Lesetips: Det polariserte Frankrike

I europeiske land har trenden vært de siste årene at de tradisjonelle styringspartiene har mistet velgere til partier på ytre høyre og - venstre; spesielt ytre høyre. Noe som selvsagt er helt og fullt demokratisk. Det er slik demokrati fungerer.

Men denne trenden settes også i sammenheng med større sosial uro, økende forskjeller og misnøye - sosiale problemer som ikke kan feies under teppet. Populistiske partier blir ofte beskyldt av styringspartiene for å fri til velgere med forenklede løsninger som ikke vil fungere i praksis. Alle disse problemstillingene blir gjennomgått i Tom Solstads bok.

Franske tilstander

Frankrike går på mange måter bedre enn på lenge. Emmanuel Macron, Frankrikes president siden 2017, har iverksatt en del relativt radikale økonomiske grep som har vært både omdiskuterte og rett ut upopulære, men som mange både i og utenfor Frankrike mener har vært tvingende nødvendige. Og resultatet er at AS Frankrike egentlig går riktig så bra nå for tiden, i hvert fall på papiret.

Samtidig har landet en stadig lavere valgdeltakelse, og landet preges videre av sosial uro, pessimisme og misnøye. Nå har riktignok streik og demonstrasjoner vært bortimot en nasjonalsport i Frankrike siden revolusjonen. Men Macron er oppsiktsvekkende upopulær i brede lag av befolkningen, og høyrepopulisten Marine Le Pen pustet han i nakken både da han ble valgt i 2017 og gjenvalgt i 2022. Deler av Frankrike så ut som en slagmark da Macron nylig hevet pensjonsalderen, og vi har alle ferskt i minne Mouvement des Gilets jaunes - de gule vestene.

Den generelle prisstigningen er ikke bare merkbar her til lands, den er ytterst merkbar i Frankrike også, spesielt blant de lavtlønnede og arbeidsledige – og de er det mange av. Le Pen ytterst til høyre og Jean-Luc Mélenchon ytterst til venstre vinner velgere med lovnader om flere penger til folket, mens et samlet politisk sentrum spør dem om hvor i huleste de har tenkt å ta pengene fra.

Så langt høres kanskje anbefalingen min ut som propaganda for at det politiske sentrum er det eneste riktige? Det inntrykket satt jeg også igjen med da jeg leste den første delen av boken, men heldigvis fortsatte jeg å lese.

Middelklassen

Forfatteren begynner hos hans egne tidligere studiekamerater, som det virker som at er det man kan kalle “vellykkede” mennesker i øvre middelklasse, et sosialt sjikt som vanligvis er vel fornøyde med Macron. De ser at den økonomiske situasjonen i Frankrike har blitt bra, og at rammene for å drive bedrifter har blitt bedre. De er samtidig slettes ikke motstandere av den franske velferden, og de har sympati for de som sliter, om enn kanskje ikke full forståelse? De er litt bekymret for miljøet, men dersom de bor i Paris, som alltid har hatt en godt utbygget kollektivtrafikk, men som også blitt riktig så grønt og sykkelvennlig de siste årene, så er de ikke nødvendigvis miljøpessimister. De sliter med å forstå hvorfor noen stemmer ytre høyre eller venstre, eller andre mer ekstreme parti.

Men dette er bare starten - store deler av boken består av samtaler med forskjellige franskmenn fra hele det politiske spekteret og fra flere samfunnslag. De blir alle møtt med innsikt og respekt – men de blir også satt i noen stereotype båser av forfatteren, som allikevel ofte viser seg å stemme.

De som ikke stemmer 1: De forlatte

Turen går først til Charlotte, en arbeidsledig, fraskilt alenemor i en liten landsby i nordvest. Charlotte må telle hver eneste krone, noe hun slettes ikke er alene om. Fraskilte kvinner har tradisjonelt ofte slitt økonomisk i Frankrike, men der hun bor er det mange av alle kjønn som sliter.

Charlotte hadde tidligere stemt Rassemblement National, uten andre grunner enn at hun følte de var de eneste som tok henne på alvor – selv om hun aldri helt likte den innvandringsfiendlige retorikken deres følte hun at de var det eneste partiet som hun ikke var usynlig for. Men nå gidder hun ikke å stemme lengre. Hun har gitt opp, og føler seg forlatt av politikerne.

Hvis Charlotte må handle mat bekymrer hun seg ikke bare for hvor mange penger hun kan bruke på det nærmeste lavpris-supermarkedet, men også for hvor mye bensinen bort dit vil koste henne - så det å stemme på de miljøvennlige partiene er utelukket. Hun representerer et ofte forbigått sjikt i Frankrike – de som for bare noen generasjoner siden hadde hatt et anstendig liv med inntekter fra landsbyens hjørnesteinsbedrift eller fra gården deres. Men nå bor de i håpløse landsbyer hvor en stor andel av befolkningen er arbeidsledige, og hvor veien til nærmeste universitet er lang – og ikke bare i fysisk forstand.

Det er blant disse Marine Le Pen ofte finner sine kjernevelgere – men de stemmer ofte halvhjertet og ut fra desperasjon, hvis de da i det hele tatt gidder å stemme.

De som ikke stemmer 2: De likegyldige

En annen som forfatteren treffer, som har det enda mer håpløst enn Charlotte, er Mehdi Haddad i Saint-Denis, en av Paris’ mange forsteder preget av arbeidsledighet og sosial uro (se gjerne filmen Hatet – La Haine). Mehdi har veldig mange av de samme problemene som Charlotte, men i tillegg har han et navn og en bakgrunn som man - på papiret - ikke kan bruke mot han, men som i praksis allikevel blir det.

Mehdi viser seg å være en veldig oppegående fyr, men sist han gadd å stemme var i 2017, på Macron. Etter det har han ikke giddet å stemme, han ser ikke poenget. Mange i nabolaget hans er positive til Mélenchon, som er den fremste stemmen til innbyggerne i disse forstedene, som gjerne etter flere generasjoner i Frankrike fortsatt ikke blir sett på som “franske”, og føler at de ikke har sjans til å klatre opp den sosiale stigen. Men de gidder sjeldent å stemme de heller – i beste fall stemmer de ved første runde, that’s it.

Denne gruppen omtales som “de likegyldige” i boken – men de er likegyldige av en grunn. De får som regel kun oppmerksomhet når det eksploderer i disse fattige forstedene – men den normale stemningen er likegyldighet, ikke sinne.

De som stemmer

Så går boken mer over til de som er mer politisk engasjerte. Den mest kontroversielle personen vi møter er en innvandringskritisk, middelaldrende mann i Marseille, som har stemt RN siden de het FN og nylig avdøde Jean-Marie Le Pen – Marine Le Pens langt mer kontroversielle og frittalende far – var leder. Han stemmer ikke RN ut fra desperasjon, men politisk overbevisning.

Denne fyren viser seg å være like vennlig og reflektert som de øvrige intervjuobjektene. Han er også den personen som har sterkest ønske om å være anonymisert. Han er fullt klar over at mange på venstresiden hater slike som han. Han mener at han kan miste jobben på grunn av sitt politiske syn, og legger ikke skjul på hva han mener om venstresidens politiske korrekthet, vifting med knyttnever og kanselleringskultur, som han sier bare knebler viktige debatter og bare skaper mer polarisering, uavhengig av politisk synspunkt.

De unge franske gründerne forfatteren treffer på Station F i Paris er, som forfatterens studiekamerater, veldig fornøyde med retningen landet har tatt siden Macron tok over roret. Og jeg kan forstå dem – jeg var selv selvstendig næringsdrivende i Frankrike frem til 2011, og kan bare si at det var ekstremt utfordrende - både administrativt og økonomisk.

Skatte- og avgiftsnivået var latterlig høyt, sikkerhetsnettet ved sykdom var latterlig svakt i forhold til det vanlige franske ansatte hadde, og den papirmølla jeg møtte kunne tatt motet fra den beste. Og man satt igjen med følelsen av at både den tradisjonelle høyre- og venstresiden gladelig kastet deg rett under bussen. Macron har gjort livet mye enklere for slike som meg. Det er veldig mulig jeg hadde stemt Macron selv dersom jeg hadde blitt boende i Frankrike. Vi stemmer først og fremst på de vi føler vil gjøre livet bedre for oss selv.

Summa summarum

Boken tar videre for seg flere andre franskmenns politiske syn og bakgrunnen til synspunktene deres, og går gjennom en del forklaringer om den politiske situasjonen i Frankrike som kan være veldig interessante å lese.

Og selv om boken omhandler Frankrike, og ofte særfranske forhold, så er den allikevel universell; man kan lett trekke paralleller til den politiske situasjonen i andre land i Europa, i USA – og i Norge.

For noen mer personlige betraktninger om fransk politikk, spesielt sett fra ståstedet til folk som Charlotte, anbefaler jeg på det sterkeste Édouard Louis’ bøker.