Plateprat med Øyvind Pharo

Hei!
Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Øl.

På vei til Aschehougs hagefest en gang på 2010-tallet. Foto: Bjarte Breiteig

Beskriv deg selv med minst fem ord.
Sosial, nysgjerrig og distré. Nerdete. Henfallen til blødmer.

Om du skulle valgt et pseudonym/artistnavn?
Navn som Wolfman Jack, The Magnificent Montague. Lonesome Sundown eller Legendary Stardust Cowboy er etter min smak, men de er jo opptatt. Terje Thorsen har gitt meg navnet DJ PhørtiPhemPharo. Det bruker jeg.

Hvis du en dag skriver selvbiografi, hva skal den hete?
Eg baska meg trøyt. Den er også opptatt. Var tungt hekta på Kjell Aukrust i oppveksten.

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?

Minste motstands vei er Abba og Thriller. Desto bedre at The Gentrys: Keep On Dancing funker like bra.

Hva er ditt forhold til Bibliotek?
Intenst. Vokste opp i Sarpsborg med biblioteket rett ved skolen. Som niåring fylte jeg skolesekken med så mange bind av Familieboka som jeg kunne få med meg hjem.

Så lånte jeg alle sportsbøkene. Husker særlig «Norges flagg på seiersmasten» med undertittel «Fra gratishaugen på Frogner til oljeisen i Davos» av P.Chr. Andersen og Harry Haraldsen, utgitt 1941. Om bragdene til norske skøyteløpere fra Peder Østlund til Charles Mathiesen satte verdensrekord på 10 000 meter på 17,01,5 senvinteren 1940. På gymnaset i 1965 var det gruppepress i kameratgjengen om å lese Bruno Schultz: Kanelbutikkene. Verden ble ikke den samme etter den.

Fem favorittalbum?

Sir Douglas Quintet - Mendocino

R.L. Burnside – Too Bad Jim

Barbara Lynn – Here Is Barbara Lynn

Bobby Bland - Two Steps From the Blues

The Meters – Fire On the Bayou

Fem favorittlåter?

Mink DeVille – Spanish Stroll

The Meters – They All Asked For You

June Bug Bailey – Louisiana Twist

Johnnie Allan – Promised Land

Manu Dibango – Soul Makossa

Hva har du hørt på de siste dagene?
Obskure ting på youtube som jeg selv ikke har eller husker om jeg har. Versjonen til Ruby Johnson av Ben E. Kings «Don’t Play That Song». Jeg har veldig sans for Aretha Franklins, men Johnsons versjon som ble spilt inn på Stax/Volt på 60-tallet og ikke gitt ut før den kom på LP i 1993, overgår både Aretha og originalen. Tror jeg har den på Oxford American Southern Music-CD fra 2018. Johnsons versjon heter «Don’t Play That Song (You Lied)».

Hun hadde noen moderate R&B-hits som finnes på 9-CDsamlingen The Complete Stax/Volt Hits. En annen sang jeg har hørt på i det siste er den og superfunkye Allen Toussaint-noveltyen «How To Pick A Winner» med New Orleans-sangeren Diamond Joe.

Ellers vender jeg alltid tilbake til The Louvin Brothers-platene Tragic Songs of Life og Satan Is Real.

Så må jeg nevne at jeg anmeldte Blame it On Eve, det siste albumet til Shemekia Copeland, for Blues News. Mye bra på den, men også her synes jeg hun kommer best til sin rett i de litt mer neddempede balladene.

Sammen med Pascal Danaë, lederen i den Martinique-franske powertrioen Delgres, synger hun en helt nydelig vodouforankret helbredelsessang som heter «Belle Sorcière» med Jerry Douglas på lap steel. Sjekk gjerne ut Delgres.

Undervurdert plate?

Ron Nagle, Bad Rice (Warner 1970) Egentlig ikke undervurdert, den ble vel bare utgitt og oppgitt, ikke promotert. Det finnes mye gull i den kategorien. Songwriter og pianist som fikk hjelp av medlemmer av Stoneground og Commander Cody’s Lost Planet Airmen samt Ry Cooder. Crazy Horse/Stones/Faces-aktig med Jack Nitzsche som arranger og Tom Donahue som produsent. Nagle ble senere kjent som skulptør.

En annen er Albert King: King Does the King’s Things som gjør Elvis-låter med Booker T & the MGs og Memphis Horns i studio.

En klassiker som du aldri har forstått deg på?
Som ung og søkende fikk jeg i 1970 en kortvarig interesse for prog. Fra den tiden har jeg beholdt Stand up med Jethro Tull og liker fortsatt den første til King Crimson. Har aldri påtatt meg å høre igjennom hele The Dark Side of the Moon fordi jeg sikkert er full av fordommer. Da jeg intervjuet min helt Tony Joe White første gang han kom til Norge, kunne han opplyse at David Gilmour var en av favorittgitaristene hans. Er jeg helt på jordet? Er Pink Floyd mer beslektet med laid back Louisiana swamp rock enn jeg har vært klar over? Men 50 millioner fans KAN ta feil. Det hjelper ikke hvor gode musikere de er. Jeg synes Pink Floyd er kitsch.

Tre favoritt platecover?

Sir Douglas Quintet, Together After Five (Smash 1970). No nonsense bandbilde tatt utenfor gruppas stamkafé I San Francisco under deres femårige eksil fra Texas grunnet en marijuanadom.

Da må jeg nevne Albert King: King, Does the King’s Things (Stax 1969) igjen. Enkelt og slående og kreditert Shirley Glaser, kona til Milton Glaser som laget flere Albert King-omslag.

The Meters: Rejuvenation (Reprise 1974). Så bandet spille med både Dr. John og Allen Toussaint i London 1973 og har ikke kommet over det ennå. Denne LPen regnes som deres mesterverk. Coverbildet med soulsøsteren i den hvite sofaen omgitt av Meters—og Toussaint-LPer proklamerer at dette er verdens beste funkplate New Orleans style. Any style.

Samler du på plater? Hvorfor?
Coverkunsten og lyden til vinylen foreviger, komprimerer og utvider det historiske øyeblikket da musikken ble til, alle øyeblikkene du selv hørte platene, hvem du var, hvor du var og hvem du har blitt. Plater er sporet tilbake til den tapte tid av private og kollektive minner. Jeg vil ha Doug Sahm fra 1970, da jeg var 20. Slim Harpo som jeg oppdaget i 1972 - da jeg skjønte at det var han som hadde originalen til «Hip Shake» på Exile On Main Street som nettopp var kommet ut og originalen til «I’m A King Bee» som jeg hørte med Stones i 1965. Og singler er vidunderlige. Får aldri nok av dem.

Hva er den viktigste forskjellen fra da du begynte å samle på plater og hvordan det er nå?
Da jeg begynte å kjøpe LPer var det for å følge med på det nye som ble utgitt. Nå følger jeg med på Willie Nelson og Nick Lowe og så har jeg oppdaget Charley Crockett. Nå handler det mest om platemesser og bruktbutikker. Enormt mye jeg ennå ikke har hørt. Noe av det nye hører jeg på. Lana Del Rey hører jeg på.

Favoritt blant fysiske platebutikker?

Antone’s Records i Austin, Texas og Euclid Records i New Orleans. Mike Buck driver Antone’s sammen med Eve Monsees. De spiller også sammen både i LeRoi Brothers og hennes band Eve & the Exiles. Hun er en kvinnelig kraft i Austin-musikken og synger og spiller gitar i jentegruppa The Bluebonnets sammen med Kathy Valentine fra The Go-Go’s.

Sist kjøpte plate?

Etta James, Sings Funk (Cadet 1970) på Råkk & Rålls.

New York Noise. Dance Music From the New York Underground 1978 – 1982 (Soul Dance 2003) På vinyl hos Big Dipper. Var nettopp på fottur i Lake District i Nord-England. I et antikvariat i idylliske Keswick gjorde jeg mitt aller siste platekjøp:

Den første LPen til The Everly Brothers som bare heter The Everly Brothers og kom ut på Cadence i USA i 1958. Jeg kom over et mint eksemplar av den engelske utgaven på London Records med laminert omslag og tjukk vinyl. Her er både «Bye-Bye Love» og «Wake Up Little Susie». Et klassisk album. Står til evig tid.

Ditt beste platekjøp noensinne?

Howlin’ Wolf – Chester Burnett A.K.A. Howlin’ Wolf, dobbelt-LP i Chess Blues Masters-serie utgitt i 1972. Den består av bare essensielle låter fra de tre viktigste LPene til Howlin’ Wolf på Chess: Moanin In the Moonlight (“How Many More Years”, “Smokestack Lightnin’”, “Evil”) Rockin’ Chair (“The Red Rooster”, “Who’s Been Talkin’”, “Spoonful”, “Back Door Man”) The Real Folk Blues (“Killing Floor”, “Sittin’ On Top of the World”, “Taildragger”, “Three Hundred Pounds of Joy”, “Built For Comfort”). Pluss noen låter til.

Tre plater som er på toppen av din Wantlist?

Pebbles volum 8 (1979, originalen)

Phil Upchurch - Darkness, Darkness (Blue Thumb 1972)

James Hand – The Truth Will set You Free (Rounder 2006), vet ikke om den finnes på vinyl, men den kommer nok i formatet etterhvert. Kan greie meg med CDen så lenge.

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn?

Hubert Sumlin på Howlin’ Wolf “300 Pounds of Joy”,

James Burton på Ricky Nelson “Hello Mary Lou”,

Bo Diddley “Mona (I Need Your Lovin’)”,

Roland Janes på Jerry Lee Lewis: “Crawdad Song” (Sun 1957)

Favoritt sang på dialekt (ikke din egen dialekt)?

Viggo Sandvik – Fisking i Valdres

Den beste tekstforfatteren/ Lyricist? (Din favoritt)
Den var vanskelig. Kommer an på sjanger. Får jeg lov nevner jeg tre: Hank Williams, Chuck Berry og Jerry Leiber & Mike Stoller.

Favoritt film/TV-serie?
The Last Picture Show (Peter Bogdanovich, 1971)

Twin Peaks

Vinyl, CD, Kassett eller Strømming. Hva foretrekker du?
VINYL Mye youtube på mobil.

Er du en lyd freak/audiofil? Nei

Hva spiller du musikk på hjemme?
CD-spiller på kjøkkenet. Mobil pluss bluetooth. Vinylspiller i begge stuene. Har DJ-anlegg i kjellerstua.

En mixtape/spotifyliste for å hylle kjærligheten, hvilke tre låter må være med?
Toussaint McCall: Nothing Takes The Place Of You

Mink DeVille: Heaven Stood Still

Irma Thomas: It’s Raining

Hvilke tre plater har påvirket/inspirert deg mest de siste tre årene?

Charley Crockett: The Man From Waco (Son of Davy/Thirty Tigers),

Orchestre Polyrythmo De Cotonou – Volume 3: The Skeletal Essence of Voodoo Funk (Analog Afrika),

Kellie Jones & Joel Savoy: Toi Tu Joues À L’Amour/The Attakapas Trail/McGee Reels (EP - Valcour Records)

En bra spilleliste du vil dele, hvorfor?
Denne viser et tverrsnitt av det jeg pleier å spille:

Neste spilleliste inneholder låter fra en mikstape (SEVERELY MIXED SNAPPY TUNES) jeg har spilt veldig mye opp igjennom årene. Den fikk jeg fra Jim Yanaway som drev det uavhengige plateselskapet Amazing Records i Austin. Jeg traff ham i Austin i 1981 og han introduserte meg til musikklivet i denne byen nettopp på den tiden det tok av. Han kunne texasmusikkens historie fra 20-tallet og oppover med alt fra western swing, jazz, blues, rock’n’roll, texmex, psykedelisk, garage og punk og videre.

SEVERELY MIXED SNAPPY TUNES ble spredt i musikkretser i Austin før 1980 og det skulle ikke forundre meg om Elvis Costello fikk peiling på «Psycho» med Eddie Noack gjennom denne.
Jim sendte meg også en mikstape med jazz, som han kalte Mixed Jazz:

Musikkbøker som du vil anbefale og hvorfor?

Robert Palmer: Deep Blues,
Ingen har fortalt den velkjente historien og blues som grunnlag for rock’n’roll bedre enn Robert Palmer. Om hvordan bluesen ble fraktet fra sin landlige opprinnelse i Mississippi til barene på Chicagos sørstatene og ut i verden. Robert Johnson, Muddy Waters, Sonny Boy Williamson, The King Biscuit Show. Han får alt til å leve og vibrere.

Michael Corcoran: All Over the Map.True Heroes of Texas Music.
42 musikkprofiler fra hele Texas-musikkens historie og over hele kartet: Øst-Texas, Houston, Dallas-Fort Worth, Austin, Waco Area, San Antonio og Rio Grande Valley, Vest-Texas. Den definitive boka om Texas’ musikalske historie. Helt opp til i dag.

Jim Dickinson: I’m Just Dead, I’m Not Gone.
Den Arkansas-fødte pianisten og produsenten som tilbrakte ungdomstida i Memphis og i 1966 var vokalist på garasjebandet The Jesters’ “Cadillac Man”, Sam Phillips’ siste store innspilling, får livet sitt til å bli en ubegripelig faulknersk-fascinerende storytelling om talenter rundt Sun, Stax, Atlantic, Furry Lewis, Bob Dylan, Cramps. Replacements … hvordan han alltid greide å være der det skjedde helt til han døde i 2009. Han var rent tilfeldig i Muscle Shoals Studio i 1969 da Stones spilte inn Sticky Fingers og kom på at de trengte enn pianist på «Wild Horses». Flasketuten pekte på Jim Dickinson. Boka kom ut i 2017.

Charlie Louvin with Benjamin Whitmer: Satan Is Real,

Nick Tosches, Where Dead Voices Gather (om minstrelsangeren Emmett Miller),

Peter Guralnick, Sweet Soul Music.

En roman som gjorde inntrykk på deg?

Larry Brown – Father and Son. På norsk Far og sønn. Oversatt av Herman Willis. Kom ut på 90-tallet. Blanding av hardkokt spenning og det som den gang ble kalt skittenrealisme. Gir et portrett av en rabbagast og en hevner som har sonet for uaktsomt drap. Universet er hillcountryområdet rundt Oxford, Mississippi. Jeg var redaktør for den norske oversettelsen. Far og sønn (Aschehoug, 1997).

Sakprosa du vil anbefale?

Espen Søbye: Kathe, alltid vært i Norge.

Favorittsitat?
«I’d rather have a bottle in front of me than a frontal lobotomy”. Tror det kommer fra Tom Waits. Mener jeg plukket det opp fra Dylans Theme Time Hour.

En favorittmusiker?

Doug Sahm. Foto: Kate Korseth. Doug og Øyvind, Notodden 1997

Minneverdig musikkøyeblikk?
Otis Rush Bluesband på Oslo Bluesklubb, Restaurant Pilen, oktober 1977.

Hvilken konsertopplevelse kommer du aldri til å glemme?
Bob Marley & The Wailers, Drammenshallen, juni 1980. 

Favorittfestival? Hvor vil du reise for å oppleve musikk?
Vil gjerne til Merlefest i North Carolina som arramgeres hvert år i april til minne om Doc Watsons begavede gitaristsønn Merle som omkom i traktorulykke i 1988.

Drømmejobb nå og da du var 13?
Nå er jeg pensjonist og frilanser. Det er drømmejobb. Da jeg var 13 skulle jeg bli stavhopper.

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak?
At jeg endelig har begynt å like Abba og George Michael.

Er det en musikksjanger som du gjerne skulle brukt mer tid på?
Tropicalia. Følge opp mer av musikken som er beslektet med det Asbjørn Øverås og jeg utforsket på musikkreiser til Vest-Afrika, Haiti og det fransktalende Louisiana. Benin var et eventyr. Er nysgjerrig på candomblé fra Nord-Brasil. Jeg liker kultisk musikk

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?
Sju år hjemme hos fetter Roar i 1957. Der hadde de plateskifter og Tandberg kabinett. Han hadde Elvis på RCA 45 med «Blue Suede Shoes» og hans hulkende hiccup-sang.

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
Min seks år eldre bror kom hjem fra utvekslingsår i Philadelphia i 1962 med Joey Dee & the Starliters’ Doin’ the Twist at Peppermint Lounge. De var forløpere til italorocken og den blåøyde soulen til Young Rascals. De spilte «Ya Ya», «Shout» og «Peppermint Twist Parts 1 & 2», de var råere enn merseybeaten som kom fra England. Men da jeg så Beatles-konserten i Stockholm på TV i oktober 1963 var jeg et villig offer. Det var da jeg fylte 14. Så da ble det etter hvert Stones, Animals og Kinks, men jeg hørte alltid på Beach Boys. Så hørte jeg masse på jazz og klassisk musikk.

Har musikksmaken din endret seg?
Blitt mer tolerant, og jeg har gått mer og mer tilbake til jazz igjen. Men den puristiske bluesraptusen som jeg fikk da jeg var 24 gikk etter hvert mer og mer i soul. Men takket være at jeg oppdaget Doug Sahm fikk jeg ørene opp for sammenhengene mellom ulike musikkretninger, ikke minst i Doug Sahms hjemstat Texas.

Hvilken plate kan du fremdeles sette på når du er lei av musikk?

The Return of Doug Saldana med Sir Douglas Quintet fra 1971. Versjonen hans av “Wasted Days and Wasted Nights” redder en hvilken som helst regnværsdag.

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?
1928- 1933. Perioden som musikken Harry Smith valgte ut på Anthology of American Folk Music. Siden det bare var et halvt tiår, legger jeg til 1945-1950 da ingen visste hva rock’n’roll var, men da alt startet. 1955 – 1965. Før Beatles.

Er du nostalgisk? Nei.

Er det noe du har lyst til å lære deg?
Jobber med å forbedre fransken.

Den best kledde musikeren?

Jeg liker antrekket til Bobby Bland på coveret til Dreamer-LPen hans. Jeg synes også Nick Lowe har bra stil.

Er du forfengelig? Normalt forfengelig.

Har du en tatovering du ønsker å vise?
Jeg har ingen tatoveringer. De som har skaffet seg det kommer til å angre en dag.

Er du en maksimalist eller minimalist? Begge deler.

Er du introvert eller ekstrovert? Krovert.

Er du A eller B-menneske? A.

Favorittdyr? Katt.

Favorittmat? Maten til kona.

Favorittsport? Friidrett-

Favoritt kjøretøy/transportmiddel? Sykkel.

Din livsfilosofi? Stoiker.

Har du et forhold til religion?
Vokst opp med statskirkelig norsk 60-tallsprotestantisme. Var aldri med i kristelig skolelag. Men religionshistorie interesserer meg. I studietiden var jeg opptatt av Max Webers Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.

Noe som du irriterer deg over?
Ikke som er verdt å nevne. Kanskje uttrykket «virker å være» som er nok en svesisme som norske journalister er de første til å innføre. «Virker som/synes som/synes å være» heter det.

Noe du angrer på? Ikke noe alvorlig.

Har du noe forhold til Platebransjen?
Begynte å anmelde plater i Puls i 1988 og fortsatte i BEAT helt til endelig nedleggelse i 2000. Fikk mye kjennskap til platebransjen. Var med på å drive den opprinnelige Oslo Bluesklubb fra start i 1977 til nedleggelse i 1981. Arrangerte de første konsertene som Otis Rush, Albert Collins, Albert King, John Lee Hooker, Clifton Chenier og Sir Douglas Quintet (første og eneste) holdt i Norge. Fikk mye å gjøre med platebransjen på 80-tallet da blues og texasmusikk fikk popularitetsoppsving pga Blues Brothers-filmen og suksessen til Stevie Ray Vaughan,The Fabulous Thunderbirds og Robert Cray.

Har du noen personer som har vært viktig for din musikksmak?
Min studiekamerat Jon Ranheimsæter som på den tiden var musikkanmelder i VG og Dagbladet i perioden 1968 – 1974 og jobbet i plateavdelingen på Musikkhuset i Oslo som hadde stor USA-import på den tiden.

(Jim Yanaway, ØP, Mike Buck, Eve Monsees. Austin, 2015.)

Jeg må også nevne Jim Yanaway (som døde i 2016) og Mike Buck (den originale trommeslageren i Fab T-Birds og innehaver Antone’s Record Shop i Austin) spesielt for inspirasjon og guiding. Det samme gjelder den avdøde svenske rockskribenten Lennart Persson samt den amerikanske musikeren og skribenten Ben Sandmel. Og nettsamfunnet Too Bad Jim som bidro til at Deep Blues Festival har vært arrangert forskjellige steder i USA siden 2007. Nok en avdød ildsjel, Chris Johnson, må nevnes i denne sammenhengen.
Står i gjeld til Morten Reinan for innføring i reggae og Lee Perry i særdeleshet og også til Thor-Helge Langsholdt som skrev artikler om garasjerock i PULS.

Ditt forbilde, eller en mentor som du har lært noe spesielt av?
Jon Ranheimsæter. Charlie Gillett. Peter Guralnick. Nick Tosches. Joe Nick Patoski. Robert Gordon. Link Wray. Miriam Linna og Norton Records. Rockabillykunnskapene og formidlingen til Rune Halland. Terje Thorsen og Tronsmo-universet. Willy b. for gode samtaler og som påtok seg å gi meg gitartimer.»

Hva inspirerer deg? Kona mi. Solveig.

Foto: Ctsy, Øyvind Pharo

Favorittinstrument?
Lap steel, marimba og Hammond B-3. Gitaren til Jimmie Vaughan. Trommespillet til Al Jackson Jr.

Favorittprodusent? Phil Spector og Lee “Scratch” Perry.

Favorittstudio?
Chess Records hadde flere studioer I løpet av sin eksistens. Det som kalles det historiske Chess Studio i 2120 South Michigan Avenue, Chicago ble brukt ca 1956 til 1967.

I juni 1964 var The Rolling Stones der og hyllet Chess Studio med innspillingen av instrumentalen «2120 South Michigan Avenue».

Favorittplateselskap? Chess og Excello.

Beste/fineste sangen til en begravelse?
Vanskelig spørsmål. John Belushi hadde surf-instrumentalen «The 2000 Pound Bee».

Må bli Blind Willie Johnson “Dark Was the Night – Cold Was the Ground”.

Er det en musiker eller band som har fått altfor lite oppmerksomhet?

Mange. Southern soul-artisten Ruby Johnson (1936 – 1999) som først var basert i Washington D.C. og senere i Memphis. Hadde regionale hits på merker som V-Tone og Nebs før hun ble signet til Stax/Volt der hun så vidt fikk noen Top 40-plasseringer på Billboard R&B-listen. Noen av hennes beste innspillinger kom ikke ut før mange år etter at Stax var gått konkurs. Fantasy kjøpte rettighetene til selskapet og i 1993 ga de ut hennes komplette Stax/Volt-innspillinger på albumet I’ll Run Your Heart Away.

Har du noe du vil spørre deg selv om?
Kunne jeg valgt et annet liv?

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?
Erik Næss, platebransjeveteran fra Sonet og vinylkjenner.