Plateprat med Egon Holstad

Hei!
Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Øl. Hvis de også er rik, supplerer jeg med Fernet, eventuelt en kvass grappa. Jeg er i det hele tatt lett å gjøre glad i bar.

Beskriv deg selv med minst fem ord.
Det får noen andre gjøre.

Om du skulle valgt et pseudonym/artistnavn?
Brukte «Billy Psycho» da jeg var DJ i mitt forrige liv, som var en slags hommage til både psychobilly, genren The Cramps var største eksponent for, samt The Sonics-låten «Psycho», for ikke å glemme helten og den levende legenden Billy Childish. Ellers er «Shoot Glenda», et anagram av navnet mitt, veldig snasent, synes jeg.

Foto: Ronald Johansen

Hvis du en dag skriver selvbiografi, hva skal den hete?
«Skyt meg», for den utgaven av meg selv, som oppriktig tror at verden er interessert i å lese en bok om livet mitt, og dernest setter seg ned og skriver den, er en person jeg ikke synes har livets rett.

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?
The Shag, med «Stop And Listen», en sjutommer fra 1967. Får du ikke lyst til å hoppe opp og ned av den, er det ikke håp.

Hva er ditt forhold til Bibliotek?
Jeg elsker konseptet, at tilgangen på kunnskap skal være demokratisert og gratis. Brukte biblioteket på Fauske, der jeg vokste opp, flittig, til å tråle meg gjennom Hemingway, Jack London og bøker om haier, kval og fugler. I voksen alder har jeg blitt sløvere i bruken av det, og det er litt teit, all den tid vi har et helt fantastisk bibliotek, i både utseende og innhold, her i Tromsø. Skal skjerpe meg!

Fem favorittalbum?
The Stooges «Fun House» (1970)

Townes Van Zandt «Our Mother the Mountain» (1969)

Roky Erickson «The Evil One/I Think of Demons» (1980)

Gene Clark «No Other» (1974)

Raga Rockers «Maskiner i Nirvana» (1985)

Fem favorittlåter?
Her er svaret høyst dynamisk, og i morgen hadde jeg svart fem andre, men fem jeg aldri ville føle det var gærent om ble satt på, er akkurat nå disse (og da tar jeg fem som ikke er på de fem valgte skivene, sånn bare for variasjonens skyld)
1. The Cramps «Garbage Man»

2. The Only Ones «Another Girl, Another Planet»

3. The Nomads «Driving Sideways on a Oneway Street»

4. Lee Hazlewood «The Night Before»

5. Mark Lanegan «One Way Street»

Hva har du hørt på de siste dagene?
«Fille Sauvage», ei skive med den nederlandske dama Fleur, som høres ut som ei krysning av 60-talls The Troggs og The Kinks, blandet med Françoise Hardy.

Samt den kommende skiva til amerikanske The Men, som holder fanen høyt for den grisete, lurvete og høypotente rocken.

Jeg blir heller ikke ferdig med den siste skiva til Peter Perrett, som var det aller beste jeg hørte i hele 2024.

Undervurdert plate?
Del Shannons – The Further Adventures Of Charles Westover» (1968). Et komplett album, nærmest feilfritt i all sin prakt, der Shannon synger silkemykt, sårt og desperat, til en overambisiøs og massiv produksjon.

I 1968 var rocken i kraftig endring. Shannon var allerede sparket ut over sidelinja av den britiske invasjonen, og nå hadde attpåtil de bandene begynt å lage rare og eksperimentelle skiver, mens Beach Boys og The Byrds herjet med sitt. Stakkars Del.

Da fant han selvsagt ut at den aller beste ideen var å lage ei soulplate, spedd ut med psykedelisk pop, noe som rent kommersielt var helt tullete. Takk og lov består verden av folk som gjør tullete valg. Dessverre er det ikke mange, mange flere som har oppdaget denne musikalske edelstenen. Pur, perfeksjonert genialitet, dette.

En klassiker som du aldri har forstått deg på?
Bare én? OK, men da må det nesten bli Beach Boys’ «Pet Sounds», og fanden skal vite at jeg har prøvd. Altså, denne skiva ville jeg like, men den har aldri klikket for meg.

Tre favorittplatecover?

1. «Ramones» av Ramones

2. «American Recordings» av Johnny Cash

3. «Go the Hack» av Cosmic Psychos

Samler du på plater? Hvorfor?
Ja, har samlet helt siden jeg var kid. Solgte unna en god del av LP-ene og CD-ene mine for noen år siden, men har fortsatt noen tusen igjen. I tillegg har jeg rundt 5000 sjutommere, som jeg synes er det aller fineste og edleste formatet. Men jeg kjøper ikke lenger flere hundre plater i året, som jeg gjorde før.

Jeg synes dessuten mye av det vinylopplegget har blitt jævla snobbete, og et konsept som er mest tilrettelagt for folk som allerede har store samlinger, som har bikket (minst) 40 og tjener fett. Da jeg begynte med denne samlemanien i inngangen til tenårene, var det for at dette var den eneste måten å få høre musikken på, og at jeg ville ha tilgang på alt jeg digga.

Hadde jeg vært 16 nå, ville jeg derimot strømmet all musikk og heller kjøpt øl for pengene, i stedet for å kjøpe remastrede 220-gramspressinger av klassikere til 500 spenn stykket, alternativt kjøpt lurvete førstepressinger til enda mer. Men jeg heier på formatet, jeg bare synes musikken er viktigst, ikke hvilken jævla teknologi man benytter seg av når man hører på den. Mye snobberi i samlerkretser, ass. Som Poison Idea så vakkert sa det: Record collectors are pretentious assholes.

Favoritt blant fysiske platebutikker?
De to beste jeg noen gang har vært på, var begge i US. Goner Records i Memphis og Amoeba Music i San Fransisco. Det gøyeste er uansett å komme til en ny storby man ikke har vært i, og så finne små sjapper med egen signatur og kule folk bak disken som kan dytte på deg musikk du ikke visste at du digget før de gjorde det.

Sist kjøpte plate?
Third Mans pressing av Iggy and The Stooges «Raw Power», delt opp i fire sjutommere, pakket inn i en aldeles lekker sølvboks. Kjøpte den før jul, også deiset den inn i posten rett etter nyttår. Et hundre prosent irrasjonelt kjøp, siden man allerede har skiva i mange forskjellige versjoner både på vinyl og CD, men man kan faen ikke bli helt voksen og fornuftig heller.

Ditt beste platekjøp noensinne?
Jeg kjøpte «A Date With Elvis» av The Cramps da jeg var 15 år. Den sendte meg inn i hele katalogen til bandet, som igjen var en skattkiste av gull og åpne dører inn og ned i undergrunnen. Det bandet ommøblerte hodet mitt.

Tre plater som er på toppen av din Wantlist?
Det må bli tre sjutommere jeg ikke har, men ville elsket å eie.

1. The Prodigal med «Reality / You've Got Me» (1968). En av verdens beste singler. Både A- og B-sida er altså så tullete bra at det er teit.

2. Astaroth med Salanispiritus / Lady Of The Moon (1975). Monster Magnet 20 år før Monster Magnet.

3. Lee Moses med «Bad Girl I/ Bad Girl II» (1967). En av de mest desperate piggtrådsoullåtene som er laget.

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn?
James Williamsons i Iggy and The Stooges, på «Search and Destroy». Og han gjør seg like godt ferdig med den i løpet av låtens 16 første sekunder. Tygg på den, Yngwie Malmsteen og Steve Vai.

Favorittsang på dialekt (ikke din egen dialekt)?
«Når knoklene blir til gele» av Raga Rockers, sunget på genuin oslodialekt.

Hvis dette diskvalifiserer, går jeg for «Heidersmenn» av Stein Torleif Bjella.

Den beste tekstforfatteren/ Lyricist? (Din favoritt)
I Norge: Michael Krohn. I utlandet: Townes Van Zandt.

Favorittfilm/TV-serie?
Her er svarene mine dødskjedelige, for den beste TV-serien som er laget er «Sopranos», og den beste filmen som er laget «Gudfaren», men fy faen, så enormt spennende jeg skulle svart om dere spurte om topp tre på begge deler. Internett hadde knelet, Norge hadde avskaffet monarkiet og jeg hadde blitt president, men dette får dere nå aldri vite. Your loss!

Vinyl, CD, Kassett eller Strømming. Hva foretrekker du?
Strømming, av praktiske årsaker. Hører mest musikk til og fra og på jobb, og der nytter det ikke med plate- eller CD-spiller. Og det går jo faen ikke an å foretrekke kassett. Det er som å si at man foretrekker å innta mat i form av suppe.

Er du en lyd freak/audiofil?
Nei. Sånn lydsnobberi er faen meg noe av det teiteste jeg vet, og de mest ivrige representantene for denne tvilsomme kategorien mennesker, er gjerne de som har et stereoanlegg til en halv million, og som har tre Pink Floyd-skiver og sju vilkårlige plater fra Kirkelig Kulturverksted, fordi det er «så god lyd». Det er som å ha et dritstilig hus, men som mangler tak. Stakkars folk.

Hva spiller du musikk på hjemme?
Går mye i strømming der også, gitt. Kona og jeg har mye overlappende smak, og da kan vi spille litt om en annen. Igjen, dette har en praktisk forklaring, og jeg vil uansett heller strømme god musikk enn å høre på dårlig musikk med god lyd, avspilt fysisk. Og fuck det der hva som er «ekte» eller ikke. De mest ivrige talspersonene for dette er gjerne single menn over 55, som sitter alene med vinylsamlingene sine og runker til omslagene på noen åttitallsskiver de innerst inne er flaue av å eie.

En mixtape/spotifyliste for å hylle kjærligheten, hvilke tre låter må være med?

1. «I Let Love In» med Nick Cave and The Bad Seeds.

2. «I Want to Conquer You» med David McComb.

3. «Phantasmagoria in Two» med Tim Buckley.

Hvilke tre plater har påvirket/inspirert deg mest de siste tre årene?
Da tar jeg de tre skivene jeg selv mente var de beste i henholdsvis 2022, 2023 og 2024. Disse er som følger:

The Sadies «Colder Streams»

CIVIC «Taken by Force»

Peter Perrett «The Cleansing»

En bra spilleliste du vil dele, hvorfor?
«Surf and Destroy – Egon Holstads Car Driving Favourites», ei liste med gromlåter, perfekt egnet til å kjøre bil (eller late som at man gjør det) til. To sammenhengende døgn med dritbra musikk, og som stadig bygges ut.

Musikkbøker som du vil anbefale og hvorfor?
1: Mark Lanegan «Sing Backwards and Weep»

Ei sterk bok skrevet av og om en av de største musikerne de siste 30 årene. Boka er både morsom, trist, hard og sjokkerende. Jeg visste ikke hvor ekstremt langt ute han hadde vært, og det er kult hvordan han klarer å skrive om det uten å bli skrytete eller dust. Passasjen om – og karakterdrapet av – Noel Gallagher alene er verdt inngangspengene.

2: Peter Perrett: «One & Only, The: Peter Perrett, Homme Fatale» av Nina Antonia.

Virkelig ei av de mest sinnssyke historiene fra musikkens verden, og der er det jo en hel del å ta av. Boka er vel så mye en love story om Peter og kona Zena, som det er ei bok om musikk. Oppgradert i ny utgave i 2015, med happy ending. Og den er en god anledning til å bli påminnet hvor latterlig bra de tre skivene The Only Ones ga ut er.

3: Kid Congo Powers «Some New Kind of Kick: A Memoir».

Svært velskrevet og knallgod bok om en av rockens mest fascinerende og kule karakterer, som har ei lang og god solokarriere, og som har spilt i The Gun Club, The Cramps, Nick Cave & The Bad Seeds og mange andre. Om man likte ham fra før, kommer man til å elske ham etter å ha lest boka. For en tvers gjennom kul dude, og for et helt spinnvilt liv han har levd.

4: Jerry Lee Lewis «Hellfire» av Nick Tosches.

De som synes at Coen-filmen «Trouble in Mind», som før øvrig er knallgod, er for lite opptatt med å problematisere de mørkeste sidene av The Killers liv og levnet, får det utjevnet her, med god og klar margin. Ei bok der man blir sittende å lese med vidåpne øyne fra begynnelse til slutt.

5: Townes Vand Zandt «To Live's to Fly: The Ballad of the Late, Great Townes Van Zandt» av John Kruth.

Til tross for noen skjønnhetsfeil her og der, er det ei bok som ga meg en haug nye opplysninger om den største låtskriveren som har satt sine ben på jorda, og som har bra fremdrift hele veien gjennom.

En roman som gjorde inntrykk på deg?
«Davids bror» av Kjell Askildsen.

Sakprosa du vil anbefale?
Det er ei jævla bra ute akkurat nå, som heter «Norge sett fra nord». Den synes jeg setter fingeren på mye bra.

Ellers er Martin Eggens hyperaktuelle «Uten fugler blir ikke livet det samme - hvorfor fuglene forsvinner, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem» et must, og ei bok jeg mener absolutt alle burde lese.

Favorittsitat?
«Rock'n'roll is so great that everyone in the world should think it's the greatest thing that's happening. If they don't, they're turds», selvsagt levert av Lux Interior i The Cramps.

En favorittmusiker?
Her vil jeg gjerne slå et slag for Dag Vagle, en diamant av et menneske og musiker. Norges beste vokalist, og en helt eminent gitarist, pianist, låtskriver og – ikke minst – formidler..

Foto: Eirik Lye

Minneverdig øyeblikk når det gjelder musikk?
De sterkeste følelsesopplevelsene jeg har hatt med musikk, har vært i forbindelse med begravelser til folk jeg elsket, og som døde altfor, altfor tidlig. Det har dessverre vært flere av disse, og noe av dem var enorme musikkelskere, og der låtene avspilt i seremonirommet sa mer enn alle minnetalene. Hvilke spesifikke låter det er snakk om er ikke så relevant akkurat her.

Hvilken konsertopplevelse kommer du aldri til å glemme?
Som i én? Har jo noen tusen å ta fra, etter et langt liv med konserter. Men om jeg skal velge kun én, sier jeg Raga Rockers, på attenårsdagen min, høsten 1989. Da hadde de bare bra skiver ute, jeg kunne endelig drikke øl uten å være redd for å bli kastet ut, og bandet leverte som bare faen og Michael Krohn var verdens kuleste menneske. Fire av de fem konsertene jeg så med The Cramps var også helt tullete skjellsettende.

Favorittfestival?
Har vært på en god del av dem, men 10 år på Roskilde gjør at alle sammenligninger blir daffe, selv om programmet der de siste årene understreker at jeg er en gammel gubbe som ikke har noe der å gjøre lenger. Er dessuten betydelig mer glad i å se konsert på klubb; uten regnvær, mygg og stinkende mobildass.

Hvor vil du reise for å oppleve musikk?
Kortest mulig, så jeg sier Blårock eller Bastard Bar i Tromsø. Men det blir ofte Oslo, en av Europas beste konsertbyer.

Drømmejobb nå og da du var 13?
Jeg er vel så nært å ha en drømmejobb som jeg har akkurat nå. Da jeg var 13 var det å drive platesjappe, være DJ, skrive om musikk og arrangere konserter. Jeg har vært jævla heldig.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?
Ja, masse. Har aldri skjønt at det er mulig å være interessert i bare én ting. Havfiske er nok øverst på listen min nå, en lidenskap jeg bruker mye tid og penger på. Så er jeg nyhetsjunkie, politisk og partiløst superengasjert, i tillegg til å bruke uforholdsmessig mye tid på engelsk fotball.

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak?
Det må du nesten spørre dem om. Har aldri spurt noen om hvordan de oppfatter smaken min, og det driter jeg i grunn også hundre prosent i. Men jeg er nok mer tolerant og bred i smaken enn det mange tror.

Er det en musikksjanger som du gjerne skulle brukt mer tid på?
Skulle ønske jeg tidligere dykket ned i souldypet. Ellers er det jo et tidsaspekt rundt dette, og jeg vet ikke hvor mye jeg ville ofret av det jeg til nå har brukt tid på, til fordel for noe annet. Man kan ikke lese alt, høre på alt, se på alle filmer eller reise til alle stedene man vil. Har heller aldri søkt etter noen eklektisk idealtilstand. For meg er musikk lystbetont, og da følger jeg heller hjertet enn noen slags intellektuell iver etter å være bred eller, gud forby, «spennende».

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?
Kan ikke huske at musikk ikke har vært viktig. Foreldrene mine hadde bra med skiver, og det var alltid mye musikk hjemme, i bilen og ellers. Stakkars alle som ikke har hatt det sånn.

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden? Har musikksmaken din endret seg?
I tenårene gikk det mye i rock, punk, garasje, poprock og country, og dette har vel aldri forlatt meg. Jeg synes det er veldig rart at jeg likte discoskivene til KISS, men var vel henført av all den utenommusikalske staffasjen. I dag er jeg nok hakket mer tolerant enn jeg var da, men jeg synes uansett det er viktig å ha litt fordommer.

Man kan ikke gå rundt å være åpenhjertig til absolutt alt. Jeg gidder ikke gi Marcus & Martinus, Red Hot Chili Peppers, Ole Ivars, D’Sound og Iron Maiden masse nye sjanser. Av og til må man bare konkludere med at man synes noe er helt jævlig, la dem være i fred og heller konse på det man faktisk digger og elsker.

Hvilken plate kan du fremdeles sette på når du er lei av musikk?
Premisset her er at jeg gjentagende er lei av musikk. Det er jeg ikke. Og skulle jeg en dag bli lei av musikk, vil jeg neppe sette på musikk. Det blir litt sånn «Hvilken mat har du skikkelig lyst på når du er kvalmende mett?»

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?
Da må jeg sitere det svenske geniet Gösta Bengtsson: «Jag skulle vilja resa både bakåt och framåt. För att se hur jævligt det var og hur jævligt det blir». Samtiden har alltid vært fæl. Man må bare lete etter gullet under overflaten, og det finnes i monn i alle tiår.

Er du nostalgisk?
Nei, men rent estetisk peaket arten vår en gang mellom 1955 og 1965.

Er det noe du har lyst til å lære deg?
Spille farfisaorgel, bake gjærbakst , legge egg og å fly.

Den best kledde musikeren?
Poison Ivy.

Foto: Masao Nakagami - CC BY-SA 2.0

Er du forfengelig?
Det er vel de aller fleste av oss, i mer eller mindre grad, men jeg bruker ikke masse penger på remedier som kunne hjulpet meg visuelt i positiv retning.

En tatovering du vil vise?
Da må jeg parafrasere Ronni Le Tekrø: "Jeg har ikke tatoveringer, for jeg liker å skille meg ut."

Er du en maksimalist eller minimalist?
Så definitivt en maksimalist. Livet er for kort til å tenke minimalistisk. Jeg foretrekker å skru det aller meste på elleve. Jeg vil ha mye av masse.

Er du introvert eller ekstrovert?
Veldig ekstrovert. På godt og vondt, og alt etter hvem du spør.

Er du A eller B-menneske?
Jeg var veldig B, men jobbsituasjonen de siste 15 årene har tvunget frem A-en i meg. Dessuten synes jeg det er kjedelig å sove, så jeg foretrekker å være våken.

Mental alder?
Jeg er både veldig infantil og veldig gubbete, alt etter hvilken setting det er snakk om, men antar den faktiske alderen min gjenspeiler ganske korrekt hvor jeg også er mentalt. Det er jo bare trist med folk i femtiårene som hevder de føler seg yngre enn de er. Slutt med det! Innse at dere er gamle gubber og kjerringer!

Hva begeistrer deg?
Små kick i hverdagen, de dropsene man trenger at smeller i kjeften med jevne mellomrom, for å holde livslysten oppe. Folk må ikke være så jævla pretensiøse og ambisiøse. Lykken ligger der som regel rett foran deg, om man bare senker forventningene litt. Så får man heller deale konstruktivt med de enorme superkickene, og eventuelle nedturene, når de kommer. Jeg tror altfor mange har altfor høye forventninger til livet, og det er jo forventninger som er roten til skuffelser. Derfor er det viktig å la seg begeistre av små hverdagskick, og her er jo musikk en evig kilde til nytelsesbasert distraksjon fra den kjedelige virkeligheten.

Hva er du redd for?
Folk med lite vett og mye makt. De er det dessverre altfor mange av.

Har du hatt en interessant drøm i det siste? Om hva?
Andres drømmer er så å si alltid kjedelige å høre om, og mine er ingen unntak. Jeg husker svært sjelden drømmene mine, og de gangene jeg gjør det, holder jeg kjeft om dem, helt til jeg har glemt dem, og det pleier å ta sånn cirka et kvarter.

Hvilken plante, tre eller dyr ville du bli gjenfødt som?
Kaktus. Furu. Spekkhogger.

Foto: Robert Pittman

Favorittmat? Boknafisk.

Favorittsport? Engelsk fotball.

Din livsfilosofi?
Livet er faen meg også for kort til å gå rundt og ha en filosofi. Likevel synes jeg man skal bestrebe å være snill. Da Bjørn Müller døde nå nettopp, var ordet snill noe som gikk igjen i beskrivelsene folk som kjente ham godt brukte. Da tenker jeg at du har gjort noe jævlig rett. Blir du husket som snill, er det ikke så forbanna nøye med det andre. Vær snill. Det er bra for både deg selv og andre.

Har du et forhold til religion?
I betydningen «om jeg selv tror på noen gud», er svaret nei. Mitt distanseforhold til religion, fra utsiden, er at verden hadde vært et mye bedre sted uten den. Enhver religion eller dogmatisk isme, som hevder å sitte på svarene til alt det eksistensielle, og som ber sine tilbedere om ikke å stille spørsmål ved det, er et skritt tilbake for fornuften. Folk burde stille flere spørsmål enn å tro på og servere bastante svar

Hvis det finnes en Gud, hva tror du han ville sagt til deg etter din død? Og hva skulle du ønske at han sa?
Etter min død må hen si hva hen vil om meg. Ettermælet mitt får jeg jo ikke gjort noe med da. Da er det for sent. Men om den kristne guden finnes, kommer han hundre prosent sikkert til å be meg om å dra til helvete, og det er i så fall helt greit, for det er nok der de kuleste folkene befinner seg.

Noe som du irriterer deg over?
Topp fem, sånn akkurat nå.
1. Folk som ikke bruker blinklys (eller bruker det for sent).
2. Formatert musikk på radio.
3. Flertallet av dem som stemte ved det amerikanske valget.
4. Teknisk utstyr som ikke virker.
5. Kollapsen av det norske Postverket.

Noe du angrer på?
Ja, en hel del. De som sier at de bare angrer på det de ikke har gjort, er enten notoriske løgnhalser, eller så har de levd så dølle liv, og tatt så få sjanser, at de bør angre på selve livet de har levd. Anger er dernest en slags korrigerende tilstand, der man i en ideell verden faktisk lærer noe av det, og bruker det til å skjerpe seg og perfeksjonere seg selv. Så dør man.

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk? Hvor oppdaterer du deg på musikk?
Det har vært helt enormt viktig for meg. Først med BEAT, senere Rock Furore og dernest med masse utenlandske aviser, blader og magasin, i tillegg til en rekke flinke enkeltpersoner som har skrevet for dagspressen i Norge. Har nesten helt sluttet å kjøpe fysiske magasin, men leser mye på nett, primært steder fra England, USA og Australia.

Og nå er jeg jo selv en aktør innen denne langt på vei utdøende bransjen, iallfall her til lands. Men i Avisa iTromsø gir vi oss faen ikke! Feedback fyller 10 år til høsten. Det skal ikke feires med tilbakeskuende nostalgi, men med å lage enda mer stoff. I dag tråler jeg selv mye på nett, også får jeg masse tips fra kollega Helge Skog og mange andre jeg kjenner, der det er mange musikkinteresserte. Leserne og lytterne (av podkasten) sender meg også masse mailer og meldinger med tips. Det er gull verdt.

Har du noe forhold til Platebransjen?
Ja, selvsagt, har jo jobbet i tilknytning til den i over 30 år. Ordet betyr vel noe annet i dag enn tidligere, da bransjen har forandret seg veldig. Mitt forhold tikker av i boksen «It’s complicated», da jeg både elsker og hater den. Men savner tiden med flere A&R-folk og en større opptatthet av selve musikken og produktet, enn av alle slags jævla algoritmer og SoMe-trender og masse sånne moderne greier jeg ikke skjønner meg på.

Også synes jeg presseskrivene fra altfor mange artister i dag har blitt helt grusomme, da selv en digital singel på strømming ledsages av dritlange og personlige lidelseshistorier, helt uten snert og humor, som er så redselsfullt ille at jeg stundom får lyst til å grave ut øynene mine med ei teskje, for å slippe mer. Det der er faen meg en epidemi som burde tas tak i. Slutt med det!

Har du noen personer som har vært viktig for din musikksmak?
Ja, mange. Broren min, som er fire år eldre enn meg, var superviktig i de formative tenårene. Deretter var jo årene med å bygge opp Blårock sammen med en ekstremt musikkinteressert vennegjeng kjempeviktig, samt ti år bak en disk i platesjappe. Kristopher Schau har også vært superviktig, da vi har drevet og tradet skiver og smak i rundt 30 år. Det har gitt meg utrolig mye, med enormt bred spredning.

Ditt forbilde, eller en mentor som du har lært noe spesielt av?
Ray Clemence var forbildet mitt, men han lærte meg absolutt ingenting, annet enn at det så jævlig gøy ut å vinne masse.

Hva inspirerer deg? Øl.

Favorittinstrument? Kazoo.

Favorittprodusent?
Lee Hazlewood og Rob Younger får dele den.

Favorittstudio?
Nei, der er jeg vel ikke nok nerd, tror jeg. Men om jeg fikk lov å lage et band, altså sette sammen et band med mine egne favoritter og utvalgte musikere, hadde jeg nok sendt dem til Liam Watsons Toe Rag Studios i London. En av tidenes best norske singler, «Ain’t That Love/ Yes I Do» av Indikation, er jo spilt inn i det feiende flotte og analoge studioet.

Favorittplateselskap?
Det to plateselskapene jeg vel har hatt et mest lidenskapelig forhold til, og hatt mest moro med i unge og ville år, er amerikanske Crypt og australske Citadel. I mange år var jeg sykelig opptatt av labler, og samlet på singler fra dem, fra de tidlige årene med SubPop til AmRep, Touch & Go, Damaged Goods, Estrus og så videre. Og selvsagt norske Hit me!, That’s Entertainment og BigBall.

Hvis du skulle definere deg selv som en bil, hvilken modell er du?
En sliten 71-Ford Falcon GT, som hangler på siste verset, med en lang verkstedhistorikk og med en passe balansert blanding av sjarm og irriterende mangler. Fin i lakken, med en god del rust her og der. Men den gjør nytten og får jobben gjort.

Beste/fineste sangen til en begravelse?
Mark Lanegans «Don’t Forget Me», i knivskarp konkurranse med «You’ll Never Walk Alone», som jo er skrevet til en begravselsesscene.

Er det en musiker eller band som har fått altfor lite oppmerksomhet?
Jeg synes at alle som elsker musikk burde snakke mer om Eivind Staxrud. For en heidersmann. Ikke bare er han en av landets beste gitarister, han er dessuten en fyr man alltid har lyst til gi en stor klem hver gang man treffer ham, og jeg håper snart har får ferdigstilt den etterlengtede soloskiva si, og at den gir ham den oppmerksomheten han på alle måter fortjener.

Jeg elsker Eivind. Han gjør verden til et bedre sted å være, og han dytter inn all den lidenskapen, og den infantile gleden, som musikken alltid er helt avhengig av om den skal være interessant. Heldigvis har de to siste års Staxrud Allstars-konserter vært med å korrigere dette litt i rett retning.

Ellers synes jeg at Dan Sartain hadde fortjent å få mye mer oppmerksomhet for skivene sine mens han levde. At ikke han ble kommersielt større, er et endelig bevis på at verden er dum.

Har du noe du vil spørre deg selv om?
Nei, så selvsentrert er jeg heldigvis ikke.

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?

Foto: Marcussalvesen CC BY-SA 3.0,

Kristopher Schau, men han sier sikkert at han ikke har tid. Sier han nei, vil jeg lese svarene til heiderskvinna, og rasende flinke, Anne Lise Frøkedal.

Foto: Tore Sætre CC BY-SA 4.0,