Når teater blir alvor

Akkurat som Penelopiaden er denne boka del av et større prosjekt som involverer flere forfattere. Forlaget Hogarth Press utfordret folk som Jo Nesbø og Anne Tyler til å skrive sine versjoner av kjente Shakespeare-bøker. (At Nesbø valgte seg blodsprutende Macbeth, overrasket neppe noen.)

Sviktet av sine venner

I Hekseyngel bygger Atwood på Shakespeares stykke Stormen. Teaterregissøren Felix lever et deprimerende liv, etter at han har mistet både kona og dattera. Bunnen blir nådd i det han blir kibbet ut av jobben sin, i et nedrig bakholdsangrep fra sin gamle venn Tony, som overtar registolen.

Felix forsvinner til skogs. Hans neste jobb blir som teaterregissør i et fengsel, hvor de innsatte setter opp Shakespeare. Tolv år etter fallet fra toppen får han vite at forræderne Tony og Sal skal komme til fengselet for å se årets forestilling, Stormen.

Russisk dokke-bok, med andre ord, historier inni historier. Det kunne blitt en ganske knirkete litt.vit.-sak i andres hender. Men fordi det er Margaret Atwood i lunt humør som skriver, er boka verken altfor fiks eller ekskluderende. Du trenger ikke ha lest Shakespeare framlengs og baklengs for å kose deg med boka.

Koselig hevn

For dette er først og fremst en koselig bok, om en likandes gammal teaterregissør som vil ta hevn over mennene som sparket ham. Underveis lærer han mye om seg selv og andre, og "oppfyller" på en måte profetiene i Shakespeares stykke.

I likhet med Atwood-boka som kom før denne, Hjertet gir seg ikke, er det mye varme og komikk i denne boka. Jeg skulle ønske at selve framførelsen av Stormen i fengselet fikk større plass, og at de avsluttende kollokviesamtalene om stykket var kuttet ut. Bortsett fra det: Trivelig hevn-teater fra Margaret Atwood.

I humør minner den mye om andre Atwood-bøker som Lady Oracle (Dronning Orakel) og Hjertet gir seg ikke (The heart goes last).