Katteøyet er Margaret Atwoods beste roman

Den største gleden er å se hvordan forfatteren kretser rundt mange av de samme motivene, men gjerne med større intensitet og naknere desto mer modent forfatterskapet blir.

Katteøyet er den dystre tvillingromanen til Dronning Orakel, som hun skrev 12 år tidligere. Miljøet, scenene og romanfigurene ligner kraftig, men denne boka vrir seg ikke over i komikken. Den går rett inn i det grusomme og holder oss der. Som alltid hos Atwood handler det om makt mellom mennesker, og mest om nådeløsheten mellom barn. (Når dine barns venner er ekstremt høflige mot deg, lytt til den lille alarmklokken du hører.)

Det er også noen meta-nivåer her. Når hovedpersonen, kunstneren Elaine, blir intervjuet av et magasin, nekter hun å godta noen av premissene som journalisten legger. Aller minst vil hun bli stemplet som feministisk kunstner.

Jeg innbiller meg at det er forfatteren selv som snakker, tre år etter verdenssuksessen Tjenerinnens beretning. Katteøyet er den mest selvbiografiske av Atwoods romaner, og hun begynte på den så tidlig som i 1964. Heldigvis for oss som leser, ventet hun med å skrive den ut til hun virkelig kunne foredle stoffet.

Etter min mening er Katteøyet Margaret Atwoods beste roman, og en av de beste bøkene jeg har lest. Den har en tyngde og et alvor som ingen av de andre bøkene hennes kan måle seg med.