Kom ikke nærmere!

Familien Kirkvaag er godt inngrodde i den norske folkesjela. Rolf Kirkvaag var muligens Norges første superkjendis, Trond Kirkvaag var en kjent komiker som har fått utallige nordmenn til å le siden slutten av 60-tallet, og lillebror Rolf Kirkvaag Jr. spilte hovedrollen i den første filmen om Stompa, og er ellers kjent som ishockeyspiller og sportskommentator.

Jeg husker selv godt Trond Kirkvaag fra jeg var bitteliten, og etter hvert som jeg ble eldre slo det meg at han faktisk var en sjeldent dyktig komiker – hadde han blitt født i England eller USA hadde han sannsynligvis vært kjent i store deler av verden!

Pappa Rolf gikk bort i 2003. Våren 2007 ble det kjent at Trond Kirkvaag var alvorlig syk. 1. august samme år gav han ut selvbiografien Kom ikke nærmere: Jeg og far. Det ble ramaskrik i flere norske aviser. En av Norges mest respekterte og elskede komikere beskrev sin far – en av Norges mest elskede programledere – som en følelsesløs tyrann, som han var redd for gjennom hele oppveksten.

Norske medier gikk berserk. Sjokket over boken hadde ikke fått lagt seg da Trond Kirkvaag gikk bort 16. november samme år.

Rolf Kirkvaag

Rolf Kirkvaag

Pappa Kirkvaag begynte i NRK i 1946, og ledet utallige programmer i radio og TV gjennom karrieren. En ny tid begynte etter at andre verdenskrig var over. Under krigen hadde radioen virkelig bundet folk sammen, og etter krigen begynte underholdningsbransjen, som allerede var big business over i USA, å virkelig få fotfeste i trauste Norge.

NRK hadde blitt etablert i 1933, med BBC som mal. Målet var å drive med ren folkeopplysning. Etter krigen løsnet NRK litt på snippen og begynte med flere rene underholdningsprogram – men det gikk i radio, TV var vi fryktelig treige med i Norge. Vi begynte med forsiktige prøvesendinger på 50-tallet, men det var ikke før i 1960 at nordmenn endelig kunne benke seg sammen foran TVen, lenge etter at svenskene og danskene hadde kunnet gjøre det samme. For ikke å snakke om amerikanerne.

Rolf Kirkvaag var allerede rikskjendis fra radioprogrammene hans i 1960. Han var allemannseie i Norge, det var ingen ved sine fulle fem som ikke visste hvem han var. Gatene i norske byer var nærmest folketomme når NRK sendte et av Kirkvaags umåtelig populære radioprogram. Han var rask i replikken, morsom, men samtidig jovial. Han var en gentleman med glimt i øyet, verdensvant og hyggelig. Rett og slett en kjekk fyr, både etter datidens og alle standarder. Alle følte at de kjente han. Han snakket MED, ikke bare til mennesker. 

Rolf Kirkvaag og Titten Tei. Bilde fra NRK.

Men Rolf Kirkvaag ble ikke umiddelbart med NRK inn i de levende bildenes verden, han tok ti års pause mellom 1959 og 1969. Men så kom han tilbake for fullt, og holdt det gående helt frem til 1990, da han pensjonerte seg fra NRK. Han ledet flere barneprogram, og han var hele Norges Sjonkel Rolf. Den 23. januar 2003 gikk han bort, 82 år gammel, og hele Norge sørget over det elskede nasjonalikonet.

Yngstesønnen Rolf Jr. var først ute med å følge i farens fotspor, da han spilte hovedrollen i filmen Stompa & co. fra 1962. Filmen ble veldig populær, og Rolf Jr. fikk masse lovord, men skuespilleryrket gav ikke mersmak, så han fokuserte heller på ishockey.

Trond Kirkvaag

Eldstesønn Trond ble ansatt i NRK i 1968. Han ble først kjent gjennom Smil til det skjulte kamera, og han ble fort kjent som en særdeles talentfull komiker. Da han begynte å samarbeide med Knut Lystad og Lars Mjøen i 1976 hadde han allerede en imponerende CV, og han hadde rukket å vinne flere priser, derunder den (da) prestisjefulle Gullrosen fra Den europeiske kringkastningsunion(EBU). Sammen med Lystad og Mjøen lagde han flere humorprogram, ofte sterkt inspirerte av Monty Python’s Flying Circus – og trioen ble etter hvert kjent som KLM - Kirkvaag, Lystad og Mjøen.

Flere fra min generasjon ble kjent med Trond Kirkvaag gjennom KLM sin elleville og absurde serie Brødrene Dal, som kanskje best kan beskrives som Monty Python for barn? Det ble laget fire sesonger mellom 1979 og 2005, som alle har blitt sendt i reprise utallige ganger, så de er barndomsminner for flere generasjoner nordmenn. Det ble planlagt en 5. serie som måtte skrinlegges på grunn av Kirkvaags sykdom.

Kom ikke nærmere: Jeg og far.

Trond Kirkvaag tar snarveien over Vestre Gravlund (hvor han selv skulle bli begravd bare noen måneder etter at boken kom ut), går seg vill, og møter faren. Faren sier “kom ikke nærmere”. Så våkner Trond skjelvende i sengen, den 25. januar 2003, kun et døgn etter at faren gikk bort. Det var bare et mareritt. Slik begynner boken.

Etterpå tar Trond Kirkvaag oss gjennom en barndom som på mange måter er spesiell, da pappaen hans er superkjendis og allemannseie. Det er en fin og varm bok, nøkternt skrevet, og fullt av barndomsminner. Og mange av minnene er veldig gode. Det er humor og glimt i øyet både her og der.

Men det kommer helt tydelig frem at Trond Kirkvaag aldri følte seg helt trygg rundt faren. Vi blir også kjent med Tronds tvillingsøster, Kristin Kirkvaag (1946-2003). Både Trond og Kristin ble redde da faren ble sint og streng. Da ble han til noen de omtalte som “den fremmede”. Av og til slo han dem. En gang jagde han dem ut av huset, da de bare var fem år gamle. Og denne siden av han var det ingen andre som så - “den fremmede”. 

I etterkant av at boken ble utgitt gav lillebror Rolf Kirkvaag jr. et intervju. Han utrykte respekt for og sorg over storebror Trond sine barndomsminner, men samtidig la til at han selv ikke opplevde barndommen sin som traumatiserende - uten å diskreditere storebrorens opplevelser. Han beskrev en far som var en typisk far på 50-tallet - streng, ja, som ikke hadde lært å vise følelser, nei, men som ellers var glad i og engasjert i barna sine, og ville at de skulle fullføre ting og lykkes i livet.

Han bekreftet at faren slo dem - men her trengs litt perspektiver; fysisk avstraffelse var faktisk regnet som god barneoppdragelse på den tiden, så her kan vi neppe klandre Rolf Kirkvaag. Fysisk avstraffelse mot barn ble ikke forbudt før i 1987 i Norge. Det begynte å bli omdiskutert på det radikale 70-tallet, men på 50-tallet var det ingen som hevet et øyebryn dersom noen gav barna sine ris.

50-tallet var en helt annen tid når det gjaldt både mannens rolle i hjemmet og mannens rolle ovenfor barna. Mannen skulle være hjemmets autoritære overhode, mannen skulle videre være ute og tjene penger mens mødrene oppdro barna. Og menn skulle slettes ikke snakke om følelser. Det er nok mange som har fedre født på første halvdel av 1900-tallet – eller senere – som kjenner godt igjen beskrivelsen av Rolf Kirkvaag fra egen barndom.

Det er ingen tvil om at mange barn har blitt traumatiserte av fysisk avstraffelse – det er en grunn til at det ble forbudt. Men dette var ikke et tema en gang på den tiden – det ble nærmest sett på som skadelig å IKKE gjøre det. Om det hadde fantes et barnevern på den tiden hadde du sannsynligvis risikert å få dem på døra dersom du IKKE straffet barna dine fysisk.

Rolf Kirkvaag Jr. snakker varmt om hans far. Han beskriver en far som var mye mer tilstede enn hva de fleste fedrene til vennene hans var - til tross for hans kjendisstatus, så tok han seg alltid tid til barna hans. Og han beskriver en fantastisk bestefar.

Og akkurat her er vi inne på noe som føles litt uforløst med boken. Det er en utrolig velskreven bok, om en sårbar gutt, og hans opplevelser med det han opplever som en tidvis tyrannisk og skremmende far. Opplevelser han tydeligvis delte med tvillingsøsteren, men kanskje ikke helt og fullt med lillebroren. Boken er tidvis varm, tidvis morsom, og tidvis veldig sår. Men man savner kanskje litt mer. Noen refleksjoner, litt relativisering, en innsats i å forstå (ikke forsvare) faren, samt kanskje ikke minst hvordan det var for far og sønn Kirkvaag å være kollegaer i NRK i over 30 år?

Trond Kirkvaag beskriver den siste gangen han møtte faren sin før han gikk bort. Det kommer tydelig frem at han respekterer pappaen sin. Rolf Kirkvaag hadde hatt et eventyrlig liv. Et skikkelig renessansemenneske, uredd og eventyrlysten. Han hadde sett hele verden, han hadde ikke bare overlevd en flystyrt, men han var også helten som gikk og fikk tak i hjelp, han hadde videre truffet alle slags mennesker og pratet med dem - uredd, sjarmerende og empatisk. En mann alle så opp til.

Men i dette møtet med sønnen Trond var Rolf redd. Og det var Trond og. De var ikke trygge på hverandre. De fikk ikke tak i hverandre, og dette er kanskje den vondeste delen av boken.

“Vi greide det ikke, far og jeg”. Jeg fikk en tåre i øynene.