyeste albumet er ganske godt, men synes de noen ganger er for «flinke» for sitt eget beste, det blir for mange ideer puttet inn i en sang noen ganger. Men live var de fantastiske.

Favorittfilm?

Når jeg liker en film, ser jeg den mange ganger. Favoritten må være The Last Valley (Den glemte dalen) fra 1971, regissert av James Clavell. Dette er et historisk drama som utspiller seg under trettiårskrigen. Mens krigen herjer i Sør-Tyskland, kommer en leiesoldat og en lærer til en dal uberørt av krigen. Michael Caine, Omar Sharif og Per Oscarsson er noen av skuespillerne. Den har jeg sikkert sett 100 ganger. Den er ikke perfekt, men jeg husker det meste av dialogen, den har brent seg fast i minnet. Jeg så den første gang når jeg var 12 år og det var en stor filmopplevelse. Filmmusikken av John Barry var også bra og jeg har også plakaten fra filmen.

Jeg elsker historisk drama. The Treasure of the Sierra Madre (Sierra Madres skatt) av John Huston fra 1948 er også en favoritt. Den lange borgerkrigs filmen Gettysburg (1993) har jeg også sett flere ganger.

Hva liker du å lese?

Jeg leser ikke like mye som jeg gjorde før, sovner etter et par sider. Men boken Boy's Life av Robert McCammon gjorde inntrykk, det er en fin passasje der de henger ut på en parkeringsplass og Beach Boys låten «I Get Around» blir spilt og forfatteren beskriver hvordan alle blir påvirket av stemningen.

Liker også Peter Straub og Stephen King. Peter Straubs Koko kan jeg absolutt anbefale.

Hva med musikkbøker?

God only knows : the story of Brian Wilson, The Beach Boys and the California myth av David Leaf er bra, den er nylig utgitt på nytt, den første utgaven kom i 1978.

En jeg holder på å lese er Riot on Sunset Strip: Rock'n'Roll's Last Stand in Hollywood av Domenic Priore, den er også bra.

Ellers kan jeg anbefale en John Barry biografi, den er bra, men jeg husker ikke navnet på den nå.

Favorittalbum?

Jeg kjøpte The Kinks – Arthur Or The Decline And Fall Of The British Empire (1969) trolig i 1973, har både mono og stereo utgaven og spiller den fortsatt ofte, dette er nok album nr. 1 for meg.

Men den første Kinks platen jeg fikk var den franske utgaven av Face to Face, Sunny Afternoon (1967) den fikk jeg i 1972.

Debut platen til Ramones var viktig for meg, det samme var Dwight Twilley Band – Sincerely som også kom ut i 1976 og som jeg kjøpte samme uke som Flamin' Groovies – Shake Some Action, dette var sjelsettende plater for meg. Shake Some Action har også mitt favorittplatecover.

Favorittsingler?

Det er en som står ut og den forandret alt for meg da jeg var 12 år og hørte den på radioen for første gang sommeren 1972, det var «Slow Death» med The Flamin Groovies. Det er så mange …
Første konserten min var med Gary Glitter også det i 1972, Beggars Opera skulle være forband men de dukket aldri opp. ("And Gary Glitter left the stage after 2 songs and left The Glitter Band jamming. We got the tickets reimbursed. I found out a couple of years when speaking to John Rossal what happened. Gary for something reason washed his wig with shampoo which damaged the cap, so on stage his wig kept slipping, so he had to make a quick exit!")

Jeg likte tidlig Sweet. Alexander Graham Bell og Co-Co (1971) med Sweet. Jeg var fan av glitter og glamperioden som fulgte, Hello sin «Star Shudded Sham» var bra, en perfekt popsang.

Går jeg tilbake til 60-tallet så er det altfor mange å nevne men «Turn, Turn, Turn» med The Byrds er fantastisk. Men det var «Slow Death» som forandret det meste for meg.

Undervurdert album?

American Spring - American Spring (1972), bestående av søstrene Diane Rovell og Marilyn Rovell Wilson, som tidligere hadde vært medlemmer av jentegruppen The Honeys. Marilyn var gift med Brian Wilson som også produserte platen. Den er fantastisk.

Er det noen klassikere som du synes er overvurdert?
Tubeway Army med Gary Numan, så de live på Dingwalls og tenkte at om han slår igjennom så tar jeg livet mitt. U2, det finnes egentlig et hav av overvurderte band, bedre å konsentrere på det som ikke er overvurdert.

Noen plater du fortsatt leter etter?

Det er noen Australske singler, og The Smoke – «Never Trust Another Woman» (1967) fra Auckland, New Zealand er også på lista.

Skal snart til Sverige og håper å finne Shakers – «Who Will Buy (These Wonderful Evils)» (1967), en sjelden sak, men kanskje den beste 60-talls singlen fra Sverige. Det dukker stadig opp nye plater som blir som en Holy Grail for meg, det tar aldri slutt. Jeg fikk 6 singler for noen dager sider, The Buckett City Distortion Rackett – «I Can See It's Coming» (1967) hadde jeg aldri hørt tidligere og denne er nå en favoritt.

Hva med CD?
Det tok en stund før jeg også måtte forholde meg til det formatet. Det kom utrolig mye bra Powerpop ut i USA på 90-tallet, men de var vanskelig å finne på vinyl, så da var det å kjøpe CD.

De første til Jellyfish og Michael Penns – Resigned (1997) er suverene plater.

Resigned er kanskje en av mine top 5-10 favorittplater. Powerpop med en barokk-feeling.

Cotton Mather var også veldig bra, den første platen var spesiell. Bruce Brodeen som hadde Not Lame Recordings sendte meg stadig bra plater som han ga ut.

Du har gitt ut noen samleplater og liker å dele gleden ved å oppdage noe nytt.
Rundt 2010 var jeg rundt i USA på platemesser og oppdaget band som lignet på Blue Cheer, men bar dummere.

Ingen skrev eller ga disse bandene oppmerksomhet så jeg tenkte, dette er både bra og morsom musikk så jeg gav ut samleplaten Bonehead Crunchers Volume 1-5, så etter disse kom samleplatene Ultimate Bonehead! Volume 1-5.

En del av gleden med å kjøpe singler er å kunne dele gleden med andre, så derfor var det så gøy å kunne gi ut disse samleplatene. Etter at vi gav ut disse samleplatene har prisene skutt i været for disse singlene. Tips: Kjøp når det er billig, markedsfør musikken og tjen en formue når prisene stiger til værs må være lærdommen av dette. 😊

Jeg har fortsatt beholdt 20-30 av singlene som jeg likte best. Jeg lagde også bloggen Pure pop: Reviews of tasty and obscure hook-filled rock'n' roll releases (Glam, Heavy Bonehead Crunchers, Powerpop, Pop/psych,Garage, Surf, 60s Girl Group Rock)...Plus any quirky musings that tickle my fancy...)for å kunne dele med andre det jeg syntes var for godt til å holde under radaren til andre musikkelskere. Jeg sammenligner det litt med å skrive en låt som jeg ønsker å gi ut slik at alle andre kan høre den, det samme ønsker jeg når jeg formidler de platene jeg samler på.

Favorittprodusent?

Det må bli Dave Edmunds. Han er hovedsakelig assosiert med pubrock og new wave, men har alltid hatt en sterk dragning mot rock'n Roll og rockabilly.

Favorittsang på et annet språk, dialekt?
Når det gjelder rock’n roll, plager det meg når det synges på andre språk enn engelsk. Jeg hørte på France Gall når jeg var yngre som sang Chanson, Yé-Yé. Husker godt sangen «Nous ne sommes pas des anges», men når det kommer til rock foretrekker jeg det franske bandet The Dogs. Jeg ble involvert i platen som de slipper til sommeren på Reminder Records som er demoer for platen «Legendary Lovers» (1983). Jeg hørte demoene og sa at dette er for bra til å ikke bli utgitt, jeg var også involvert i å se på rekkefølgen på låtene og har skrevet baksideteksten. DOGS - The Legendary Lovers Demos — Reminder Records.

Dogs sanger, låtskriver og gitarist Dominique Laboubée (1957-2002) var en kjær venn.

Hva gjør du i fritiden?
Jeg elsker å være med barnebarna i helgene, passer ofte en hund også. Skulle gjerne hatt egen hund, men reiser og jobber for mye til at det ville fungere.

Favorittrett?

Det må bli ostefondue. Fribourger fondue, 50/50 med ostene gruyere og vacherin. Absolutt en favorittrett.

Reiser du ofte til platemesser?
Reiser til Nederland et par ganger i året, det var en stund siden jeg var i USA, men Austin var bra sist jeg var der, det var også Allentown, Pennsylvania og WFMU Record Fair i New York. I England er jeg ikke like mye rundt, da de ikke er like bra som de pleide å være, men pleier å besøke et par faste. Drar nå snart til Hova i Sverige som blir neste stopp.

Når du drar på platemesser, er det en forretningsreise eller ferie?
Det kan være begge deler, kan jeg kombinere det er det bra.

Hvordan griper du an det enorme utvalget som det ofte er på disse platemessene?
Jeg selger også så jeg kommer inn klokken 7 på morgenen sammen med de andre selgerne, så jeg har tid til å gå rundt, men jeg stresser ikke slik jeg kunne gjøre tidligere. Skjer det så skjer det, det jeg finner blir alltid en overraskelse og bonus.

Spør du de som selger etter spesielle singler som du leter etter, elle blar du bare gjennom på jakt etter gull?
Jeg har spesielle fingre, de er som magiske radar antenner. Spøk til side, de tingene jeg ønsker er ofte på veggen bak selgerne som ofte vet verdien av det de har. Jeg bytter like ofte som jeg selger.

Favoritt sport?
Jeg driver ikke med sport, men det er bare en sport og et lag og det er Chelsea. Jeg følger ikke landslaget og er nesten flau av å være brittisk etter Brexit. Følger Chelsea i tykt og tynt, men var enda mer engasjert når vi var en underdog og vant ligaen for første gang siden 1955 i 2005. Men Stamford Bridge er et bra sted jeg kan banne og få utløp for følelser.

Foto: Twyford CC BY 2.0

Følger du med når Tyson Fury skal bokse mot Usyk?
Nei, betaler ikke for dette, er ikke så interessert. På 80-tallet fulgte jeg litt med på boksing når Nigel Benn "The Dark Destroyer" var på topp

Hvis du skulle definere deg selv som en bil, hvilken modell er du?
Aston Martin DB5

Foto: Alexandre Prévot, CC BY 2.0

Favorittsang til en begravelse?
Til min? Da velger jeg Don't Fear The Reaper med Blue Öyster Cult

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?
Han er trolig bare 17-18 år, han heter Bruno Wilkinson og han kom til meg sammen med sin far når han var ca. 12-13 år for å kjøpe den første Bonehead Crunchers samleplaten jeg hadde gitt ut. Han har et band (Bruno And The Outrageous Methods Of Presentation) og har fått spilt inn noen låter, han synger bra, Ringos sønn Zak Starkey er med på trommer og Glen Matlock spilte bass. Sist jeg så han var han med på en 13th Floor Elevators tribute konsert der han sang.

Noen flere favoritter til slutt: