John Coltrane

I 2026 er det 100 år siden en av det 20. århundrets mest betydningsfulle musikere ble født: John William Coltrane (23. september 1926–17. juli 1967).

Coltranes virtuose ferdigheter som saksofonist, kombinert med hans visjon om å utforske nye retninger for jazzen, både harmonisk og åndelig, skapte ringvirkninger som strakte seg langt utover jazzens grenser. Hans musikalske nytenkning satte varige spor og har preget generasjoner av musikere og musikalske uttrykk langt utover jazzens grenser.

Selv om John Coltranes aktive karriere bare varte rundt 20 år, etterlot han seg en omfattende musikalsk arv. Diskografien hans spenner fra klassisk hardbop til eksperimentell frijazz, og for den som ønsker å oppdage Coltranes musikk, kan det være vanskelig å vite hvor man skal begynne. Her har jeg samlet ti av mine favoritt album og kanskje noen av hans viktigste album, et godt utgangspunkt for å bli kjent med en av jazzhistoriens mest nyskapende og innflytelsesrike musikere.

John Coltrane – Blue Train (1958)

Mørk, bluesmettet og umiddelbart gjenkjennelig. Blue Train er et av Coltranes viktigste tidlige album og en hardbopklassiker, med Lee Morgan på trompet og Curtis Fuller på trombone rundt Coltranes kraftfulle tenorsaksofon. Han trer tydelig frem med sitt eget uttrykk, både som komponist og solist. Tittelsporet er sofistikert og komplekst, men samtidig så melodisk at det fester seg ved første lytt.

John Coltrane – Giant Steps (1960)

På Giant Steps presser Coltrane harmonikken til bristepunktet. I tittelsporet beveger akkordene seg så raskt og uventet at improvisasjonen nesten får karakter av et musikalsk hinderløp. De berømte akkordskiftene ble senere kjent som «Coltrane changes». Men platen rommer også den vakre «Naima», øm, langsom og nærmest vektløs, og en sterk kontrast til intensiteten i tittelsporet. Giant Steps ble et musikalsk gjennombrudd og står fortsatt som en milepæl i moderne jazz.

John Coltrane – Coltrane Jazz (1961)

En fascinerende plate fordi man nesten kan høre Coltrane være på vei et annet sted. Hardbopens driv er fortsatt til stede, men frasene blir lengre, harmonikken friere og improvisasjonene mer søkende og rastløse. På «Harmonique» utforsker han overtoner og flerstemmige klanger i saksofonen på en måte som varsler det som skal komme. Coltrane Jazz befinner seg i et spennende mellomrom, etter den harmoniske kompleksiteten i Giant Steps, men før det åpnere uttrykket for alvor tar over.

John Coltrane – My Favorite Things (1961)

En velkjent og ganske uskyldig Broadway-melodi blir i Coltranes hender forvandlet til noe hypnotisk og nesten rituelt. Sopransaksofonen slynger seg rundt melodien mens kvartetten lar musikken sirkulere over en modal struktur, uten å være bundet til raske akkordskifter. Albumet markerte et viktig vendepunkt og gjorde sopransaksofonen til en sentral del av Coltranes uttrykk. Tittelsporet er rett og slett en bemerkelsesverdig forvandling av en melodi de fleste trodde de kjente.

John Coltrane – Lush Life (1961)

På Lush Life kommer den lyriske og mer sårbare siden av Coltrane tydelig frem. Platen samler innspillinger fra slutten av 1950-tallet, og i balladene og standardlåtene får den varme, fyldige tenorsaksofonen god plass. På Billy Strayhorns «Lush Life» lar han melodien få puste, med en tone som veksler mellom det ru og det usedvanlig ømme. Det er musikk med en egen sen kveldsstemning, intim, melankolsk og tilsynelatende uanstrengt.

John Coltrane – Settin' The Pace (1961)

Fire standardlåter, ingen Coltrane-komposisjoner, og kanskje er det nettopp det som gjør platen så interessant. Innspillingene er fra 1958 og viser hvor personlig han allerede da kunne behandle materiale som i utgangspunktet var velkjent. Han strekker melodiene, fyller pausene og finner stadig små omveier gjennom harmonikken. «I See Your Face Before Me» er et særlig fint eksempel på hvordan en kjent standard kunne endre karakter fullstendig når Coltrane tok den i besittelse.

The John Coltrane Quartette - Coltrane (1962)

På Coltrane har den klassiske kvartetten funnet en helt egen måte å puste sammen på. McCoy Tyners store, åpne akkorder, Elvin Jones bølgende trommespill og Jimmy Garrisons bass skaper et rom der Coltrane kan bevege seg stadig friere. Åpningen «Out of This World» sier mye om platen. Musikken synes mindre opptatt av å komme frem til et bestemt sted enn av å gå dypere inn i materialet. Det søkende og etter hvert mer åndelige uttrykket er allerede tydelig til stede.

John Coltrane – Standard Coltrane (1962)

Tittelen kan få platen til å høres tryggere ut enn den er. Riktignok består den av standardlåter innspilt i 1958, men på «Invitation» og «Don’t Take Your Love from Me» hører man hvordan Coltrane undersøker melodiene innenfra. Han gjentar, forskyver og presser frasene til det velkjente gradvis endrer form. Det er spennende å høre hvor mye av det senere Coltrane-uttrykket som allerede finnes i disse tidlige innspillingene.

The John Coltrane Quartet - Crescent (1964)

Mørk, konsentrert og usedvanlig vakker. Den klassiske kvartetten er på sitt mest samspilte, og på Crescent virker Coltrane mindre opptatt av å vise hva han kan enn av hvor langt inn i musikken han kan komme. Tittelsporet vokser langsomt frem med en nesten høytidelig tyngde, mens «Lonnie’s Lament» er blant de vakreste og mest vemodige melodiene han skrev. Den meditative og åndelige retningen som preger platen skulle få sitt store uttrykk i A Love Supreme, innspilt senere samme år.

John Coltrane – A Love Supreme (1965)

Fire deler, rundt 33 minutter og en enkel firetoners frase som etter hvert blir et mantra: «A Love Supreme». Coltrane skrev suiten som et uttrykk for takknemlighet og hengivelse til Gud, men musikken virker langt utover sin religiøse ramme. Improvisasjon, komposisjon, rytme og spiritualitet smelter sammen, og når Coltranes egen stemme gjentar «a love supreme» mot slutten av første del, er avstanden mellom musikk og bønn nesten borte. A Love Supreme er hans mest berømte verk, men først og fremst en plate som fortsatt oppleves forbløffende nær og levende.