Italo Disco – «Den stygge andungen»

Napster

Vi var en gjeng på tre kompiser som på tidlig 2000-tall satt fengslet av det nye store, Napster. Med denne fantastiske nyvinningen var vi ikke lenger begrenset til vår kollektive CD-samling, arvede kassetter og platesjappa på KI-senteret. Nå hadde vi tilgang på hele verdens kollektive musikkminne! Eller i hvert fall det beskjedne utvalget «shared files» som lå ute på tjenesten. Dette var ekstremt spennende! Vi lette rundt etter 2Pac, Eminem, Rammstein, Metallica osv. Andre ganger tok vi bare sjansen på noe vi ikke visste hva var, som Kasso med Walkman. Denne underlige låta befant seg plutselig på våre respektive mp3-spillere og mini-discer, jeg var han uheldige med mini-disc.

Denne underlige synthdynkede instrumentallåten ble en låt vi mer eller mindre ironisk satte på i festlige lag i årene som kom. Så ble det stille. Kasso måtte vike for nye artister og band.

Italo-disco

Enda flere år gikk og sangen var nå kun et bortglemt minne fra ungdomstiden. Til jeg etter hvert støtte borti referanser til en sjanger som kalles italo disco. Disse dukket opp på diverse musikkfora og blogger jeg leser. Dette må jeg sjekke ut, tenkte jeg. En sjanger jeg har elsket helt siden den dukket opp på 2010-tallet, er synthwave, til og med den hakket mer utilgjengelige lillebroren vaporwave har interessert meg. Italo disco var visstnok en gedigen inspirasjonskilde for begge sjangrene. Fett, tenkte jeg.

Disco vet alle hva er, så det gidder jeg ikke å gå mer inn på. Italo disco er egentlig bare dansemusikk fra Italia, som hadde sin gullalder på 70- og 80-tallet. Da discotrenden begynte å dale i USA på sent 70, tidlig 80-tall, var italienerne så vidt kommet i gang. De fortsatte å produsere dansemusikk, primært for det europeiske markedet. Keyboard og synthesizerteknologien dominerte 80-tallet og derfor også italo disco, noe som skiller den fra amerikansk disco som i stor grad var mer instrumentbasert og old-school. Italo disco fikk derfor en hardere og mer maskinell klang, enn sin amerikanske motpart. I italo disco kommer strykere, blåsere, bass og trommer nesten uten unntak fra et keyboard. En viktig regel for sjangeren er at det skal synges på engelsk, dette var en kommersiell ide, som både gav internasjonal appell og komikk i form av merkelig engelskuttale og barnslige tekster, langt over grensen til det banale.

Tematikken var ofte enkle kjærlighetsfortellinger, hjerte-smerte osv. En annen retning var tekster om verdensrommet, teknologi og science fiction. Disse er spesielt artige. Denne retningen ble etter hvert så stor at den dannet en egen sub-sjanger som kalles space disco.

Nå høres det kanskje ut som italo disco bare er noe tullemusikk av dårlig kvalitet. Dette er heldigvis langt fra sannheten. Mye av synth-bruken, arrangementene, lydeffektene og melodiene er av meget høy standard. Sjangeren i seg selv er uhøytidelig, fantasirik, nyskapende og fengende som fanden!

Don Giorgio og disiplene

Det største navnet og den som på en måte startet hele sjangeren er uten tvil Giorgio Moroder. Spesielt hans samarbeid med Donna Summer er godt kjent, med hits som Hot Stuff, I Feel Love, Rumour Has It. Denne italienske suksesshistorien banet vei for en rekke kopier, noen gode, mange elendige.

Ryan Paris, eller Fabio Roscioli som han egentlig heter, fikk et uventet internasjonalt gjennombrudd med klassikeren Dolce Vita (1983). Dolce Vita er egentlig et prakteksemplar på italo disco, med gebrokken engelsk, en enkel kjærlighetstekst og en synthbasert produksjon.

Sabrina Debora Salernos Boys er et annet velkjent eksempel på en italo disco hit.

Self Control er en stor 80-talls slager med Laura Branigan, men det er bare en coverversjon. Låta var allerede utgitt av Raf, eller Raffaele Riefoli i 1983. Begge versjonene ble store hits, Branigans nådde helt opp til 4.plass på Billboard.

Selv om sjangeren hadde sitt utspring i Italia, kom det også italo disco fra ande europeiske land, som Fancy og Modern Talking fra Tyskland.

Da klokka hadde passert tidlig 90-tall, begynte slutten på italo disco æraen. De som fortsatte i noenlunde samme stil, ble kalt eurobeat, eurodance, house eller tekno. Aqua og Vengaboys er eurodanceband som har klare referanser til italo disco, både i sound og uttrykk.

Post-Italo-Disco

Som jeg tidligere nevnte, er italo disco hot stuff igjen. Flere store artister har latt seg forføre av sjangerens musikk og estetikk. Daft Punk inviterte gudfaren selv, Giorgio Moroder med på deres hyllest av samme mann, nemlig Giorgio by Moroder fra deres fantastiske «Random Access Memories» (2013). Deres samarbeid med The Weeknd videreførte mye av det italo disco-inspirerte soundet. Andre som kan nevnes den franske elektronikaduoen Justice og vår egen Todd Terje, som på albumet It’s Album Time legger seg tett opptil italo disco-uttrykket.

En som uten tvil kan sies å lage ekte, klassisk italo disco, er australske Donny Benét. Benét er sønn av Antonio Giacomelli Benét, en vaskeekte italo disco-musiker. Han viderefører arven, komplett med corny tekster og cheezy estetikk. Hele Donny Benét utstråler skamløs italo dicso i all sin prakt.

Return to senderoni

Men, tilbake til starten. Da jeg begynte å sette meg inn i denne underfundige sjangeren, kom en tanke til meg. Denne musikken minner meg om noe, hmm, å ja, Kasso med Walkman! Etter litt rask research med hjelp fra to kolleger fant vi ut at Kasso absolutt var italo disco! Kasso var Claudio Simonetti, en italo disco-artist fra 1982. Sirkelen var sluttet. Jeg har båret italo disco i mitt hjerte fra jeg var 13 år gammel. Nå har fordums kjærlighet blusset opp på ny.

Italo disco er en sjanger det er lett å latterliggjøre, og med god grunn. Mange av tekstene og vokalprestasjonene er ikke spesielt imponerende. Landeplagene til Sabrina, Modern Talking, Ryan Paris og Baltimora er ganske karikerte greier, og har nok bidratt til å gi italo disco en mer eller mindre ufortjent status som «den stygge andungen» av dansemusikk.

Jeg vil nå dele denne herlige musikalske svanen med dere, med denne kurerte spillelisten:

Kasso – Walkman (1982)

Vi må begynne med låten som var starten for det hele for min del. Legg merke til det frekke bassriffet, det lekne pianospillet og den jazza viben. Her høres Todd Terje linken godt synes jeg.

Donna Summer – I Feel Love (1979)

Min favoritt fra samarbeidet med Giorgio Moroder. Fet pulserende synth som gir skikkelig action-feeling. Bilkjøringsmusikk. Donna Summer leverer sjeldent god vokal for sjangeren også. Denne var temmelig banebrytende for sin tid.

Ryan Paris – Dolce Vita (1983)

Denne her har vel de fleste hørt før. En av de største enkeltlåtene fra sjangeren. Man klarer ikke å unngå å svinge litt av denne. Dolce Vita er som skapt for pappa-dansing på fest, gjerne med skulder-moves, aktive pekefingre og piruetter.

Roy – Destiny Time (1985)

Nå var det på tide med enda litt teitere greier, og Roy leverer. Arrangementet og instrumenteringen er konge, Seinfeld-bass og masse kule detaljer. Teksten derimot er helt på trynet. Roy er redd for skjebnen og hva enn «destiny time» betyr/er? Kleinheten kompletteres med den rappe-greia i refrenget som gir meg assosiasjoner til Scatman John og René Dif. Jeg elsker denne låta.

Den Harrow – Catch The Fox (1987)

Den Harrow eller Stefano Zandri som han heter, er på jakt etter foxy damer … herregud. Han smyger seg som en rev på hønsejakt over dansegulvet. Denne teksten har stått seg svært dårlig post-me-too. Selve arrangementet er veldig kult og klarer kunststykket å kombinere voggevise, sjørøvermelodi og Rocky-training-montage-musikk.

Topo & Roby – Under The Ice (1985)

Vi tar en snartur innom space disco og denne godbiten fra Topo og roboten Roby. Denne «historien» er både superenkel og jævlig vanskelig å forstå. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva den handler om. Romvesener, en mann med sølvhånd, en robot under isen? Det er nok ikke så viktig, artig er det. Her er det mye rare vokalvalg, lyder, rop og ting å legge merke til. Må smile hver gang han duden i refrenget synger «under the ice» og «Ah-oh-ah-ih». Det er kanskje et forsøk på å stave Roby? Ahr-oh-bah-ih?

Raf – Self Control (1983)

Nå må vi ha noe mere stuereint og da passer Raf bra. Dette er jo også en låt mange sikkert kjenner med Laura Branigan. Raf sin originalversjon er ganske lik, litt mer swingete kanskje? Litt mindre glossy?

The Rah Band – Messages From The Stars (1983)

Verdensrommet kaller, og vi får beskjed fra stjernene om å svinge på rumpa. Dette er en feit groove og her bugner det av lyder og grooves som senere ville dominere amerikansk hip-hop i årene som kom. Denne hadde glatt passert som en singel i dag og det er ganske sprøtt at den er fra 1983! Måtte ta med denne selv om den teknisk sett er fra England.

Radiorama – Aliens (1986)

Vi forblir i det ytre rom. Der møter vi noen skumle romvesener eller alyens som Radiorama kaller dem. Hva skjer med delen etter refrenget her a!? Noen fanfare-greier som høres ut som hoffnarrens finalenummer eller noe. Bryter helt med alyens greia. ABBA på fleinsopp. Ganske gøy.

Sabrina – Boys (1987)

Kanskje den største hit-en av dem alle? Enkel tekst som alle kan forstå dette her. Ikke min favoritt fra sjangeren, men den må jo med på en slik liste.

Baltimora – Tarzan Boy (1985)

Dette er også en skikkelig slager. Tarzanbrølet er et ikonisk riff i seg selv. Dette ble en stor hit i Sverige og Norge.

Mr. Flagio – Take A Chance (1983)

Nå er det nok hits, la oss gå litt smalere til verks. Mr. Flagio leverer pulserende bass, frekke chic-gitarer og vocodersang (robotvokal) som vil få Daft Punk til å nikke anerkjennende.

Radiorama – Vampires (1986)

Jadda, de er tilbake! Måtte ta med en til fra Radiorama, de er bare for bra. Vi har allerede hørt om deres alyens, nå skal vi skremmes med vampyers. Fra space disco til horror disco, Radiorama kjenner ingen begrensninger. Åpningsriffet minner faktisk ganske mye om et annet italiensk band, progrockerne i Goblin.

Daft Punk – Giorgio by Moroder (2013)

Så til sjangerens arvinger. Franske Daft Punk inviterte gamlefar Moroder med på deres genierklærte «Random Access Memories». Her får vi litt biografisk historiefortelling, levert av Giorgio selv, akkompagnert av klassisk italo dico-inspirerte arpeggio-synther og trommemaskin. En fin hyllest til gudfaren selv.

Donny Benét – Mr. Experience (2020)

Det ferskeste bidraget til listen står Donny Benét for, nåtidens fremste leverandør av ekte italo disco. For et bassriff! En herlig gladlåt som får deg til å danse og smile, ikke sant?

Fikk du lyst på pasta og chianti nå? Unn deg noe godt med denne listen som muzak da vel!

Forza italo disco!

Get ready for some retro-futuristic atmospheres, vocoders, ARP synthesizers, off-key weird n' cheezy choruses and mechanical dancing. This lo-brow genre was frowned upon by DJs for decades and viewed as cheap and plastic pop. Fans of HI-NRG, Post-Punk, Minimal Wave and regular disco - Check this out!