#metoo og musikken

Hiphop, Trap, Emo-rap

Lil Pump, Lil Wayn, Lil Peep, 21 Savage og XXXTentacion rapper om selvmord, selvmedisinering, drap, weed og bitches and hoes. Alle unge rap-artister med tatoveringer i ansiktet, fargerike frisyrer og Gucci fra topp til tå. To av artistene er allerede døde, Lil Peep av narkotikamisbruk og XXXTentacion ble skutt på en parkeringsplass i juni 2018.

Unge artister, mange av dem fra dårlige kår, som slår gjennom med musikken sin på Soundcloud og YouTube og ender opp som superstjerner. Musikken er en ny type hiphop, ofte sjangeroverskridende, med elementer fra emo, rock og EDM. Noen bruker begrepet "trap" som beskrives som en blanding av EDM og hiphop med en karakteristisk hi-hat.

Min generasjon hørte også på hiphop, NWA, Ice Cube, Dr. Dre og Public Enemy. Det som er annerledes med det som kalles emo-rap eller trap er at rapperne forteller om sine egne innerste følelser i tekstene, i motsetning til for eksempel NWA som kritiserte politivold og situasjonen i nabolaget.

Høyere toleranse innen musikkindustrien enn andre kunstformer

Selv om plateselskapene vet hva mange av disse artistene er anklaget for og sliter med, signerer de avtaler og trykker opp merch som aldri før. Er dette kynisk utnyttelse av sinte unge menn fra dårlige kår? Er det slik at all skandale rundt bare bidrar til mer streaming, salg og følgere. Ja, sannsynligvis.

Spotify fjernet i 2018 artister som XXXTentacion og R Kelly som begge har alvorlige anklager mot seg. Dette skapte sterke reaksjoner, for hvor går grensen for hva som kan sensureres. Skal man sensurere kan plutselig store deler av katalogen forsvinne. Spotify opprettet i stedet en funksjon der du kan skjule artister med dårlig moral og oppførsel.

Mye av denne nye hiphopen er bra, det er også grunnen til at musikken blir så populær blant både kids og voksne. Musikken tas med i store filmproduksjoner rettet mot barn og ungdom som for eksempel "Spiderman Into the Spiderverse", som er nominert til både Oscar og Bafta.

I filmindustrien har skuespillere som har blitt anklaget i metoo-saker eller lignende mistet jobber, men innen musikkindustrien ser det ut til at det er en høyere toleranse for artisters dårlige oppførsel. Kunstformer som musikk og film kan vekke sterke følelser hos mottakeren, er det slik at vi velger å overse disse historiene og hendelsene for å ikke ødelegge myten rundt- og vårt eget forhold til artisten.

Dette er en vanskelig problemstilling som er gjeldende for hele musikkindustrien, ikke bare sjangeren hiphop. Hiphop-kulturen har alltid hatt som mål å sjokkere og flytte grenser, både politisk og når det gjelder språkbruk. Slik skal det være. Men når det er en kynisk musikkindustri desperat etter å tjene penger som skyver unge sårbare mennesker som tar dårlige valg i front, blir dette problematisk.