Hva er klassisk musikk?

Se lenke til alle artiklene i serien nederst.

De fleste får nok noen spesifikke bilder i hodet sitt når de hører ordet «klassisk musikk» – strykere, pauker og blåsere, kjole og hvitt og en streng dirigent som vifter med en pinne? Og musikk som ofte er fin, men som noen kanskje synes er litt kjedelig, og som av og til kan høres litt rar ut?

Musikken vi vanligvis forbinder med klassisk musikk hadde sitt utspring i middelalderens kirker og klostre, og utviklet seg derfra i rasende fart (vel, NOEN århundre tok det…). Men helt strengt tatt er «klassisk musikk» begrenset til musikken som Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart, Ludwig van Beethoven samt et knippe andre samtidige komponister, gjerne med tilknytning til Wien, komponerte fra rundt midten av 1700-tallet til litt utpå 1800-tallet. Denne tidsepoken kalles klassisismen innen både musikk, kunst og arkitektur.

Wien

Men musikken til komponister som Johann Sebastian Bach, Edvard Grieg og Claude Debussy finner man vitterlig også katalogisert under klassisk musikk, selv om de strengt tatt ikke drev med klassisisme – Bach sin periode ble kalt barokken, Grieg er en av de best kjente nasjonalromantikerne – en stilart som hører til under romantikken – og Debussy var en av de mest fremtredende impresjonistiske komponistene. De komponerte i samme tradisjon som Haydn, Bach og Beethoven, men musikken deres er allikevel ganske annerledes.

Kjente komponister

Oxford Dictionary omtaler klassisk musikk som «music written in a Western musical tradition, usually using an established form (for example a symphony). Classical music is generally considered to be serious and to have a lasting value.» Om dette gjorde noen klokere? Leonard Bernstein sa, løst oversatt «man bruker dette ordet (klassisk) for å beskrive musikk som ikke er jazz, popmusikk eller folkemusikk rett og slett fordi det ikke finnes noe ord som beskriver det bedre».

Vi har altså endt opp med å bruke begrepet «klassisk musikk» om alle de nevnte komponistene og mange flere, og så kaller vi musikken til Haydn, Mozart og Beethoven for wienerklassisisme. Det er et godt nok kompromiss for de fleste av oss. Så, for resten av denne artikkelen så bruker vi begrepene klassisk musikk om samtlige komponister vi snakker om som har komponert i den vestlige klassiske tradisjonen, wienerklassisisme for Haydn, Mozart, Beethoven og andre komponister fra samme tid som dem. Om noen vil krangle på det så vær så god.

Hvordan definerer vi klassisk musikk?

Den klassiske musikken er i utgangspunktet et vestlig fenomen. Når det er sagt snakker man også om arabisk klassisk musikk samt indisk klassisk musikk – musikk som skiller seg fra folkemusikken på flere måter. Mange foretrekker å bruke ordet «kunstmusikk». Der folkemusikk i større grad lever sitt eget liv og kan fremføres nær sagt hvor som helst er den klassiske musikken – eller kunstmusikken om man vil - mer formell, oftest skapt av yrkeskomponister og fremført av yrkesmusikere, og gjerne forbeholdt litt mer høytidelige situasjoner. Historisk er slik musikk ofte tilknyttet makthavere og kulturelle «eliter» i samfunn – men slik er det heldigvis ikke lengre.

Og nå er de nevnte skillene ganske flytende til tider - og det finnes selvsagt profesjonelle yrkesmusikere som driver med annet enn klassisk, og det er videre fullt mulig å spille klassisk musikk på hobbybasis.

Noter og klassisk musikk er bundet tett sammen. Man trenger slettes ikke kunne noter for å nyte klassisk musikk, men skal man spille klassisk musikk på et instrument blir gode notekunnskaper fort et viktig verktøy. Notering av musikk finnes det mange eksempler på fra lenge før middelalderen, men det er den vestlige, klassiske musikktradisjonen som har utviklet notene fra et enklere system som kun fortalte om man skulle opp eller ned, og om tonene skulle være lange eller korte, til det nøyaktige systemet vi har i dag, hvor det nesten ikke er rom for tvil om nøyaktig hvordan en komposisjon skal fremføres.

Noter kan selvsagt fint brukes i andre musikkformer også, men spør du en tilfeldig rocke-, blues-, soul-, folke- eller visemusiker om hen kan noter, vil nok ganske mange svare «nei» eller «bare litt». Og du vil sjeldent se notestativer på scenen når de spiller. Innen de fleste musikktradisjoner spiller man etter hukommelsen og det er videre ikke uvanlig å tolke musikken, med større eller mindre innslag av improvisasjon. Musikerne er med andre ord ofte like viktige for resultatet som personen som har komponert sangen innen disse sjangrene – dette gjelder kanskje spesielt innen jazz.

Og av og til, spesielt innen tradisjonell folkemusikk, vet man ikke nødvendigvis hvem komponisten er en gang. Musikken har gått fra munn til øre på samme måte som folkeeventyr.

Innen klassisk musikk derimot spiller gjerne over hundre musikere lange, innfløkte stykker sammen -hvor det ikke er rom for å variere og improvisere, hver tone har sin nøye tilmålte plass. Med mindre man har fotografisk elefanthukommelse eller spiller noe man har spilt tusenvis av ganger før så trenger man noter, og man må nesten alltid spille musikken nøyaktig slik den er notert.

På en klassisk konsert er det oftest komponisten og stykket som er «stjernen», hvem som spiller er gjerne mindre viktig – men det finnes selvfølgelig både stjernesolister, stjernedirigenter og velrenommerte orkestre. Komposisjonene overlater sjeldent noe til tilfeldighetene, komponisten har som regel bestemt nøyaktig hvilke instrumenter som skal spille, og alt de skal spille er vanligvis bestemt i minste detalj.

Klassisk musikk er følgende nesten alltid:

• Komponert av en navngitt komponist,
• Skrevet ned med noter,
• Fremført av tradisjonelle, akustiske instrumenter som strykere, blåsere, perkusjonsinstrumenter og gjerne flygel eller andre tangentinstrumenter.

… og det var vel egentlig alt? Utover det kan det være store variasjoner her. Og flere komponister har, spesielt det siste århundret, prøvd å ta i bruk nyere, gjerne elektroniske instrumenter.

Hvem er klassisk musikk for?

Det korte svaret: For alle.

Mange omtaler den klassiske musikken som «snobbemusikk». Men det er den slettes ikke – alle kan nyte klassisk musikk akkurat så mye de vil. Derimot er det ingen tvil om at den klassiske musikken var forbeholdt geistlige, adelige og det finere borgerskapet opp gjennom århundrene. Det meste i samfunnet var egentlig forbeholdt disse klassene, de lavere klassene måtte seile sin egen sjø og kjempe om smulene. Men slik er det heldigvis ikke lengre.

De forskjellige stilepokene

Den klassiske musikken deles inn i forskjellige stilepoker, på samme måte som billedkunst, arkitektur og litteratur. Musikken har, akkurat som alle andre kunstarter blitt påvirket av samtidens idealer, moraler, politikk, samfunnsstruktur og moter. Tyskerne har et godt ord for dette: Zeitgeist, som vi i Norge har oversatt til tidsånd.

Når vi snakker om stilepoker innen kunst sitter vi ofte med inntrykket av at folk en dag våknet og sa «nå er vi leie av klassisismen, skal vi begynne med romantikk heller?». Slik har det selvsagt aldri vært, det er snakk om glidende overganger og små forandringer som ofte kom litt etter litt, av og til litt bråere på. Ofte eksisterte forskjellige stilarter parallelt – og navnene på de forskjellige epokene har ofte blitt gitt i etterkant.

Når Debussy begynte å komponere impresjonistisk musikk var det ikke slik at alle samtidige komponister sluttet brått med romantikk og kastet seg over den nye bølgen over natten. Og når Bach komponerte, tenkte han garantert ikke på at han komponerte barokk i det hele tatt. Han komponerte musikk, merkelappen kom senere.